Krigens galskap

Coşkun Aral er fotojournalisten som vil dra dit ingen andre vil dra.

«De første smellene lød som om de kom fra en hydraulisk drill et sted like ved, men lynraskt varslet noe i hjernen min at sansene ble bedratt. Noe liknende må ha skjedd simultant hos tusenvis andre. Først ble alt stille, og da smellene tok til igjen, var det desperate rop og kaotisk bevegelse i alle retninger, som i en stor flokk i vill panikk. ‘De skyter!’ ropte noen. Flere automatvåpen ble avfyrt samtidig. Jeg ble slynget fremover av et kraftig dytt bakfra. Det var da jeg ble ordentlig redd. Jeg trodde jeg ble truffet. Det var ikke en kule, men menneskene bak meg som prøvde å bane seg vei. Jeg ble tatt av en bølge og båret frem. Å stå på beina var umulig, jeg var et hjelpeløst offer for trykket bakfra, jeg dyttet også dem som var foran meg, og klarte ikke å tenke hva jeg burde gjøre annerledes. Plutselig var det en stor, ung mann som sto der med armene i været og ropte ‘ikke få panikk, ikke løp!’, men han forsvant fort i bølgene. Gjennom en liten åpning skimtet jeg at vi var ved Kazancılarbakken som skrånet nedover mot Kabataşkaia. Øverst var bakken dekket av falne kropper som lå oppå hverandre. Samtidig snublet jeg over en livløs kropp på asfalten, falt på alle fire, slo knærne mine så smerten drillet gjennom kroppen. Smerten og trusselen fra bølgen bak meg vekket overlevelsesinstinktet i meg.»

Ikke visste jeg, da jeg for noen år siden oversatte disse linjene fra den norsk-tyrkiske forfatteren Izzet Celasins prisvinnende bok Svart himmel, svart hav (overs. Charlotte Barslund) til gresk, at jeg en dag skulle møte mannen som tok noen av de mest ikoniske bildene fra den dagen: den tyrkiske krigskorrespondenten og fotojournalisten Coşkun Aral.

Helt siden da ville jeg bli fotojournalist. Og lege så klart.

På tyrkisk refereres hendelsene til som Kanlı 1. Mayis – den blodige 1. mai – dagen den dype staten i Tyrkia skjøt og drepte, og forårsaket at mer enn 35 fredelige demonstranter ble tråkket i hjel på Taksim-plassen. Året var 1977. Året den 21 år gamle Coşkun Aral skulle få gjennombruddet sitt.

«Jeg husker det godt», sier Aral når jeg spør han om den dagen.

«Det var en tyrkisk-gresk kvinne, Talia Dona, som jobbet for Associated Press. Hun så på bildene mine og kjøpte dem der og da. Dagen etter fikk jeg en telefon fra ingen ringere enn Ara Güler: ‘Kom til kontoret mitt og ta med bildene dine’, sa han! Han tok bildene mine med til Time Magasin og Newsweek. Etter det ble jeg den tyrkiske korrespondenten for det Paris-baserte SIPA-agenturet.»

Det høres kanskje enkelt ut, men det var slettes ikke tilfellet for en gutt fra Siirt i Mesopotamia, en by nærmere Irak og Syria enn hovedstaden i hjemlandet, Tyrkia. Området er en smeltedigel av ikke-tyrkiske etniske grupper: kurdere, arabere, armenere.

«Ingen journalister kom til vår del av landet, det var jordas ende», forteller Aral.

«Men en dag, da jeg var rundt ti år, så jeg bilder av hjembyen min i ukemagasinet Hayat, signert av Ara Güler. Og det var det. Helt siden da ville jeg bli fotojournalist. Og lege så klart.»

Jemen, en mann poserer foran et monument. Foto: Coşkun Aral.

Da militærkuppet i 1971 inntraff, var Aral 14 år gammel og mange av familiemedlemmene hans var bak lås og slå, fengslet i årevis av høyreorienterte regjeringer som hadde et intenst hat mot sekularister, tilhengere av kemalistpartiet CHP og venstreradikale.

«Da kuppet skjedde, bodde jeg allerede i Istanbul. Det fantes ingen leger i Siirt, ingen sykehus, ingenting – så jeg dro derfra. Jeg begynte å skrive korte artikler for lokalavisen og sendte bilder av unge demonstranter i Istanbul som protesterte mot militærregimet. Jeg hadde en drøm om at jeg skulle bli like kjent som Ara Güler. Jeg var 17 år gammel da jeg møtte ham for første gang, men jeg fikk panikk, og det gikk helt ad undas», humrer han.

Bildene Aral tok fra den libanesiske borgerkrigen dekte forsider verden over gjennom hele 80-tallet.

Da den blodige 1. mai-dagen i 1977 fant sted, var det kaotiske tilstander i Tyrkia. Fagforeningsaktivister ble angrepet av den nyfascistiske gruppa som gikk under navnet Grå ulver. De var politiske samarbeidspartnere med islamistpartiet MSP og tok livet av venstreradikale studenter og alevimuslimer.

12. september 1980 satte nok et militærkupp en stopper for den anspente situasjonen. En måned senere, 14. oktober 1980, ble Turkish Airlines 504-flyet fra Istanbul til Ankara kapret av fire islamistiske ekstremister. Blant passasjerene var tilfeldigvis Coşkun Aral:

«Det var 17:35-flyet, og flymodellen het Diyarbakır. Det tar 40 minutter å fly til Ankara, men etter halvannen time hadde vi fortsatt ikke landet. Vi fikk ingen informasjon fra flypersonalet. Så hører vi plutselig en stemme som sier: ‘Fra nå av styres flyet av Islam. Kvinnelige passasjerer må dekke til håret. Hvis du ikke har noe å dekke det med, bruk stoffet på hodestøttene. Vi ønsker ikke å skade noen passasjerer. Vi kjemper mot det fascistiske militærregimet. Vi tar flyet til Iran og deretter til Afghanistan for å kjempe med mujahedinene.’

Jeg fant umiddelbart fram kameraet mitt og begynte å ta bilder i blinde. En mann gikk ned midtgangen og sinnssykt nok ba jeg om å få intervjue ham. Han sa nei. Men etter hvert kom en av flykaprerne og sa at jeg skulle bli med. Jeg spurte hvordan de hadde klart å få med seg pistolen på flyet. Han sa at de hadde vurdert å skjære et hull i den hellige koranen, men siden det ville være en synd, fant de en arabisk ordbok uten tyrkisk eller latinske bokstaver på omslaget og gjemte pistolen inni den. Jeg hørte latter fra cockpiten.

Da jeg kom inn, satt alle og gliste. Piloten hadde sagt til flykapreren at han ikke skulle peke pistolen mot nakken hans; han var kilen og kunne komme til å krasje flyet.»

Jeg liker fortsatt å stille spørsmål, men jeg liker enda bedre å søke etter svar.

Da tyrkisk politi stormet flyet og avverget den surrealistiske kapringen, ble Coşkun feilaktig arrestert og holdt i varetekt i fire dager i tyrkisk fengsel. Da han kom ut, fikk han internasjonal anerkjennelse for scoopet. Siden da har han jobbet i alle tenkelige konfliktområder i verden: Libanon, Rwanda, Iran/Irak, Nord-Irland, Liberia, Afghanistan, Nicaragua, Syria. Bildene hans er nådeløse og viser usensurerte framstillinger av krig og konflikters galskap og brutalitet.

Når jeg spør hva det er som trekker han til disse områdene, sier han ganske enkelt: «Jeg er en reporter som vil dra dit ingen andre vil dra.»

«Men hvorfor?»

«Da jeg vokste opp i Siirt på 50- og 60-tallet, var det konflikter overalt rundt oss. PKK fantes ikke da, men folk gjorde opprør mot den tyrkiske staten. Min del av verden har vært preget av konflikt helt siden Aleksander den store. Avstanden fra Siirt til Diyarbakir er bare 200 kilometer, men da jeg var liten, tok det oss fem timer å komme fram med bil – det var kontrollpunkter hver 50. kilometer. Kontrollpunkter, innenfor grensene til hjemlandet mitt. Jeg begynte å lure på hvorfor det var slik. Jeg liker fortsatt å stille spørsmål, men jeg liker enda bedre å søke etter svar.»

Belfast, Nord-Irland, 1981. Gutten feirer IRA-seier. Foto: Coşkun Aral.

Et av svarene han har kommet fram til, i hvert fall når det gjelder skjebnen til det fjellendte landet sitt, er en form for geografisk determinisme: «I min erfaring er folk som kommer fra fjellstrøk mer aggressive enn folk fra Egeerhavet, for eksempel, som er mer avslappede og vennlige. Hvis du reiser til Aras del av verden, i Şebinkarahisar nord i Tyrkia, finner du et mer fiendtlig landskap.»

«Så geografi er avgjørende?»

«Påstanden krediteres ofte til Ibn Khaldun i Tyrkia, men uansett hvem det var som sa det, tror jeg det stemmer. Jeg husker en gang jeg snakket med Abdullah Öcalan (en av grunnleggerne av det kurdiske PKK som sitter i fengsel), og han tilsto at han ikke trodde kurderne noensinne kunne lykkes med å lage en fri stat hvis ikke de klarer å kvitte seg med den regionale føydalismen. Han sa at han likte Atatürk. Men han var nødt til å finne en måte å overtale kurderne til å kjempe. Hvordan skulle han ellers klare å få dem opp fra senga hver dag?»

Jeg tror på mennesker. Ideologier er opportunistiske.

«Føydalisme i det 21. århundret?»

Aral smiler.

«Opprør i kurdiske områder er en videreføring av et større opprør i alle de gamle osmanske landene. Serbere, grekere, arabere: Alle førte uavhengighetskriger med opprør og motstand. Denne kampen pågår fremdeles i de kurdiske områdene i Tyrkia. Det er en spesiell type føydalisme i spill der. Føydale ledere kontrollerer valgene, skatter, penger, alt. Føydalismen er den store trusselen mot folket, men de regionale lederne holder på makta på grunn av de geografiske forholdene. Like utenfor Siirt, for eksempel, er det en liten by ved navn Pervari. I tre måneder på vinteren blir byen snødd inn, og ingen når fram dit. Og sentralmaktene kan ikke og vil ikke sende folk dit: De bruker de allerede eksisterende, føydale nettverkene for å holde ting gående. Dalai Lama sa til meg en gang: ‘Vi vil aldri ha frihet i Tibet fordi geografien gjør det umulig. Men jeg må likevel snakke om frigjøring. Tibetanerne må tro på noe.’»

Tanzania, 1994 – flyktninger fra Rwanda. Foto: Coşkun Aral.

«Hva tror du på? Har du troen på venstresida, for eksempel?»

«Nei», sier han bestemt.

«Jeg trodde på kommunismen fram til jeg var rundt tretti. Jeg reiste til Sovjetunionen. Men nå ser jeg på det hele som en utopisk konstruksjon. Jeg tror ikke på sosialisme, kommunisme, liberalisme, ingen av de gamle ideologiene. Jeg tror på mennesker. Ideologier er opportunistiske. Se på Europa: Du har menneskerettigheter, du har demokrati. Men de produserer fortsatt våpen og materialer som brukes i kjemiske våpen. Sveits er landet av folkeavstemninger, ikke sant? Og samtidig produserer de antipersonellminer!»

Hvis man har opplevd krig, kan man ikke påstå at visse mennesker er bedre enn andre.

Min instinktive reaksjon er å argumentere at det i alle land finnes gode og dårlige krefter. Men han kommer meg i forkjøpet:

«Hvis man har opplevd krig, kan man ikke påstå at visse mennesker er bedre enn andre. Da jeg var venstreradikal, skjønte jeg ikke hvorfor kurderne ikke bare samlet seg og tok makta. Men da jeg senere så venstresidens politikk i møte med Midtøsten, så jeg den samme opportunismen jeg hadde sett hos andre: Man bytter bare til marxist-leninistisk terminologi for at dine nærmeste skal høste godene, mens man fortsetter å undertrykke resten av folket.»

Libanon, Beirut, 1985. Soldaten skyter mot tidligere allierte, palestinerne. Foto: Coşkun Aral.

Bildene Aral tok fra den libanesiske borgerkrigen dekte forsider verden over gjennom hele 80-tallet. Jeg spør ham om han kan ta oss tilbake til et øyeblikk som festet seg fra den komplekse konflikten.

«Hvor skal jeg begynne? Jeg var sør i Libanon, i Nabatieh. Vi gikk med mange andre journalister på en grusvei. Det var vel juli eller august. Tørt var det i alle fall. Likevel var veien gjørmete. Jeg bøyde meg ned for å se nærmere, og jeg så at gjørmen var blod. Det var beinrester i blodet, sammenklemt i sporene fra stridsvogner. Hundene kom og spiste av gjørmen. De israelske stridsvognene hadde kjørt over likene og presset dem inn i bakken.»

For å få fred er det én ting som skal til: Vi må glemme tanken om hevn.

«Da massakrene i Sabra og Shatila skjedde, var jeg i Istanbul. Jeg reiste tilbake til Libanon dagen etter. Jeg fikk ikke sett haugene av lik, men jeg fikk med meg gravferdene til de drepte palestinske flyktningene. Jeg var vitne til en annen massakre, begått av shiamuslimene – den sjette infanteribrigaden, sammen med Amal-bevegelsen og den syriske hæren: De drepte flyktninger i ett år, uten stans. De må ha tatt livet av flere tusener.»

Aral var i Libanon fra den første uka av angrepet på Beirut, da den israelske hæren angrep fra land og hav. Han husker byen som et mørkt og goldt landskap.

«En dag tok jeg bilde av en kvinne som løp gjennom ruinene med en baby i armene. Du må huske at på den tiden var vi ikke vant med at media overvelder oss med scener fra krig der sivile er involverte, slik tilfellet er i dag med Syria. Det var ingen livesendinger fra bakken, for å si det sånn. Bildet mitt kom på forsiden av Time.

En måned senere var kontorene overlesset av brev adressert til meg som sa: ‘Vi trodde den israelske hæren bare angrep terrorister, vi trodde ikke at sivile ble rammet’. Folk var genuint opprørte. Men mange år etter det bildet ble tatt har likevel ingenting endret seg. Krigen fortsatte for fullt, sivile fortsatte å dø hver dag. Det samme skjedde jo med det bildet av den lille druknede gutten, Aylan Kurdi, som ble forsidestoff i september 2015: Han ble selve symbolet på flyktningkatastrofen. Og nå, tre år senere, hva har skjedd? Absolutt ingenting. Skjønner du?»

Han blir stille en liten stund under samtalen vår over rykende varm suppe i Istanbul. Han spør hvorfor jeg ikke spiser, og jeg svarer at noen historier gjør det umulig å spise. Han smiler.

«Er du overrasket? Jeg så hva den israelske hærens klasebomber gjorde med barn. Men hvem lagde de bombene? USA, så klart, men også Sverige, Hellas, Tyrkia! Da jeg rapporterte fra Rwanda, kom vi til en enorm flyktningeleir i Tanzania. Det var der jeg hørte at de første som solgte våpen til Rwanda var Belgia. I Afghanistan så jeg folk bli sprengt i lufta av antipersonell miner produsert i Sveits, for så å bli sendt til sykehus drevet av det sveitsiske Røde Kors.

Sånn er det med religion: Det er bra for noen formål, men ikke alle.

Og vil du ha et nyere eksempel? For noen uker siden, etter Khashoggi-drapet og avsløringen av sultkatastrofen i Jemen, annonserte Norge at de skulle slutte å eksportere våpen til Saudi Arabia. Unnskyld at jeg spør, men trodde de før at det var ok å eksportere dem?»

Uten å spise noe særlig, spør jeg han om hvorfor han tror brødre kjemper mot brødre.

«Det handler om ego», sier han uten å nøle, og overrasker igjen.

«Ego og hormoner. Kurdere og tyrkere har levd side om side i tusenvis av år. Men hvis du ser på historien, ser du blod overalt: Alle angriper alle. For å få fred er det én ting som skal til: Vi må glemme tanken om hevn. Vi må få barna våre til å skjønne at de ikke skal drepe noen på grunn av feil som tilhører fortida.»

Han tar en liten pause, før han fortsetter: «Kanskje hvis kvinner fikk styre i familien, hvis de får uavhengighet, kan ting endre seg.»

«Kvinner?»

«Ja. Bare kvinner kan stoppe hevnsyklusen. Gi barna en bedre opplæring. Men i Tyrkia og Midtøsten bruker kvinnene fortsatt et språk som er gjennomsyret av krig. De motstår ikke det føydalistiske systemet av ære, ego og hevn.»

kairo, Egypt, 1987. En liten jente foran huset sitt. Foto. Coşkun Aral.

Jeg våger å innvende at det må være vanskelig for kvinner å opponere mot mennene i disse områdene.

«Nei, det er ikke vanskelig. Jeg så det skje i Nord-Irland. I Rwanda så jeg folk kreve amnesti for sine verste fiender. I Nagorno-Karabakh så jeg Azeri-kvinner som hadde mistet barna sine i krig, og som kjempet for fred. Men jeg så andre, som ikke hadde mistet barna sine, som var blodtørste og nektet å gi slipp på fortida.»

En av Arals mest imponerende prosjekter er en serie fotografier om religiøs fanatisme. Han viser meg bilder av selvpisking i Filippinene:

«Det er det samme overalt. Hinduer, buddhister, kristne, muslimer … Jeg lagde en dokumentar en gang om religiøse ritualer i 25 forskjellige muslimske land. Den ble sendt på tyrkisk TV, men nå er den forbudt. Men vet du hva folk sa? ‘Vår type islam er best!’ Om det så var Sør-Afrika eller Filippinene eller Afghanistan – jeg var der på tampen av krigen med Taliban, med Rashid Dostum – alle sa: Jeg har rett! Min islam er best!»

«Så, Coşkun», sier jeg, «det er kanskje ikke bare ego og hormoner som ligger bak, men religion også?»

Pakk sekken din og reis verden over. Snakk med folk.

Han tenker seg om.

«Du vet det Marx sa om religion: Det er opium for massene. Men opium er et rusmiddel, en slags medisin – som en paracet. Hvis du tar en paracet for feber eller hodepine, er det ok. Men hvis du har diabetes, kan du ikke ta det. Sånn er det med religion: Det er bra for noen formål, men ikke alle.

For mange år siden spurte jeg Dalai Lama om forfølgelsen av rohingyaene i Myanmar. Han sa at de som tok del i dette folkemordet, ikke var ekte buddhister. Men spør du dem, vil de si at Dalai Lama ikke er en ekte buddhist. Hvem har rett? Når jeg snakker med tyrkere som sier at de vil følge islam, svarer jeg: Ok, men hvilken islam?»

Her er altså en mann som har vært vitne til at alle dreper alle, på grunn av religion, statstilhørighet, etnisitet, nasjonalitet og stamme – en mann som har mistet troen på ideologier og kollektive grupperinger, men som sitter igjen med en kjærlighet til individet, til mennesker, og en tro på kvinners følsomhet og mulighet for å jobbe mot lidelse og krig. Hva slags råd vil en slik mann gi til dagens unge? Hva kan de gjøre?

Røykfylte fjell i Manila, Filippinene. Gutten lette etter mat på søppelfyllinga. Foto: Coşkun Aral.

«Reis! Pakk sekken din og reis verden over. Snakk med folk. Ikke ta all informasjonen din fra bøker: Still spørsmål og lær. Det er bare sånn man lærer seg empati, det er sånn man lærer at de du leser om i bøkene dine og som du ser på skjermen din, er ekte folk. Det er bare sånn man forstår at de angivelige fiendene dine også er mennesker.

I går, for eksempel, kom jeg tilbake fra Israel etter å ha vært borte fra landet i 16 år. Da jeg var der sist, hadde jeg et visst håp for framtida til Israel og Palestina. Men ikke nå lenger. Nå ser jeg at palestinerne har forandret seg: Det finnes rike, sterke og smarte folk i den palestinske diasporaen som, når de får nyheter fra ‘hjemlandet’, omformulerer det til et språk preget av hevn. Det minner meg om den irske diasporaen i Amerika, som sendte penger og våpen til IRA.»

Jeg ville oppleve denne nye følelsen av frihet. Men da jeg kom dit, gråt jeg i to dager i strekk.

«Jeg vil komme tilbake til kvinners rolle i å stoppe trangen til hevn. Jeg var i Sverige for to år siden og besøkte arabiske og kurdiske hjem. I de arabiske hjemmene snakket folk om framtida, om barnas skoler, om hvordan livet deres skulle bli bedre. I de kurdiske hjemmene snakket de bare om ‘hjemlandet’, bare om hevn:

‘Vi må knuse [tyrkerne]’ – det var et slags motto. Den type snakk er utrolig farlig. Hvis du vil lage et nytt land, må du lage den for alle. I Tyrkia betyr dette for tyrkere, kurdere, armenere, laz-folket, georgiere, jesidier, alle. Du kan ikke si at disse fortjener hevn over disse. Du kan ikke påstå at disse er ofrene, mens disse ikke er det. Alle er ofre.»

I 2015, etter kurdiske styrker hadde gjenerobret Kobani fra IS og den kurdisk-ledede HDP gjorde framgang i det tyrkiske valget, dro Aral til Diyarbakır for å feire det nye året.

Afghanistan, Kabul, 1997. Krigen var ikke over, selv om Sovjet-okkupasjonen var det. Foto: Coşkun Aral.

«Jeg hadde en god følelse, jeg ville oppleve denne nye følelsen av frihet. Men da jeg kom dit, gråt jeg i to dager i strekk. Diyarbakır er jo som to forskjellige byer: en moderne by med høye bygninger og kjøpesentre og alt, og en gammel by, som er den fattige delen av byen der den kurdiske diasporaen fra 1990-tallet bor – de som ble internt fordrevet etter den tyrkiske regjeringen utslettet mer enn 3000 landsbyer.

Det jeg så da jeg kom til Diyarbakır, var branner som herjet og bomber som eksploderte i de gamle delene av byen, mens livet på den andre siden av byen fortsatte som normalt. Du kunne sitte der med cappuccinoen din på hovedtorget og høre bombene, lukte ilden, se røyken. Jeg sa til meg selv: Hvor er solidariteten kurdere imellom?

Du spurte meg hvorfor brødre dreper brødre. Det er hevn.

Jeg møtte en rekke unge jenter, 16-27 år gammel, som kjempet for PKK. De fikk betalt for å gjøre det. Jeg møtte unge menn som hadde gått lærerutdanning, men som, fordi de måtte vente i årevis for å få jobb, søkte seg til politiet i stedet for en (i tyrkisk målestokk høy) månedslønn 3000 TL, og ble sendt direkte til snikskytterområder på landegrensen. Jeg så et titalls av dem miste livet på én uke. Jeg snakket med en PKK-fyr som sa at volden som strømmet over den tyrkiske grensen kun var motivert av hevn: Erdoğan hadde lovet for mye og gjort for lite. Det var sinnssykt …»

Han bøyer hodet, ikke av sorg, tror jeg, men i stille ettertenksomhet.

«Det samme var tilfellet i Belfast i 1981. Jeg møtte en amerikaner som hadde kommet for å kjempe for IRA. Familien hans hadde blitt drept av protestantene, og han kom for å søke hevn. Du spurte meg hvorfor brødre dreper brødre. Det er hevn. Det er galskap. Men det er en enkel utvei.»

Les også Krystalli Glyniadakis hyllest til den nylig avdøde fotograflegenden Ara Güler. 

Ara Güler og Coskun Aral på Bosporos i Istanbul. Foto: Privat.
Ara Güler og Coşkun Aral i nyere tid. Foto: Coşkun Aral.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)