Knud Brix
FOTO: Jakob Knudsen

Mannen, makten og mørket

Knud Brix dissekerer sitt indre mørke i diktsamlingen Natfolden. Den tar utgangspunkt i hans erfaring som politisk journalist på «Borgen». Er det mulig å dikte fritt og jakte fakta samtidig?

Det står en mann i bakgården til det danske parlamentet. Han har sparsomt med hår på hodet. Skjorten hans er åpen i halsen. Det blåser varmt i København og noen turister knipser bilder på den brede slottsplassen mellom de historiske byggene.

Mannen er den profilerte journalisten Knud Brix. Han kjenner Christiansborg svært godt. Og Christiansborg kjenner ham.

Han sier han har en fridag, men at han ikke har noe imot å møtes her. Blikket hans er bløtt. Håndtrykket er overrumplende fast.

Ei dame sier hun vil kjøpe boken hans. Om hun kan få den signert?

– Selvfølgelig, svarer den nybakte forfatteren.

Det har vært noen hektiske dager i den danske journalistens liv. Brix har dekket «Borgen» i en årrekke, senest som reporter for TV2. Han har blitt beskrevet som en terrier på grunn av sin konfronterende stil, men denne gangen har Brix havnet på motsatt side av bordet.

Det er ingen poesi i journalistikken.

Årsaken er diktsamlingen Natfolden, utgitt på forlaget Kronstork. Her dissekerer Brix et mørke hos seg selv, men også maktbegjæret i dansk politikk. I diktene møter vi politikere som bestiller prostituerte, som drikker seg fulle på jobb og som gjør alt for å komme til toppen.

Heldigvis er alt fiksjon. Eller?

Brix går fort gjennom maktens korridorer, og han snakker i et like høyt tempo. Han har vært på Borgen i over 10 år og kjenner hver krik og hver krok. Vi passerer kontorer på rekke og rad før vi setter oss ned på en benk, side om side, i et av Christiansborgs mange avlukker.

– Det er ingen poesi i journalistikken, forteller Brix.

– Derfor forvirret det mange at jeg kom ut som poet. Det var noe nytt, fortsetter han.

 

Christiansborg har akselerert min kynisme

Ikke siden provokatør og forfatter Yayha Hassan debuterte i 2013 har det vært så stor interesse for en diktsamling i Danmark. På tre dager ga Brix 22 intervjuer.

– Jeg sa ja til mer eller mindre alt. Det har ikke vært en morsom opplevelse, men det har vært lærerikt. Jeg har fått smake min egen medisin, sier han.

I Natfolden har Brix tatt utgangspunkt i en voksende kynisme og fiendtlighet hos seg selv.

Det sies at man blir mer kynisk når man blir eldre, men jeg tror Christiansborg har akselerert min kynisme. Man blir et mer kynisk menneske av å være her inne. Som journalist går man etter politikerne for å skjære halsen av dem i stedet for å lytte til hva de sier. Hvis du sier du vil meg det beste, så tror jeg ikke på deg. Du har sikkert en eller annen agenda. Det har jeg nesten alltid selv, og jeg opplever at mange andre mennesker har det, sier Brix.

Han forteller at jeg’et i Natfolden er ribbet for etiske verdier og drives av et selvisk begjær. «Jeg får ministerens pik i en boblekuvert/ hun underskriver sig som miss hygge/ jeg vil køre billederne/ min moral/ skifter farve under finansloven», skriver Brix.

Hvis du ser for deg en flamme som brenner, så vil politikerne være de som blir mest brent

Et annet sted heter det: «Formanden er fuld igjen/ den ene af hans to springere skider/ på tæppet foran hjørnekontoret/ den kigger op på mig med skyldigt blik/ betjenten bruger den gule mødeindkaldelse som fejeblad/ alle hunde og forlig har fædre /selv hvis de er undfanget/ med vold/ jeg tipper Bladet om det med lorten /jeg er også hævet over reglerne».

De andre figurene i diktsamlingen er like skruppelløse: «Jeg troede først fyrsten var et rygte/ i omløb for at skade hinanden/ det giver sgu da sig selv/ at fremtidens mænd i de tre store partier/ ikke kan slippe af sted med at kneppe/ malaysiske ludere på skift på fyrstens regning/ han kører sit lobbyfirma fra Café Victor/ jeg sætter mig bag ham/ hans hænder ser så bløde ud/ fyrstens lærling har kopi af det hele/ på en grå harddisk med firewire»

Knud Brix
Knud Brix

Tilbake i avlukket på Borgen viser Brix til sosiolog Erwing Goffmans begreper «frontstage» og «backstage» for å beskrive livet som journalist i den politiske verden.

I politikk har du det som kommer i avisen og på TV – det velgerne ser. Så har du det man snakker om når mikrofonen slukkes. Mye av dette knytter seg til følelser som begjær, makt, hevn og sjalusi. Det som interesserte meg var at dette mørket ikke bare smitter av på politikerne, men også dem som er tett på. Hvis du ser for deg en flamme som brenner, så vil politikerne være de som blir mest brent, men som journalist vil du også ha det vanskelig med ikke å bli det, sier Brix.

 

Fake poetry

Han understreker at absolutt alt i diktsamlingen er fiksjon.

– Noen har sagt det ligner virkeligheten, og det gjør det. Deler av Natfolden er på en eller annen måte inspirert av Christiansborg, men det betyr ikke at det er fakta. Alt er subjektivt, og jeg har valgt å fokusere på kun det negative. Jeg kunne inkludert alt det fine ved Christiansborg og vist saken fra begge sider, men så ville jeg beveget meg mot journalistikken. Jeg tror på at man skal tilstrebe objektivitet i journalistikk, men dette er ikke journalistikk. Det er dikt, poengterer Brix.

Likevel har Brix blitt anklaget for å spre sladder om Danmarks mektigste politikere, blant annet statsminister Lars Løkke Rasmussen. Venstres politiske ordfører Jakob Ellemann-Jensen var en av de argeste kritikerne av Brix da debatten stod på som verst i Danmark.

Til den danske avisen BT impliserte han at den ferske poeten burde revurdere sin karriere som journalist: «Der bliver talt meget om fake news i øjeblikket. Og hvis man som formidler af nyheder på et højt profileret medie begynder at blande fiktion og fakta sammen, så bør man aflevere sit pressekort med det samme,» sa Ellemann-Jensen.

Hvis jeg skulle være med til å skape fake news, så måtte jo dette være news. Det er det ikke.

Brix tar angrepet fra Ellemann-Jensen med en klype salt:

Hvis jeg skulle være med til å skape fake news, så måtte jo dette være news. Det er det ikke. Kanskje jeg har skapt fake poetry, sier Brix.

Anmelderen i avisa Politiken mener du heller burde dokumentere din viten og bruke den.

Det gjør jeg jo hver eneste dag. Man kan åpenbart ikke akseptere at man både kan lage journalistikk og poesi. Jeg er en av dem som prøver å være aller hardest og avsløre så mye som mulig. Men utover det har jeg også reflektert over mitt fag og over politikkens innerste vesen: Det vi som politikere og journalister snakker om, og hva det gjør med mennesker. Hvor langt man er villig til å gå for å komme frem i verden, sier Brix.

 

Dikterfeide med statsministeren

En ung fyr spaserer forbi oss, stopper opp og spør om han kan få en signert utgave av Natfolden.

Så lenge du kjøper den først, parerer Brix.

De ler. Brix, som har sittet tett på meg og sett meg rett inn øynene gjennom nesten hele intervjuet, løsner litt opp når den unge mannen forsvinner. Han lener seg tilbake og smiler på refleks, på den måten personer som nettopp har fått anerkjennelse gjør det.

Jeg synes det er bra at boken har skapt interesse blant folk som ikke nødvendigvis leser så mye poesi. Til og med statsministeren har lest den, sier Brix, og forteller at han ble kontaktet av statsministeriet like etter at diktsamlingen kom ut.

Ville statsministeren stille meg for retten? Jeg ble fullstendig paranoid.

Da ble jeg redd. De sa de hadde en lapp til meg. Den skulle bæres for hånden og avleveres personlig. Jeg begynte å tenke det verste. Ville statsministeren stille meg for retten? Jeg ble fullstendig paranoid, sier Brix.

Frykten viste seg å være ubegrunnet. Brix ble ikke dømt for noe som helst. I stedet kvitterte Løkke Rasmussen med sitt eget dikt på Twitter: «Snurren for ørne. Adrenalin i blodet./ En symbiose mellem øresnegl og rød mikrofon./ Beruselsen dunker./ Do it. Do it./ Han trækker./ En frihedens lanse? Et bøddelsværd? En tantō?/ Alt afhænger af præmissen. Ingen ved det./ But he did it. Brix-it’s.»

– Det var interessant, sier Brix og smiler.

Noen dager senere var han tilbake på jobb som reporter for TV2, i kjent stil. I dagene før vi møtes har Brix dekket Alternativets (dansk parti, journ. anm) landsmøte og blant annet intervjuet partileder Uffe Elbæk om hans ambisjoner etter neste valg.

Elbæk var for øvrig blant dem som roste Brix etter utgivelsen av Natfolden. På Twitter skrev han: «Hatten af for @KnudBrixTV2. Lad os få mere poetisk politik og politisk poesi.»

Jeg spør Brix hva han tenker om Elbæks fine omtale av diktsamlingen.

Jeg er alltid glad for å få ros, men jeg er litt redd for å få skryt av politikere. Jeg tenker de har en baktanke, svarer han.

Denne boken er ikke politisk agiterende. Den er ikke rød eller blå. Den er sort.

– La oss si at det ikke er Uffe Elbæk som har skrevet det, men en hvilken-som-helst-person…

Denne boken er ikke politisk agiterende. Den er ikke rød eller blå. Den er sort. Den handler om det som er i meg, ikke om å dytte noen i en bestemt retning. Det synes jeg er uinteressant. Jeg har ingen politiske intensjoner. Det er ikke mitt mål å få folk til å stemme på noe bestemt, fortsetter Brix.

Likevel. Man skulle jo anta at mannen med det bløte blikket og det faste håndtrykket har en eller annen agenda, også med diktverket sitt. Det er lett å bli uklok på ham. Jeg forsøker å skjære igjennom:

– Hva er din intensjon med diktsamlingen?

Hvis det er noe jeg vil, er det å undersøke hvordan språk påvirker mennesker. Her inne skaper ord utrolig mye virkelighet, men språket påvirker deg også hvis du er politimann, skolelærer eller forelder. Den måten man snakker på skaper virkeligheten, og den språklige sjargongen i et miljø vil alltid påvirke deg som menneske. Hvis du leser mye poesi, er det nok en sannsynlighet for at du vil bli et mer romslig og poetisk menneske, sier Brix.

 

– Ingen politikere kan gjemme seg for meg

Samtalen nærmer seg slutten. Vi stiger ut av avlukket og går gjennom flere snirklete ganger. Som dansk journalist med pressekort har man fri adgang til de aller fleste rom på Christiansborg.

Mange mener vi er alt for tett på makten, og at vi er flettet inn i den. Omvendt kan man si at vi også har en unik adgang til makten. Det er ingen politikere som kan gjemme seg for meg. Jeg vet hvor deres kontorer ligger. Det eneste stedet jeg ikke kan gå inn, er statsministerens kontor. Alle andre politikere kan jeg konfrontere direkte, sier Brix.

Vi går opp en liten trapp til et tårn. Brix forteller at han ofte går opp hit for å få et pusterom fra det hektiske miljøet på Borgen, og det er også her han har skrevet de fleste av diktene i samlingen.

Det er roligere her, fredfylt. Vi står der og kikker ut av vinduene noen sekunder. Utenfor ser man en park og noen mennesker.

På veien ut støter vi på Uffe Elbæk. De to hilser vennlig. Er det journalisten eller poeten Knud Brix som smiler?

Eller kanskje ingen av dem, tenker jeg. Han har tross alt en fridag.

nyhetsbrevet