En plass ved bordet

Regissør, musikkprodusent, musiker, menneskerettighetsaktivist, gründer og nå nylig også goodwill-ambassadør for FN. Det mangler ikke knagger å plassere historien hennes på, likevel velger fortsatt overraskende mange narrativet om den unge minoritetskvinnen som flyktet fra Norge for over tjue år siden. Selv er hun litt lei av det nå. Når skal Deeyah Khan få lov til å selv spille rollen som helt?

 

Hjertesorg

Det er en kald høstmorgen innerst i Groruddalen. Gatene er tomme, men inne på Rommen scene er Deeyah Khan på plass for å snakke om integrering og utenforskap til en nesten fullsatt sal. Sammen med prest Sunniva Gylver tar hun publikum gjennom en samtale som starter med historien om å vokse opp i en minoritetsfamilie i Norge på 80-tallet, nærmere bestemt Lambertseter i Oslo.

De fleste som har møtt opp denne dagen er folk som selv jobber med problematikkene rundt integrering. De får høre fortellingen som mange nordmenn har hørt fra mediene før, men denne gangen fra Deeyah selv. Den handler om en ung jente som ble truet ut av landet av det norsk-pakistanske miljøet fordi hun holdt på med musikk. En norsk jente som ble sviktet av det norske storsamfunnet da hun trengte det som mest. Deeyah Khan var bare 17 år da hun kjøpte en enveisbillett til London og dro helt alene til en ukjent by. Hun forteller:

“Jeg forlot familien min. Jeg forlot vennene mine. Jeg forlot karrieren min. Jeg forlot skolen. Jeg forlot alt. Når jeg ser tilbake på den tiden så blir jeg livredd. Jeg var bare 17 år”

Er jeg ikke norsk nok til at folk skal bry seg?

Det er flere ting Deeyah peker på som vanskelige med det som skjedde henne for mange år siden, men en av de tingene hun virkelig slet med var et knust hjerte.

“Det som knuste hjertet mitt var ikke truslene, de gjorde meg bare redd. Det som knuste meg var at jeg forlot dette landet som 17-åring og historien sto på forsidene av alle avisene, men ingen stoppet opp og sa: Dette er feil! Dette er ikke greit, hun er norsk, hun er en jentunge, vår jentunge. Jeg husker at jeg tenkte: Hva er det med meg som gjør at folk ikke reagerer på dette? Er jeg ikke norsk nok til at folk skal bry seg? Det fikk meg til å føle at jeg ikke var menneske nok, ikke bare for det pakistanske miljøet, men også for landet Norge.”

 

Å starte på nytt

Etter en stund i London gjentar mønsteret seg, Deeyah blir utsatt for trusler. Så hun flykter igjen, denne gangen til USA. Hun må gi opp musikken. Musikken som hadde vært det eneste hun kunne, hele livet hennes.

“Jeg fullførte ikke utdanningen min og jeg visste ikke om noe annet enn musikk. Så jeg måtte begynne helt på nytt. Det jeg gjorde da var å følge hjertet mitt, jeg begynte å jobbe med kvinner og unge mennesker i forskjellige menneskerettighetsorganisasjoner. Og det var i den prosessen at jeg begynte å våkne opp igjen. Jeg kunne kjenne igjen min egen historie i mange av de menneskene jeg møtte. Følelsen av svik, ensomhet og mangel på forståelse. Det var lettere for meg å se at dette var feil når jeg hørte andres historier. Det brakte meg på en måte tilbake til livet.”

Jeg kunne kjenne igjen min egen historie i mange av de menneskene jeg møtte

Deeyah Khan, prisbelønnet dokumentarfilmskaper og menneskerettighetsaktivist, ble født i asken av det utenforskapet hun ble utsatt for som ung. Og utenforskapet er en tematikk som går igjen i alt arbeidet hun driver med i dag. Som dokumentaren om Banaz, den britiske jenta som ble drept av sin egen familie for å bryte ut av et voldelig, arrangert ekteskap. Og “Jihad” som viser historiene til britiske minoritetsungdommer og deres vei inn i fundamentalistiske organisasjoner. Eller som det nylig etablerte nettmagasinet Sister-hood er et motsvar på. Et sted for kvinner med minoritetsbakgrunn å komme sammen og bruke stemmene sine til noe positivt.

 

Utenforskapet

I Grororuddalen denne høstdagen er hun altså plassert på scenen sammen med presten Sunniva Gylver. Også Gylver kan fortelle om sin egen opplevelse av utenforskap. En historie om å bli mobbet som barn og hvor mye det betydde for henne den dagen i femte-klasse da en jente på skolen meldte seg som alliert.

“I dag skal de ta deg, sa hun til meg, men jeg skal gå sammen med deg. Den dagen fikk jeg for første gang en opplevelse av at noen var villig til å stå opp for meg. Jeg tror ikke hun forsto da hvor mye det betydde for meg.”

Deeyah nikker og utdyper:

“Det betyr ikke noe hvor du kommer fra, alle mennesker trenger å bli sett og hørt.”

Alle mennesker trenger å bli sett og hørt

Men hun har også bestemte meninger om hvordan mennesker bør bli sett og hørt, det var det som drev henne til å begynne med film i utgangspunktet.

“Jeg er musiker, men jeg var så frustrert over de historiene som vi forteller om hverandre. Uferdige og halve historier. Vi snakker mye om fakta og statistikk i offentligheten, men vi glemmer menneskene i kjernen. Jeg ville plassere disse menneskene tilbake i sentrum av sin egen historie, derfor begynte jeg med film. For deres del, men også for vår egen. Våre grunnleggende, menneskelige behov er de samme.”

 

Medias narrativ

Som engelskspråklig magasin har Sister-hood fått internasjonal oppmerksomhet, men her hjemme har det vært overraskende stille. I etterkant av samtalen på scenen setter jeg meg ned med Deeyah. Nesten umiddelbart spør hun meg om hvorfor ikke media i Norge er interessert i prosjektet.

“Hvis noe galt skjer så kommer de til å skrive. Hvis en av dem blir drept.” Kommenterer hun.

Hvis noe galt skjer så kommer de til å skrive. Hvis en av dem blir drept

Men stemmene som skriver på Sister-hood er i høyeste grad i live. Om du klikker deg inn på sidene er det heller ikke undertrykkelse som umiddelbart slår deg, man blir rett og slett ganske imponert over bredden og tyngden.

Kanskje er media for opptatt med å fortelle andre historier om minoritetskvinner? Debatten om niqab for eksempel. Den har Deeyah også fått med seg.

“Det er så uviktig i det store bildet! Nei, jeg liker det ikke personlig (niqab-bruk), men herregud vi har da større problemer enn hva et titalls kvinner i Norge velger å putte på hodene sine?”

Dersom man setter seg ned på A-tekst og søker opp “Sister-hood” får man 19 treff i norsk papirpresse. Taster man inn ordet “niqab” derimot, får man opp hele 2900 treff. Det understreker kanskje noe av den skjevheten Deeyah peker på.

 

Ferdig med offer-boksen

“Ideen om at du bare kan være enten offer eller gjerningsperson er veldig uhjelpsom. Men det er de to fortellingene samfunnet konstant blir presentert for, vi får aldri være heltene. Det er mer enn tjue år siden min historie skjedde med meg, i mellomtiden har jeg gjort så mye, men det er fortsatt denne offer-fortellingen som preger min fortelling. Folk vil ha meg i den boksen.”

Men Deeyah Khan vil ikke være i den boksen lenger, hun føler seg ferdig med den.

Vi får aldri være heltene

“Det å konstant dytte folk inn i bokser er både kjedelig og uproduktivt. Narrativet går som følger: Minoritetsjentene skal vi synes synd på og minoritetsguttene skal vi være redde for … Kom igjen!”

Grunnen til at Deeyah i det hele tatt startet Sister-hood var en følelse av at muslimske kvinner ofte blir definert av andre mennesker i samfunnet. Hun ønsket å utfordre den offentlige fortellingen om kvinner med muslimsk bakgrunn som ofre eller potensielle fundamentalister, eller som mødre til ekstremister. Utvide kategoriene for hva det betyr å komme fra en muslimsk bakgrunn. Gi rom til mangfold og en plass til å svare for seg selv.

 

Universelle, ikke norske, verdier

“Muslimske kvinner blir konstant snakket om. De blir konstant brukt, til og med som rettferdiggjøring i krig. Men nesten aldri blir disse kvinnene inkludert i samtalene selv, eller inkludert i bestemmelsene. Hun får ikke en plass ved bordet. Vi sitter og snakker om hvor mye de er diskriminerte og så gjør vi akkurat det samme. Vi tar og plukker ut alle andre, mannlige forskere eller hvem det skulle være, som har rett til å snakke om hva det betyr å være muslimsk kvinne i Norge. Hva hijab eller niqab betyr … Spør dem det gjelder da vel!”

Spør dem det gjelder da vel!

I januar kommer Sister-hood i en norsk variant, det til tross for at Deeyah ikke lenger bor i Norge. Magasinet vil ha en norsk redaktør og norske skribenter, og dessuten har debattene her hjemme og ute i verden også likhetstrekk. Som debatten om de “norske verdiene”.

“I UK har de, i de siste to årene, terpet konstant på dette med britiske verdier. Og mange stiller det samme spørsmålet: Hva betyr egentlig det? Og så svares det ting som “human dignity” osv. Men det er jo ikke britisk!? Om du snakker om universelle verdier så er det en annen ting. Men når du kaller de verdiene britiske, eller norske, så er det som å si at: Vi tar nasjonalt eierskap til alt som er bra, og alt som er dritt det kan være ditt.”