Det menneskelige ansiktet i krig

– Når vi snakker om krig, er vi nødt til å anerkjenne at kvinner er der. Ikke bare det, men vi er nødt til å spørre kvinnene: Hva trenger du? I all den tid jeg har jobbet i flyktningleire, er det én ting som har slått meg, og det er hvor aktive og modige mange av disse kvinnene er. De er ikke passive ofre, de vet akkurat hva de trenger og hva som burde skje. Likevel snakker vi ikke med dem. Vi inkluderer dem ikke i samtaler og beslutningsprosesser, sier Naraghi-Anderlini til Agenda Magasin.

Iranskfødte Sanam Naraghi-Anderlini er utdannet antropolog. I 2006 grunnla hun organisasjonen ICAN (International Civil Society Action Network), men helt siden 1996 har hun jobbet med konfliktløsning og fredsbygging. I 1998 begynte hun å konsentrere seg om kvinner «fordi hun så at det var kvinner som gjorde fredsarbeidet på bakken». Siden da har hun blitt brukt jevnlig som konsulent for FN på tematikken kvinner og konflikt. Da resolusjon 1325 – kvinner fred og sikkerhet, kom på plass i 2000, var Naraghi-Anderlinis lobbyvirksomhet en av årsakene til det.

Kvinner stiller ofte med “guts” der menn stiller med “guns”.

Fortsatt jobber hun aktivt med å overvåke og rapportere om resolusjonens implementering verden over. Sist uke var hun i Norge for å snakke på NORADs likestillingskonferanse:

– Det er interessant å være her samtidig som dere skal dele ut fredsprisen. Personen som inspirerte Alfred Nobels fredspris var jo Bertha von Suttner. En kvinne som burde ha blitt skrevet ned i alle historiebøker, men som veldig få mennesker kjenner til. Om man ser på kvinners aktivisme gjennom tidene, blir historien om deres fredsaktivisme ofte oversett. Resolusjon 1325 – kvinner fred og sikkerhet, var et forsøk på å bringe disse stemmene inn igjen, sier hun. 

Kvinnene er de som blir igjen, de vet hva som trengs.

Det er ikke en lett jobb å ta fatt på. Da verdens ledere samlet seg i Paris denne uka for å diskutere konflikten i Syria, var det uten en eneste kvinne rundt forhandlingsbordet. Det mener Naghiri-Anderlini er problematisk. Hun utdyper overfor meg:

– Kvinner stiller ofte med “guts” der menn stiller med “guns”. Derfor er det viktig å ha de tilstede ved forhandlingsbordet. Kvinner har et helt eget engasjement for fred, forteller Naraghi-Anderlini.

Hun mener at kvinner bærer med seg «det menneskelige ansiktet» i krig og konflikt:

– Vi kan ikke løse konflikter med bare hodene våre, hjertene våres må være med også. Det sivile samfunnet, og kvinnene spesielt, bærer med seg det menneskelige ansiktet inn i fredsarbeidet. Når du snakker med kvinner i krigsområder, snakker de ikke bare om seg selv, de snakker om barna sine, om mennene sine og om mennesker rundt seg. Kvinner tar med seg følelser og nyanser inn i rommet. De vil spørre: Hva med ungdommen? Hva med de eldre? Hva med de funksjonshemmede? Det er viktig å anerkjenne at det stort sett er menn som dør i krig. Kvinnene er de som blir igjen, de vet hva som trengs, sier Naraghi-Anderlini og mener det trengs et paradigmeskifte i hvordan det internasjonale samfunnet jobber for fred.

Måten vi driver fredsarbeid på, tilhører fortsatt forrige århundre.

– Måten vi tradisjonelt tilnærmer oss fredsforhandlinger på, er at vi bringer to parter i konflikt til forhandlingsbordet. Som oftest betyr det væpnede grupper og myndigheter. Vi går ut i fra at de som skal stable på plass freden, er de samme som har satt i gang krigen. Derfor hender det ofte at folk ikke skjønner hvorfor kvinner skal være der. Men historisk og geografisk sett har kvinner, når de kommer sammen i grupper, organisert seg ikke-voldelig. Forskning og erfaring viser at det å ha sivilt samfunn, og spesielt kvinner, tilstede ved fredsforhandlinger, kan sørge for at fredsforhandlinger blir mer inkluderende og rettferdig. Forskning viser at rundt 50 prosent av fredsavtaler feiler etter de fem første årene, men dersom sivilt samfunn er tilstede, reduseres det med 50 prosent – og at kvinners aktive deltakelse aldri er negativt. Problemet er at mange forhandlere er veldig gammeldagse og lite villige til å fornye seg. På mange måter kan vi si at krigene og konfliktene i dag blir stadig mer kompliserte, de tilhører vårt århundre, men måten vi driver fredsarbeid på, tilhører fortsatt forrige århundre, sier hun.

Kulturen vår er ikke statisk.

– Noen vil kanskje si at det ligger i kvinners kultur å være passive?

– Det er tull! Om dette hadde handlet om kultur, ville det sett annerledes ut i de enkelte land, men det gjør det ikke. Det ser likt ut fordi det handler om fordeling av makt. Om vi ønsker å ta hensyn til kvinners kultur, burde vi kanskje la kvinner selv få svare på hva den er? I dag har vi mange grupper som opererer under religiøse faner, som fremmer deres versjon av hva kvinners status er og hva kvinners rettigheter bør romme. De har forkledd det som kultur for å gjøre andre redde for å presse tilbake. For meg er en av de viktigste tingene vi kan jobbe med i dag, det å ta tilbake det kulturelle rommet. Kulturen vår er ikke statisk. Historien vår er full av sterke og mektige kvinner, det er viktig at vi trekker disse fram i lyset når andre prøver å usynliggjøre dem, sier Naraghi-Anderlini og peker på Saudi-Arabia:

Om vi er nødt til å kutte i noe, burde vi se på militæret.

– De siste 30-40 årene har man sett en oppblomstring av wahibismen. En bitteliten, ytterligående gren av sunni-islam som plutselig er blitt “mainstream”. Vi ser Saudi-Arabia-finansierte skoler, moskeer, TV-stasjoner og universiteter. En stor del av det de driver med er å fjerne historien, også kvinners, forteller hun.

Men hva med land som Norge? Generalsekretær for kvinneliga for fred og frihet (WILPF), Madeleine Rees, kritiserte nettopp Norge for forsøket på å kutte i det langsiktige bistandsbudsarbeidet. Vi er ikke spesielt interessert i å støtte kvinneorganisasjoner her heller?

– Mye av det som skjer nå, skjer på grunn av flyktningkrisa. Myndighetene i land som Norge, Sverige og Danmark forsøker å finne måter å finansiere hjelpen. Og så tenker de vel at det er naturlig å hente pengene fra bistandsbudsjettet. Konsekvensene av en sånn type politikk vil være dypt alvorlige. Vi lever i en tid hvor vi, mer enn noensinne, er nødt til å støtte de stemmene som reiser seg og som gjør viktig arbeid på bakken. Om vi er nødt til å kutte i noe, burde vi se på militæret. Hva er én drone eller et jagerfly verdt?, sier Naraghi-Anderlini og fortsetter:

Det koster oss ingenting å lytte.

– Vi bruker trillioner av dollar på forsvar, men vi tenker lite på den investeringen det er å utdanne et barn i stedet. Jeg har jobbet med flyktninger i mange år. I 2011 ble jeg fortalt, i en flyktningleir, at jeg bare skulle vente å se hva som kom til å skje. At ekstremismen kom til å spre seg som ild i tørt gress fordi folk er fordrevet på flukt. ISIS og andre ekstremister fyller et vakuum av menneskelige behov som vi andre ikke klarer. De tilbyr utdanning, helse og betalt arbeid … Du kan kanskje si at vi snakker fredsspråket, men samtidig legger vi pengene våre i krig. På samme måte har vi lært oss å snakke likestillingsspråket, men plutselig er det de andre som faktisk inkluderer kvinner. Ekstremister har forstått verdien av kvinner, ikke til fredsarbeid, med som krigsdeltakere. De siste årene har vi sett at stadig flere kvinner deltar i voldshandlinger, det er nytt og urovekkende. Det har ikke noe med 1325 å gjøre, det å gi kvinner “lik rett” til å delta i krig, sånn som USA og Norge har gjort. 1325 handler om fred. Kvinner skal ha like stor rett til å stoppe og forebygge krig, det burde være fokuset, sier Naraghi-Anderlini og siterer Einstein: «Vi kan ikke forebygge og forberede oss på krig samtidig.»

– Det er mye jobb som må gjøres. Hvor skal vi starte?

– Vi må huske på at de aller fleste ikke er ekstremister. Ekstreme ideologier kan selvfølgelig spres, dersom vi ikke sørger for å gi folk en god og kritisk utdanning. Men folk flest ønsker seg egentlig stort sett alltid én ting, de ønsker seg verdighet. Til og med talibanere jeg har snakket med, sier at det de ønsker seg mest, er utdanning for barna sine og et godt liv. Så det må være utgangspunktet vårt – alle mennesker ønsker seg først og fremst verdighet. Deretter må vi sørge for å støtte gode krefter i lokalsamfunnene. Vi må støtte sivilsamfunn, som kvinner er en stor og aktiv del av. Og så må vi lytte til hva de har å si. Det koster oss ingenting å lytte, avslutter Naraghi-Anderlini.