– Dagens kropper er ustabile

Å spise eller ikke spise er ikke spørsmålet, men konflikten som definerer mange kvinners forhold til mat og vekt. For psykolog og forfatter Susie Orbach har det aldri vært nok å behandle individuelle tilfeller isolert. Den som vil forstå hvorfor problemer knyttet til spising er så utbredt, spesielt blant kvinner, må løfte blikket: i en verden der kvinners status og verdi hele tiden er på vaklende grunn, skal det ikke mye til før kroppens problemer blir en stand-in for problemene en støter på ellers i hverdagen.

Under Schizofrenidagene i Stavanger foreleste Susie Orbach om bruk av kroppen i klinisk arbeid. Snart førti år har gått siden hun ga ut Fat is a feminist issue – den ultimate anti-diett boken. Hvordan har synet vårt på kropp endret seg siden den gang?

– En kropp betyr noe annet i dag enn det den gjorde før. Dagens kropper er ustabile. Det intense angrepet på kroppene våre fra internett, reklame og sosiale medier gjør kropp til noe som først og fremst skal stilles ut, sier Orbach.

I en verden der kvinners status og verdi hele tiden er på vaklende grunn, skal det ikke mye til før kroppens problemer blir en stand-in for problemene en støter på ellers i hverdagen.

Med flerfoldige eksempler fra terapirommet har hun vist hvordan spiseforstyrrelser og kroppskomplekser er avanserte reaksjoner på en kulturs usunne forhold til mat og (kvinne)kropp. I Fat is a feminist issue tok Orbach et oppgjør med ideen om vektproblemer som den enkelte kvinnes laster, et problem som kan løses med det siste slankeindustrien har å tilby. Vekt – både for mye av det eller for lite av det – ble hos Orbach sine pasienter en stille protest mot den aksepterte formen for kvinnelighet. Selv om bildet på den perfekte kvinnekroppen hjemsøkte spisevanene deres, ble allikevel fett – eller mangelen på det – en trygg måte å slippe unna på.

– Det har eskalert noe enormt fra hvordan det var på 1970- og 80-tallet. Det som den gang ble sett på som en spiseforstyrrelse, blir i dag vurdert som helt normal oppførsel. Mange som har et usunt forhold til mat kommer til meg for å snakke om alt annet de sliter med, men så er det der problemet ligger.

Det som den gang ble sett på som en spiseforstyrrelse, blir i dag vurdert som helt normal oppførsel.

Fat is a feminist issue er skrevet som en selvhjelpsbok, og snur rundt på hele sjangeren når den forklarer at vekttap ikke er målet. Målet er å kunne spise fordi en er sulten eller en har lyst på noe godt. Mat skal ikke være en måte å uttrykke det en brenner inne med, som kan være alt fra følelser fra barndommen til ubehagelige situasjoner på jobb.

Søken etter digital anerkjennelse

Før var kroppene fysiske – tilstede i hverdagen og separerte fra reklamen på busskuret, i bladene og på TV-en. Inntoget av sosiale medier har minsket distansen mellom forbruker og modell, ekte kropper og konstruerte kropper. Kunsthistoriker John Berger konstaterte på 1970-tallet at «menn ser på kvinner, kvinner ser seg selv bli sett på›. Blikket internalisert fra speilet, foreldre, kjærester og kollegaer flyttes nå inn på digitale plattformer, der det å møte blikkene til hundrevis av følgere blir en øvelse i å tilpasse og manipulere utseendet for andres bifall.

 – Unge mennesker logger seg ikke på, de er pålogget. Du skal etterligne idealene, men samtidig skille deg ut. Det blir en søken etter digital anerkjennelse uti fra etablerte kategorier, der det først og fremst er ansiktet og kroppen som skal innordnes kameraet. Sjelden ser du bilder av kvinner som gjør hverdagslige ting, sier Orbach.

Du skal etterligne idealene, men samtidig skille deg ut.

Også bilder av mat har blitt en egen sjanger?

– Nettopp. Å ta bilder av mat som en legger ut gjør maten skjult og ikke skjult samtidig. Det skapes slik et konfliktfylt begjær etter noe en ikke er sikker på om en har lov å ha og nyte. Vi har skapt et usikkert, anstrengt forhold til mat. Mat skal være en fornøyelig kilde til næring, en måte å uttrykke samhold og fellesskap.

 

Tilbake til endringen i hvordan kvinner vurderer sitt eget forhold til mat: hva kommer det av at problemene ikke lenger blir sett på som problemer, men en realitet de fleste bare aksepterer som noe helt normalt?

– Vi lever i et samfunn som plasserer all verdi i individet. Sosiale medier forsterker denne tendensen og gjør kroppen til en merkevare. Det forventes ikke at du bidrar til samfunnet, og det som faktisk gir verdi – samarbeid med andre – har ingenting å stille opp mot presset på individet. Ta fitness-bølgen, for eksempel: det er bra at vi ønsker å være sunne og i form, men under det hele ligger en nyliberalistisk holdning om at det er ditt eget ansvar å være i form, samtidig som vi lar forurensing føre til kreft hos mennesker i andre deler av verden. Her ligger det også et stort stigma: er du ikke i form, er det din egen feil.

Graviditet som performance

I det siste har Orbach jobbet med å veilede helsepersonell for hvordan de best mulig skal behandle kvinner under og etter graviditet.

– Mange mødre har et konfliktfylt forhold til egen kropp i forbindelse med fødsel. Å være gravid var tidligere en periode i en kvinnes liv der hun ikke trengte å forholde seg til forventningene samfunnet ellers plasserte på henne, der kroppen selv fikk ta styring. Like mye som jeg er for at kvinner skal få bestemme over kroppen sin, er jeg bekymret over en trend der tilknytningen til egen kropp forsvinner gjennom grepene en kan ta for å distansere seg fra det kroppslige.

Vi lever i et samfunn som plasserer all verdi i individet.

For når kroppen blir en merkevare, blir livet en performance. I takt med den digitale eksponeringen av kropper øker presset på hvordan disse skal framstå. Også her til lands har det nærmest blitt en sport å vise hvor lite en kropp kan bli påvirket av å være gravid: magen skal tilfredsstille estetiske krav, og en bør være klar til å posere i undertøy et par dager etter fødsel. At en får en baby ut av det hele blir nesten glemt.

– Det er ikke lov å vise trøtthet eller frustrasjon i forbindelse med graviditet. En opplevelse omdannes til en oppvisning i kroppslig kontroll.

Ikke bare et kvinneproblem

Over lang tid har spiseforstyrrelser og et vanskelig forhold til mat og eget selvbilde blitt betraktet som noe som utelukkende gjelder kvinner. Orbach tror at dette er i ferd med å snu.

– Herreblader ser i dag ut som Cosmopolitan gjorde for tyve år siden, og unge menn deltar i økende grad med kroppene sine i sosiale medier. Poseringene vi finner her kommuniserer blandingen hard/sårbar perfeksjonert av kvinnemagasinene, så noen har nok funnet ut at det ligger et stort marked i å få menn til å føle seg like usikre på kroppene sine som det kvinner er.

Noen har nok funnet ut at det ligger et stort marked i å få menn til å føle seg like usikre på kroppene sine som det kvinner er.

Hvorvidt det er de samme ønskene om kontroll og påvirkning som ligger bak spiseforstyrrelser i dag, synes Orbach det er vanskelig å svare på.

– Det har blitt et så omfattende samfunnsproblem at jeg rett og slett ikke vet. Jeg vil ikke generalisere, men tror det fremdeles handler om å stå i mot presset, sier hun.

For å få bukt med problemet må det nærmest en revolusjon til. Orbach har ingen tro på initiativ som behandler overvekt og spiseforstyrrelser som en sykdom.

– Vi må også ta et oppgjør med slankeindustrien, matindustrien, reklame- og skjønnhetsindustrien. Før den tid vil alle program lansert av regjeringer bare bidra til å opprettholde mytene rundt kropp, mat og kjønn.

I terapirommet

Størsteparten av Susie Orbachs forskning kommer fra terapirommet. Pasientene hun har hjulpet til å komme til bunns i det som ligger bak spiseforstyrrelsen danner grunnlaget for teoriene hennes om hvordan kropp konstrueres. Når levde erfaringer må forholde seg til urealistiske forventninger til utseende og suksess, er det kroppen som får kjenne på konsekvensene.

For å gi interesserte et innblikk i hva som foregår mellom psykolog og pasient, har hun dette året laget en radioserie kalt «In Therapy» på BBC Radio. Selv om pasientene er skuespillere og premissene for samtalene oppdiktede, er prosessen tilnærmet lik den som foregår i virkeligheten. Denne måneden kom også boken med samtalene fra radioserien ut. Her har Orbach lagt til egne tanker rundt det som kom fram mellom psykolog og pasient.

Populærkulturen har gjort terapi til en publikumssport

Da jeg hørte på radioprogrammet, gikk det opp for meg hvordan mitt syn på terapi nesten utelukkende kommer fra populærkulturen. Jeg ble nesten sjokkert over råheten i samtalene; energien, pausene.

– Det er definitivt en annerledes måte å ha en samtale på. Populærkulturen har gjort terapi til en publikumssport, men det er en dypt demokratisk prosess mellom to mennesker. Brexit var lenge et samtaleemne hos pasientene mine, og jeg regner med at valget av Donald Trump vil på samme måte føre til emosjonelle forsøk på å ta innover seg det som har skjedd. Det som blir utfordringen nå, er det å forstå «den andre» psykologisk. For der politikere bare er interessert i kjappe fraser og slagord, inviterer terapirommet til en anti-fundamentalistisk måte å ha en diskurs på.