Når naturen sitter ved styrebordet

Jeg stopper foran butikken Northern Playground i Operapassasjen i Oslo. På vinduet har de skrevet med kritt at deres mål er å selge færre klær, men at det de selger skal være bedre. Et selskap som går nye veier i samfunnets verdiskapning, tenker jeg. Og denne tankegangen finner jeg i en dypere analyse noen strakser senere da jeg treffer historiker Roman Krznaric.

En smilende Krznaric kommer inn på møterommet hos forlaget Res Publica. En kul brun sixpence beholdes på under hele vår timeslange samtale. Jeg tar ikke sjansen på å uttale etternavnet, men ser siden at det er en «bruksanvisning» på forfatterens egne hjemmeside.

Krznaric har gjort seg bemerket i kulturkretser med originale påfunn, som et eget empati-museum. Han er ellers professor ved Universitetet i Oxford, og har skrevet internasjonale bestselgere om vår tids store samfunnsutfordringer. Hans siste bok går inn i historiske eksempler som eventuelt kan hjelpe dagens samfunn til bedre valg.

Krznaric går til historien for å finne inspirasjon til å tenke i nye baner.

Hva har overrasket Krznaric mest under hans Norges-besøk, inkludert økonomisymposiet Kåkånomics i Stavanger, lurer jeg på.

– Det er troen dere har i dette landet på demokratiet!

Krznaric er rask med å understreke at han tror på demokratiet selv, men i en forbedret versjon, med økt bruk av borgerråd.

– Slik demokratiene våre i dag fungerer, svarer de ikke på de store utfordringene vi har foran oss, på klima- og naturspørsmål, og ulikhet, for eksempel.

 

Vårt forbruk – klodens problem

Men jeg vil over til det som er hovedtemaet for min samtale med Krznaric, nemlig forbrukersamfunnets iboende kraft, som leder oss over i et voldsomt overforbruk.

Kan vi lære noe her av historien som kan inspirere til et annet samfunnsånd?

– Den økologiske krisen er ikke bare et spørsmål om karbonutslipp, men heller om de mange planetære grenseverdier som overskrides. Det går utover naturmangfoldet og havet forsures. Alt dette er forbundet med forbruk og materielt avfall. Norge har et økologisk fotavtrykk langt høyere enn gjennomsnittet i Europa, og økonomien her oppe har en sirkularitetsgrad på under 3 prosent, mens den er over 20 prosent i Nederland. Men også det er altfor lite.

Krznaric går til historien for å finne inspirasjon til å tenke i nye baner. Opp av den hatten drar han det førindustrielle Japan og det han kaller «utviklingen av en regenerativ økonomi». 1800-tallets Japan, nærmere bestemt byen Edo, i dag kjent som Tokyo, var allerede den gang en stor by på en million innbyggere.

Krznaric er ikke så glad i begrepet nedvekst. Da tenker folk at de blir fattigere.

Landet hadde lite kontakt med omverdenen, og i Edo utviklet de en kultur for å reparere og gjenbruke alt, og Krznaric kaller dette for en sirkulærøkonomi. Til og med menneskelig avføring ble brukt til å gjødsle jorda, og det ble betalt for.

Det var begrensninger på tømmeruttak fra skogene, og storstilte treplantingsprosjekt. Dette var et eksempel på en storskala tilpasning til tilgjengelige ressurser.

Men dette var selvsagt ikke noe rosenrødt Utopia, systemet var patriarkalsk og feudalt. Likevel: eksempelet, som eksisterte over flere generasjoner, sender en beskjed til oss moderne mennesker, mener Krznaric: forbrukerkapitalismen, med sin bruk og kast-tankegang, er ikke den eneste mulige samfunnsformen.

 

Det vanskelige vekstbegrepet

Det står ikke skrevet i stein at en standard mobiltelfon må bestå av så mange av de sjeldne mineralene vi har. Det går an å lage enklere telefoner, som er resirkulerbare. Det trenger vi ikke en diktator for å fortelle oss, men god politisk ledelse, understreker Krznaric.

– Datteren min på fire år forstår intuitivt at hun ikke kan blåse opp ballongen sin i all evighet. Til slutt sprekker den. Men når det gjelder kapitalismen, er det ofte slik som filosofen Slavoj Žižek sier, at det er lettere å se for seg slutten på verden enn slutten på kapitalismen.

Ja, folk liker jo å handle, og kjøpe seg nye ting, skyter jeg inn. Det er vel ikke så lett å endre?

– Folk koser seg på kjøpesentre, det er for mange det nye sosiale treffpunktet. Vi må «selge» de et budskap om et annet liv, med et annet innhold, selv om det er vanskelig, sier Krznaric.

Finnes det i dag noen større historiske eksempler på en mer bærekraftig vekst som kommer alle til gode?

Er det da det motsatte av vekst, lurer jeg på, i form av det som ofte omtales som «nedvekst»?

Krznaric er ikke så glad i begrepet nedvekst. Da tenker folk at de blir fattigere.

– La oss heller snakke om postvekst, eller regenerativ vekst. Vi må gjøre samfunnet likere og mer rettferdig. Vi kan ha vekst i noen sektorer, og ikke andre. Og det er klart at i de første 30 årene etter 2- verdenskrig var veksten mer rettferdig fordelt, alle fikk del av kaka. Akkurat slik den franske økonomen Thomas Piketty har vist. Men i dag stikker den rikeste prosenten av med 40 prosent av veksten, samtidig som mange føler på en usikker arbeidsplass og et tøft boligmarked. I tillegg viser erfaringen oss at de rikeste klarer seg bedre når naturen slår tilbake mot oss i form av et villere og våtere klima. Det er dobbelt urettferdig.

 

En italiensk region som modell

Finnes det i dag noen større historiske eksempler på en mer bærekraftig vekst som kommer alle til gode?

Se til deler av Italia, hevder Krznaric, og drar frem regionen Emilia Romagna, med sine 5 millioner innbyggere og med den gamle universitetsbyen Bologna som sitt naturlige sentrum. Rundt en tredel av regionens produkter historisk ble skapt gjennom en svært levende kooperativbevegelse, der arbeiderne har stor innvirkning på egen arbeidshverdag. Dette lever videre i dag.

De har endret sin eierfilosofi, og hevder at jorda er deres eneste eier.

Krznaric hevder ikke at kooperativer er den eneste veien til salighet, men er opptatt av at de er eksempler på andre bedriftsformer enn de vanlige kapitalistiske, der aksjeeiere har stor makt, og ofte tar ut store overskudd.

I forlengelsen av dette har det kommet nyvinninger som på engelsk omtales som steward owned companies, der eierne går inn for å skape en merverdi for alle, inkludert kloden selv. Et eksempel Kznaric drar frem er selskapet Patagonia, kjent for fritidstøy og utstyr. De har endret sin eierfilosofi, og hevder at jorda er deres eneste eier. Andre selskap følger på, som Bosch og Mozila (med sin nettleser).

– Min spådom er av vi kommer til å se flere og flere av disse. De utfordrer måten vi tenker forretning på.

 

Byer som endringsmotor

– Den store skotske økonomen Adam Smith skrev mye, men han så ikke den industrielle revolusjonen som spilte seg ut like foran øynene på ham. Og vi ser kanskje heller ikke disse nye trendene som er rundt oss i dag. Patagonia er nevnt, men hva med Faith in Nature (en sjampoprodusent), hvor Naturen sitter ved styrebordet!

Ja, jeg har større tiltro til byer enn nasjonalstater når det gjelder dette.

Krznaric slår ut med hendene og understreker samtidig at vi må ha med oss vårt kritiske blikk også på disse nye selskapenes egenprofilering. Men han understreker samtidig at dette kan bli en større bølge, slik kooperativene ble det på 1900-tallet. Og andre bølger kommer.

– Over 100 byer over hele verden har nå begynt å bruke smultringøkonomien som planleggingsverktøy. Det gjelder Amsterdam, Barcelona, Glasgow, og København, men også i Latin-Amerika. Byene leder an i å ta i bruk nye verktøy, som endrer vårt tankemønster.

Her må det legges til for leseren at det er Krznaric kone, Kate Raworth, som er opphavet til begrepet smultringøkonomi. Det handler om hvordan vi kan sikre det sosiale livsgrunnlaget for mennesker overalt, nå og i framtida, samtidig som vi holder oss innenfor planetens biofysiske tålegrenser.

Vi trenger å finne et språk som rommer fortid og fremtid.

Jeg forteller Krznaric at Oslo kommune var tidlig ute med et eget klimabudsjett, dvs at alt som skjer i kommunen skal ha et eget klimaregnskap. Dette har ført til at det kommer internasjonale delegasjoner til byen hver måned for å lære av Oslos erfaringer.

– Ja, jeg har større tiltro til byer enn nasjonalstater når det gjelder dette. Slik som i renessansen. Det var byer og bystater som drev utviklingen. Byer er i dag transformasjons- og innovasjonssentra nummer en. Staten kommer etter.

 

Algoritmenes makt

Men hva da med algoritmenes kontroll over oss, lurer jeg på.

– Algoritmestyrte sosiale media og kunstig intelligens er litt som da finanskapitalismen fikk sitt gjennombrudd i Nederland for snart 300 år siden. Det førte til mange bobler og krakk, da kapitalen og spekulasjonen spredde seg eksponentielt og ukontrollert. Det samme skjer i dag, men nå med kunstig intelligens. Vi lever i en tid der vi risikerer å miste troen på informasjonen som tilflyter oss. Det kan føre til samfunnskollaps. Vi må, som marxistene, spørre oss om hvem som eier produksjonsmidlene. Det gjør personer som Elon Musk. Det er farlig.

 

Født til å skrive

Og nå – hva er neste store prosjekt for Krznaric?

– Jeg er litt tom akkurat nå. Jeg har ikke noe mer å melde utover det jeg har skrevet om. Jeg føler meg litt som Ibsen, som jeg har lest mens jeg har vært her i Norge. Han skal visstnok ofte ha brukt rundt 18 måneder mellom hvert nye skuespill han skrev. Nå er ikke jeg et geni som ham, men jeg er avhengig av å skrive, og jeg håper at mitt talent og min trang i så henseende, kan bidra noe til nye tanker for å løse noen av verdens behov.

Dere elsker natur, å gå i fjellet og gå på ski. Og så har dere en livsstil som nettopp bidrar til å svekke et slikt liv!

Krznaric forklarer at han er opptatt av å utvikle en form for det han kaller temporal intelligens, dvs en intelligens som funker både på kort og på lang sikt.

– Vi trenger å finne et språk som rommer fortid og fremtid. Jeg var veldig fornøyd med tittelen på den forrige boken min, The good ancestor, som har blitt oversatt til det samme på mange språk, men ikke på norsk. Litt synd, egentlig, for det var en god metafor, og jeg tror på metaforers kraft. Det dreier seg om vårt ansvar for fremtidige generasjoner. (Boka fikk på norsk tittelen Hvordan tenke langsiktig – i en kortsiktig verden, 2022).

Krznaric forteller at EUs tidligere miljøsjef, Frans Timmermans, flere ganger har brukt begrepet the good ancestor. Det er en metafor som funker for både venstre- og for høyresiden. (Og personlig husker jeg Timmermans fra klimatoppmøte i Glasgow i 2021, da han i de dramatiske sluttforhandlingene dro frem et bilde av barnebarnet sitt og sa at det var viktig at vi kan si at vi har vært gode forfedre for de som kommer etter oss).

 

Norge, kjempers og klimafornekteres fødeland

Krznaric er fascinert av Norge, som et land med mange klimafornektere, som lever i en form for kognitiv dissonans.

– Dere elsker natur, å gå i fjellet og gå på ski. Og så har dere en livsstil som nettopp bidrar til å svekke et slikt liv! Jeg forstår at slike diskusjonene kan være vanskelige. Jeg besøkte oljemuseet i Stavanger, og jeg skjønner at folk er stolte over oljeindustrien. Men den offentlige samtalen må igjen dreie seg om å være good ancestors. Dere må tenke over konsekvensene av det dere gjør, og hvilket liv de som rammes da får. Også de som bor utenfor Norge.

Ritualer som dette er jo mye viktigere å feire enn en konges bursdag.

Jeg nevner et eget bokprosjekt for Krznaric, der jeg er innom egenopplevelser i natur, og åndelige forhold. Krznaric sier seg enig i at det må en form for åndelighet til for å nå videre i en politisk og samfunnsmessig erkjennelse. Hans egen famille dro for ikke lenge siden på pilgrimsferd til den megalittiske steinformasjonen kjent som Stonehenge, for å ta del i en storstilt sommersolverv-feiring.

– Jeg er selvsagt ingen druide eller trollmann. Men å komme i kontakt med større sirkler her på jorda, er del av en oppvåkning til en mer temporal visdom. Det å klatre et fjell, oppsøke gamle “steder”. Ritualer som dette er jo mye viktigere å feire enn en konges bursdag. La oss bevege oss bort fra kjøpesentrene til den lille jordlappen mange har i et andelslag eller i en urban hage. La oss, bokstavelig talt, stikk fingeren i jorda, og forstå at dette også er politisk.

 

En punch-line for fremtiden

Når jeg kommer hjem etter intervjuet med Krznaric, går jeg inn på Northern Playground’s hjemmesider:

«Jo flere vi er som sier føkk off til fast fashion og andre forretningsmodeller som vil selge mest mulig dårlig kvalitet, jo nærmere kommer vi en litt bedre fremtid.»

Det er en god punchline for fremtiden.

Roman Krznarics to bøker på norsk har utkommet på forlaget Res Publica. Forlaget og magasinet er del av samme selskap.