En ung, lovende og universell kvinne

“Jeg er ikke så interessert i å gjøre intervjuer som handler om hva jeg spiser til lunsj eller hva jeg sover i.”

Manusforfatter, skuespiller, komiker og TV-serieskaper Siri Seljeseth ler. Det er tredje gangen hun lar meg intervjue henne og jeg føler meg litt spesiell. Spesielt slurvete kanskje, for to ganger på rad ble opptakene av intervjuene hennes liggende på telefonen min. Uansett, det har gitt meg en sjelden mulighet til å følge Seljeseth gjennom alle tre sesonger av serien hennes.

For det er gjort overraskende få intervjuer med Seljeseth på tross av at hun har vært et aktuelt navn i TV-seriebransjen siden 2015 da første sesong av serien hennes Unge Lovende satte ny seer-rekord hos NRK.

Man blir fortalt, til og med i utdanningen sin, at sånne ting skjer, at det må man bare regne med

Med et snitt på 170 000 nett-tv seere danket Seljeseth ut storproduksjonen Kampen om Tungtvannet. Rett etterpå tok SKAM av for alvor og Unge Lovende druknet kanskje litt i larmen, men det har også vært et aktivt valg fra Seljeseths side å takke nei til en del spørsmål fra pressen.

“Jeg får for eksempel veldig lite spørsmål som graver i tematikken i serien. Noe jeg har kjempelyst til å gjøre, for jeg mener jo at det ikke er nok fokus på en del av de tingene som vi tematiserer. For eksempel så har jo vi snakket om Metoo i flere sesonger allerede, før det i det hele tatt ble en kampanje. Jeg etterlyser flere diskusjoner på tematikken, ikke bare i min serie, men i alle.”

Nå er det faen meg nok

For dem som ennå ikke har sett noe av serien bør det advares allerede her om spoilere underveis i intervjuet, for det er umulig å snakke om tematikken Seljeseth nevner uten å vise til faktiske scener fra serien.

Som scenen i den første sesongen der karakteren Alex blir tatt på i underlivet i en opptaksprøve til Teaterhøgskolen. Eller scenen med den samme karakteren på en audition i den siste sesongen.

“I denne sesongen så har vi en scene som egentlig har samlet opp noen av de verste erfaringene vi har, i én og samme scene. En audition hvor Alex til slutt sier at nå er det faen meg nok. Det kan virke mye at alt det skjer i én scene, men det som er synd er at det ikke er urealistisk. At dette kan være virkeligheten med å prøve og bli skuespiller. Man blir fortalt, til og med i utdanningen sin, at sånne ting skjer, at det må man bare regne med. Det har vært en konsensus om at sånn er det bare, og det hadde vi lyst til å ihvertfall diskutere.”

Etter at Metoo kampanjen spredte seg som ild i tørt gress også i Norge ble det etterhvert tydelig at det ikke bare er skuespillere som blir rammet av seksuell trakassering, selv om det var nettopp denne gruppa som startet oppropet her til lands med #stilleforopptak.

Hvis gutter og menn kjenner seg igjen i serien skal de få lov til det uten å si at det er flaut, fordi det egentlig er en jenteserie

Likevel, skuespillere og andre kulturansatte er kanskje en særlig utsatt gruppe nettopp fordi arbeidslivet deres ser ut som det gjør. Med mange midlertidige kontrakter og usikre arbeidsforhold blir de ofte et spesielt lett bytte.

“Det har vært helt ville vesten, et sted det har vært veldig vanskelig å ha regler. Og så lenge det ikke har vært noe forum for å snakke om det heller, så har det vært en umulig greie. Dessverre så er det mange som vil ha det sånn, så denne bevegelsen har vært sinnssykt viktig. Altså, de fleste synes jo det, men den har liksom endret spillereglene for skuespillere.”

Kjønna spilleregler

Men noen av de kjønna spillereglene i gamet består imidlertid fortsatt.

I tidligere intervjuer har Seljeseth vært åpen om hvordan hun og serien, helt fra starten av, ble kategorisert etter kjønn. At folk kalte serien for jenteserie eller sammenlikner den med amerikanske Girls, fordi den også er laget av og med unge jenter. Veldig få serier med menn i hovedrollen blir kategorisert som “gutteserie”. Isteden får de lov til å leve som bare serie, universell.

Se på Tony Soprano. Han er jo en sosiopat vi blir glad i. Det er veldig interessant.

“Misforstå meg rett, jeg er veldig glad for at jenter ser på serien og kjenner seg igjen, nettopp fordi vi er så sjeldent representert. Så jeg har ikke noe imot å bli kategorisert sånn sett, men jeg synes det er et veldig merkelig. Også ekskluderer det jo en del av befolkningen som ikke trenger å ekskluderes. Hvis gutter og menn kjenner seg igjen i serien skal de få lov til det uten å si at det er flaut, fordi det egentlig er en jenteserie.”

Navlebeskuelser

Vi snakker om hvordan kvinnelig litteratur og kunst blir avskrevet som “kjerringsnakk” og hobbysysler. Seljeseth himler med øynene:

“Navlebeskuende er vel et ord som blir brukt mye om kvinnelige prosjekter. Å ja! Når var liksom ikke kunst i seg selv navlebeskuende da?”

Jeg har blitt veldig opptatt av det der – hatet mot lite tekkelige, kvinnelige karakterer

Hun fortsetter:

“Se på alle de mest anerkjente seriene og filmene gjennom tidene. Breaking Bad, Sopranos, The Wire. Det er vold, det er mørkt og det er mandig. Og hvis de da greier å ha bare én cm med følelser inni der, så er det rett i applaus og: Fy faen! det er det beste kunstverket som noensinne er laget! Mens det er flaut å innrømme at du liker Sex og Singelliv, som har et like stort publikum som de andre seriene, men som ikke har den kritikerroste tyngden. Jeg leste en anmeldelse av en serie som var sånn: Noe av det mest voldelige du noen gang kommer til å se. Som om det var en bra ting? Se på Tony Soprano. Han er jo en sosiopat vi blir glad i. Det er veldig interessant.”

Det stygge, kvinnelige

Mens TV-serien Girls ble sendt på amerikanske TV-skjermer, som jo også har kvinnelige hovedroller, var det svært mange tv-seere som hang seg opp i karakteren Marnie Michaels. En karakter som er en slags virkeliggjøring av fenomenet flink pike. De kunne ikke fordra henne. I en artikkel spør en kulturskribent seg om Marnie er den verste karakteren på TV noensinne. Da serien hadde spilt inn sin aller siste episode dukket skuespilleren bak Marnie-karakteren, Allison Williams, opp på Lena Dunhams (skaperen av serien) podkast Women of The Hour for å ta Marnie i forsvar. Hvorfor hater vi så mye på, spesielt, kvinnelige TV og film-karakterer?

“De irriterer oss jo fordi de treffer noe i oss som vi ikke liker, de viser oss noe av det styggeste og flaueste med oss selv. Man har ikke lyst til at det skal være deg. Jeg har blitt veldig opptatt av det der – hatet mot lite tekkelige, kvinnelige karakterer. Ta Breaking Bad for eksempel, folk hater Skyler, kona til Walter (hovedrollen red.anm.) så jævlig. Det finnes hundrevis av forumer om hvor mye hun ødela for Walter i serien. Men se serien og spør deg selv: hva er det hun gjør galt egentlig? Ingenting! Og han er jo et fuckings monster av en person. Så det er noe med det der, at vi takler det stygge, mannlige så mye bedre enn det kvinnelige.”

Jeg tror det er umulig å representere alle perspektiver og klasseskiller i én og samme serie

Det stygge, kvinnelige perspektivet er tilstede i serien til Seljeseth. Både psykiske sammenbrudd og mislykkede forsøk på selvrealisering har fått en vesentlig plass i serien. I en anmeldelse av den nye sesongen i Bergens Tidene sies det at “Manusforfatterne Siri Seljeset og Mads Løken viser i det hele tatt en fabelaktig evne til å observere situasjoner og sosiale relasjoner, og å omforme dem til drama og komikk”. I den nyeste sesongen blir det spesielt tydelig gjennom karakteren Alex og hennes forsøk på å slå gjennom som skuespiller.

“Jeg tror jeg prøver å fortelle at det koster noe. At det ikke er sikkert at livet blir sånn som du tenkte at det skulle være. Men at kanskje det er en bra ting. Alex er jo den som er tydeligst i det hun vil, hun vil bli skuespiller, hun er beinhard på det og ofrer liksom alt i livet sitt. Men det kommer med en pris…”

De mindre sette perspektivene

Etter at den første sesongen av serien ble sluppet fikk Seljeseth kritikk for å mangle både mangfolds og klasseperspektiv. “Vel innkapslet av Ring 2 blir Elise gjenforent med sin gamle omgangskrets. De er hvite, (fremdeles) unge, og (middels) lovende” skrev tidskriftet Natt og Dag i en anmeldelse.

“Jeg tror det er umulig å representere alle perspektiver og klasseskiller i én og samme serie. Samtidig er det skikkelig bra å få tatt særlig mangfoldsdiskusjonen på alvor. Den kritikken syns jeg var helt på sin plass, og jeg tenker at det er bedre å si der kunne vi gjort en bedre jobb, enn å forsøke å forsvare det. Og så prøve å gjøre en bedre jobb.”

Disse følsomme, feminine greiene, det hører liksom hjemme et annet sted

Kritikken til tross, Seljeseth vil fortsette å fortelle historier også når neste, og siste sesong, av Unge Lovende er ferdig.

“Jeg vil fortsette å fortelle historier fra de mindre sette perspektivene. Man blir jo veldig opptatt av det når man skjønner hvor lite det faktisk finnes av det, og hvor mye som skal til for å få det gjennom.”

Og hun har en klar idé om hvor deler av skoen trykker:

“Det mannlige perspektivet har lenge vært lettere å oppfatte som viktig. Disse følsomme, feminine greiene, det hører liksom hjemme et annet sted. Det løser seg ikke bare med kvotering og støtteordninger, vi må få jenter til å tenke at deres historier er like mye verdt som menns.”