Vil du være pasient i butikken min?

Som tillitsvalgt på et sykehus, for Norsk Sykepleierforbund, er jeg som mange andre i helsesektoren, midt i arbeidet med budsjettet for 2026. For hvert år jeg har dette vervet, blir jeg mer bekymret for hvordan vi finansierer og styrer helsevesenet vårt.

De siste tiårene har styringssystemet vårt blitt formet av New Public Management (NPM) – en ledelsesmodell hentet fra næringslivet, med vekt på effektivisering, resultatmåling og budsjettkontroll.

Når høsten kommer, forvandles språket i sykehuset til butikkretorikk: «resultatavvik», «effektiv ressursbruk», «nøkternt utstyrskjøp», «sommerstengt» og «negativt avvik».

Som tillitsvalgt er jeg nødt til å forholde meg til dette språket. Men som pasient ville jeg vært uroet for hvor mye dette indirekte kan bety for min behandling. Ville jeg ønsket å være pasient i en butikk – eller i et sykehus?

Behandling for «alt»

Hvert år får vi et omfattende oppdrag fra helseministeren. Mange og store oppgaver skal løses, og det vi ikke rekker, overføres til neste år.

Samtidig krever vi som befolkning behandling for «alt». Det er lange ventelister, spesielt i psykisk helsevern, der jeg jobber. Det snakkes om prioritering, men jeg har fortsatt til gode å høre en politiker si tydelig hva vi ikke skal gjøre lenger.

Når vi ikke når budsjettet, sitter vi igjen med underskudd. Konsekvensene er forsinkelser i vedlikehold og oppussing, og nye tilbud som må settes på vent. I år, som i fjor, skal vi «spare oss ut av det».

Det mangler ikke på forslag, men mange av dem bekymrer meg.

Et eksempel: En tillitsvalgt forteller at de er bedt om å utføre én ekstra operasjon i uken, uten ekstra ressurser. Samtidig sier sykepleierne at de allerede løper fra oppgave til oppgave.

En annen forteller at merkantile stillinger er kuttet, slik at leger og sykepleiere må bruke tid på kontorarbeid, på bekostning av pasientkontakt. En tredje rapporterer om billigere operasjonsutstyr i så dårlig kvalitet at man må bruke mer, noe som er dårlig for både pasient, miljø og økonomi.

Innsenderen mener at når økonomi får større plass enn fag, blir det vanskelig å rekruttere og beholde dyktige folk.

Temu-logikk

Temu er en gigantisk nettbutikk som selger billige varer i store mengder. Stadig oftere føles det som om sykehusene drives etter samme logikk: Flere pasienter på kortere tid og med lavest mulig kostnad.

Det er butikkdrift, ikke pasientbehandling.

Selv om jeg vet at behandlingen som gis fortsatt holder høy kvalitet, og at mine kollegaer er seriøse fagfolk med pasienten i fokus, blir jeg stadig mer bekymret for om kvaliteten får nok plass i budsjettenes skygge.

Et tydelig eksempel er vakter hvor en sykepleier er syk, og man får inn en vikar med lavere kompetanse. Et annet eksempel er når det er sommerferie, og leger uten spesialistkompetanse går overlegens vakt.

I tillegg ser vi en økende oppgavedeling: Sykepleiere får ansvar som tidligere lå hos legene, og helsefagarbeidere tar over oppgaver sykepleierne hadde. Mange av disse endringene kan være gode, men det er bekymringsfullt at de ofte skjer av økonomiske grunner, ikke fordi de er faglig fundert.

Pasienten trenger kontinuitet. Når behandlingen deles opp og utføres av mange ulike personer, risikerer vi at viktig informasjon forsvinner – og pasienten blir redusert til en vare.

Rekruttering og faglig stolthet

Det er givende å være sykepleier når man får bruke kompetansen sin og har tid til å gi trygg og god helsehjelp.

Men mange av mine medlemmer forteller at økonomi er et daglig tema, og at nye oppgaver stadig tilkommer, uten ekstra ressurser. Når økonomi får større plass enn fag, blir det vanskelig å rekruttere og beholde dyktige folk.

Dersom budsjettjakten gjør at sykehusene likner mer på Temu, hvor kvantitet går foran kvalitet, da taper ikke bare pasientene.

Hele velferdsstaten taper.

Hva må endres?

Vi må ta tilbake styringen over faget. Det krever flere tiltak:

• Evaluere helseforetaksmodellen og avvikle New Public Management-modellen i helsesektoren. Den passer ikke for pasientbehandling.
• Revurdere HR-avdelingene, som mange steder har vokst seg altfor store og byråkratiske. Vi trenger flere folk på gulvet, ikke på kontorene for å måle og etterse.
• Erstatte dagens helseforetaksmodell med en ny, som setter fag og pasient først.
• Sørge for at flere i sykehusledelsen har helsefaglig bakgrunn, ikke bare økonomi eller administrasjon.
• Få flere sykepleiere og fagpersoner inn i styrene.

• Endre finansieringsmodellen, særlig innsatsstyrt finansiering, som ikke fungerer etter intensjonen. Modellen betyr å tenke penger foran fag.

Helse er ikke butikk

Vi som jobber i sykehus, vet at økonomi må være en del av driften. Men helsevesenet skal ikke drives som en butikk. Pasienter er ikke kunder. Vi trenger et system hvor faglig kvalitet og menneskelig omsorg får plass, ikke et sted hvor budsjetter og Excel-ark får styre for mye.

Vi må tørre å stille spørsmålet: Vil vi være pasient i en butikk – eller i et sykehus?

Innlegget har tidligere vært publisert i Bergens Tidende