Når uro blir til håp

“Jeg vil høre hva som uroer det norske folk”

TV-personlighet Leo Ajkic er tilbake med en ny dokumentarserie på NRK. Det er nesten nøyaktig to år siden han var aktuell med Flukt, en dokumentarserie om mennesker på flukt. Og akkurat som i serien fra 2017 er Ajkic opptatt av det å lytte til hverandre. Men mens Flukt beveget seg over flere landegrenser, holder den nye serien Uro seg stort sett her hjemme.

Hva er det som bekymrer oss nordmenn egentlig?

Jeg bryr meg ikke om å bli daglig leder. Jeg liker meg best på gulvet jeg.

Den første episoden er kalt Svenske tilstander. Og tittelen gir nok, for store deler av den norske befolkningen som leser aviser eller befinner seg på Facebook, en umiddelbar assosiasjon til debattene omkring innvandring og integrering i Sverige. Men episoden er også gjestet av en kvinne fra Bergen, med en livserfaring som heldigvis har fått mer oppmerksomhet i nyhetsbildet de siste årene.

Det handler om negativ sosial kontroll.

Grasrota

I 2007 kom Leila Rossow til Norge fra Frankrike og bosatte seg i Bergen. Da journalist og Bergenskjendis, Charlotte Myrbråten, intervjuet henne for Klassekampen i sommer omtales hun som en “varm superaktivist”. Nå er det blitt vinter, men Leila er fortsatt like aktiv med den varme aktivismen.

Jeg skal møte henne på Godt brød. Det er nesten like stille der inne som ute i Bergens gater. Det eneste som lager lyd er lavmælt julemusikk fra høyttalerne og en far og en liten datter som sitter i et hjørne og spiser boller. Det er ikke så mye annet å finne på for dem som har tatt turen til byen denne morgenen. Det er andre juledag, butikkene er stengt og gatene er nærmest folketomme. Så da det går i døra på kafeen er det ikke så mange andre enn Leila det kan være.

Vi hilser og prater om jula, som vi begge nettopp har feiret.

Hun ser på meg.

– Har vi kanskje truffet hverandre før?

Den bergenske dialekten hennes har en liten ekstra rulling på r-en som avslører hennes franske opprinnelse.

Jeg er ikke alene, det er flere flotte damer som står bak også.

Jeg svarer at det godt kan hende. Leila er også feminist. Hun har sittet i 8.marskomitéen i Bergen i noen år og trekker gjerne fram andre Bergens-feminister som kilder til inspirasjon. Hun er opptatt av at feminisme må dra i riktig retning.

– Jeg bryr meg ikke om å bli daglig leder. Jeg liker meg best på gulvet jeg.

Hun bruker ordet “grasrot” om sitt eget arbeid. Men på tross av at hun identifiserer seg med dem på gulvet har Leila Rossow vært ganske ledende i arbeidet mot negativ sosial kontroll i Bergen på den relativt korte tiden hun har bodd der.

Bergens flotte damer

I april 2016 startet Leila organisasjonen Papillon (Sommerfugl), hvor hun nå jobber som veileder. Hun er medgründer i prosjektet “support not protect” og jobber som programleder for mentorprogrammet Catalyst i Bergen. I tillegg sitter hun også i regjeringens integreringspanel, en oppgave hun ser på som en enorm anerkjennelse. Og på siden av det hele er hun også tobarnsmor.

Man kan bli svett bare av å tenke på det, men engasjementet hennes er smittende og hun er opptatt av å trekke fram andre i arbeidet med å etablere Papillon.

– Jeg er ikke alene, det er flere flotte damer som står bak også.

Da en av mine eldste brødre fikk høre om det så startet de alvorlige truslene.

Ved siden av å starte Papillon jobbet hun som sykepleier. Og det var via praksisløpet i utdannelsen sin at hun kom på tanken om å starte organisasjonen av og for unge kvinner.

– Jeg ble veldig inspirert av å jobbe for Kirkens bymisjon. Jeg jobbet med en flott dame der som heter Dora Poni Loro. Hun kommer fra sør-Sudan, men har bodd her i mange år og var med å starte Empo, som er et flerkulturelt ressurssenter her i Bergen. De fikk Bergen kommunes likestillingspris for noen uker siden faktisk.

Da Leila traff Dora på Empo kjente hun at hun var kommet til rett sted. Hun begynte å jobbe der som prosjektkoordinator for unge kvinner, men så etterhvert at de ikke klarte å dekke behovene der ute. Og på den måten ble Papillon født, etter 2,5 år med frivillig arbeid har organisasjonen endelig fått finansiell støtte. En viktig anerkjennelse.

Leilas historie

Men det er ikke bare den imponerende CV’n som gjorde at Leo Ajkic inkluderte henne i den første episoden av Uro. De personlige erfaringene bak Leilas engasjement, knyttet til negativ sosial kontroll, gjør at man kommer tett på problematikken. Hun drar meg gjennom hendelsesforløpet:

– Jeg er født og oppvokst i Frankrike, i en bitteliten by nord-øst for Paris. Men mine foreldre er marokanere. Jeg var ganske lei av å bo i en liten by, hvor alle bare er opptatte av hva de andre gjør, så i 2003 flyttet jeg til Paris. Jeg hadde fire brødre, nå har jeg tre. Og en søster. Jeg er vokst opp med stor forskjellsbehandling mellom kvinner og menn. Og jeg har vokst opp med negativ sosial kontroll.

I 2003 flyttet Leila til Paris, mot foreldrenes ønske.

– Jeg følte at jeg ikke kunne være meg selv i den lille byen, så jeg bestemt meg i skjul for å flytte til Paris. Det var vanskelig. Det var ingen som ønsket det eller hjalp meg i prosessen. Jeg måtte gå på jobbintervjuer i skjul. Men til slutt fikk jeg hjelp til å flytte, de skjønte at jeg hadde bestemt meg.  

Hvis ikke majoriteten anerkjenner det så blir det dobbelt så vanskelig for meg å være meg.

Hun forteller om hvordan hun måtte ta toget hjem til foreldrene hver helg og om det som skjedde da hun traff faren til sine barn i 2005. En mann med en helt annen bakgrunn enn det foreldrene hadde sett for seg. Leila sluttet å ta toget hjem hver helg, og foreldrene ante ugler i mosen.

– Det ble ikke noe god stemning. Min bror kom på besøk av og til, og så at jeg én gang kom hjem klokka tolv. Jeg jobbet for en fastfood-kjede og ble kjempeirritert på han. Jeg husker at jeg tenkte: “Hva tror du egentlig? Jeg sliter meg ut med to jobber og du kommer hit med pekefingeren din”

Men de virkelige problemene kom da Leila fortalte moren om kjæresten.

– Da startet problemene. Pappa ringte meg og prøvde rolig å forklare meg hva som var viktig for dem. Men det eskalerte veldig fort. Da en av mine eldste brødre fikk høre om det så startet de alvorlige truslene. Til slutt bestemte vi oss for å flytte til Bergen.

Å bygge opp igjen

1.mars 2007 kom altså Leila til Norge. Og i seks år hadde hun ingen kontakt med sin egen familie i Frankrike, men så endret noe seg. Leila fikk barn og kjente på behovet med å snakke med sin egen familie. Sakte, men sikkert har hun bygget opp igjen en relasjon med familien sin.

– Det har vært en lang prosess, jeg har bearbeidet denne historien mye. Det er fortsatt sårt, men jeg tenker også at jeg har blitt omringet av veldig fine folk her i Bergen som har gjort at jeg har kunnet kjenne på trygghet og tillit igjen.

Selv mener hun at det er forståelse som har vært nøkkelen til bearbeidelsen av sitt eget liv:

– Jeg har alltid tenkt at mine foreldre gav meg en oppskrift som jeg måtte smake på, og sånn var det bare. I dag tenker jeg at om det hadde fantes steder hvor foreldrene mine hadde fått veiledning og hadde fått vite om hvordan systemet fungerer. Om de hadde visst hvordan det var for meg å vokse opp i Frankrike, så hadde ting vært annerledes.

Men vi burde jo egentlig spørre hvor brødrene er. Hva med guttene?

Hun viser meg en forståelse som hun selv uttrykker et ønske om at andre også kunne møte henne med av og til.

– Jeg trenger ikke at du må ha opplevd noe liknende, jeg trenger bare at du anerkjenner meg for den jeg er. Ikke fordi mine foreldre er fra Marokko, eller at de er muslimer. Hvis ikke majoriteten anerkjenner det så blir det dobbelt så vanskelig for meg å være meg.

Menn på banen

Vi snakker litt om den offentlige debatten, om å være en stemme med minoritetsbakgrunn og alltid bli plassert i debatter om nettopp innvandring og integrering.

– Jeg vil gjerne at du skal skrive litt om det i denne artikkelen. Virkelig! Vi er mange med minoritetsbakgrunn som ønsker å være engasjert fordi vi har mye erfaring med det å overleve …

Som menneske?

– Ja! Nettopp.

Hun ønsker seg også flere menn på banen i diskusjonen om vold mot kvinner.

– Nå brenner jeg kanskje meg ved å si dette, men jeg mener at vi må la flere menn få uttale seg om dette. Det er så mange som støtter oss! Folk tør jo ikke å være samfunnsdebattant om man skal bli slaktet for det.

Prosjektet “Support not protect” som Leila er medgründer av, og har utarbeidet sammen med journalist Hilde Sandvik og samfunnsdebattant og minoritetsrådgiver Mona Ibrahim Ahmed, handler også nettopp om det å få unge menn på banen når det kommer til negativ sosial kontroll.

– Vi har blant annet laget en film som handler om å få unge menn i samtale om det å støtte sine søstre i stedet for å beskytte.

Jeg tror at mange bare er redde for å bli kjent med det ukjente.

Hun forteller om relasjonen til sin egen storebror, om hvordan det kunne ha vært om han støttet henne heller enn å “overbeskytte” henne.

– Vi hadde en veldig god relasjon før alt skjedde, men han ble på en måte brukt for å få meg tilbake.

Men i den første episoden av Uro får derimot Leilas lillebror sagt det han mener om saken, han er en av dem som har støttet storesøsteren sin hele veien.

– Og det er egentlig det jeg ønsker å få fram: Ja, jeg er en av dem som kan stå fram med min historie og fortelle unge kvinner at de må ta egne valg og bestemme over eget liv. Men vi burde jo egentlig spørre hvor brødrene er. Hva med guttene? De er veldig viktige.

Det ukjente

Det tok lang tid før Leila turte å svare ja til Uro. Hun ville være sikker på at historien hennes ble framstilt på riktig måte. Å navigere i debatten om negativ sosial skam har vist seg å være en utfordrende oppgave for mange.

– Jeg reagerte så sterkt den gangen når Listhaug fikk siste ordet i Debatten om negativ sosial kontroll på NRK. Da tenkte jeg bare: Åh nei! Nå ødelegger hun så mye for de menneskene som står i studio sammen henne og for oss som jobber med forebyggende arbeid!

Offentlige samtaler om innvandring og negativ sosial kontroll fører også, sørgelig ofte, med seg tirader av rasistiske kommentarer. Og selv om Leila selv forsøker å unngå kommentarfelt er hun ganske sjokkert over all den rasistiske hetsen på nettet.

Man kan jo ofte lure på hva de er så sinte og urolige for?

– Jeg tror at mange bare er redde for å bli kjent med det ukjente.