Simon Sebag Montefiore
FOTO: Creative Commons

– Vi kan ikke behandle Midtøstens ledere som barn

Fra Iran til Marokko: Simon Sebag Montefiore samler Midtøstens moderne historie i én bok. – Det er på tide å se regionen som en helhet og på lederne som ansvarlige, sier den kjente, britiske historikeren.

– De fleste land i Midtøsten har vært uavhengige i 80 til 100 år nå. Men styringen har vært elendig. Ja, det har vært mye utenlandsk innblanding, men i denne boka behandler jeg herskerne der som voksne, og ikke som barn. De har handlet selvstendig, og de har ansvar. Bare med et slikt utgangspunkt kan vi forstå historien og hvordan disse statene nå fungerer.

I sin siste bok, Ildgryten. Hvordan Midtøsten ble formet 1900–2026, hevder den britiske historikeren Simon Sebag Montefiore at han tar regionen på alvor. Og at det er nødvendig nå, ettersom vi har en form for ny-orientalisme på gang, der Midtøsten liksom ikke skal behandles etter de samme kriteriene som resten av verden.

Forfatteren nyskriver hele Midtøstens historie de siste hundre årene, fra det osmanske rikets fall i 1923 og fram til de pågående konfliktene på Gaza og i Iran. Montefiore har selv røtter i regionen.

Han er kjent for sine kritikerroste bøker, som Den unge Stalin, Romanov-familien og Jerusalem. En biografi. Agenda Magasin fikk et møte med forfatteren under hans nylige Oslo-besøk, akkompagnert av en kopp te.

 

Bredt blikk på Midtøsten

– Dette er et ambisiøst prosjekt. Hvorfor bega du deg ut i dette krevende landskapet?

– Jeg har skrevet denne boka fordi den ikke var der fra før. Dette er en bok som behandler hele Midtøsten som én region. Normalt inkluderer bøker om Midtøsten Syria, Libanon, Jordan, Israel/Palestina, men ikke Iran, Tyrkia, Egypt eller Libya. Jeg ville se på området på en mye bredere måte, og da måtte jeg skrive historien selv, sier han.

Det kan jo virke som galmannsverk å komprimere den moderne historien til en region som strekker seg fra Iran til Marokko, ned til ett enkelt bind på cirka 500 sider. Men Montefiore ser ut til å ha lyktes, og roses av kritikere for sin storslagne kavalkade av sultaner, sjaher, konger, oberster, spioner, revolusjonære, leiemordere og religiøse fanatikere.

Sebagene forlot Marokko på 1820-tallet. Og vi har fortsatt navnet, som er arabisk.

Han tar oss med til salongene i Kairo, til palassene i Riyadh, og fra Atatürks Ankara til Khomeinis Najaf. Og Montefiore presenterer oss for et utvidet Midtøsten, som smelter sammen med Kaukasus, Sentral-Asia, Sør-Asia og Øst-Afrika, i en evig arena for rivalisering og konflikt.

– Familien din stammer fra Marokko og Italia, men du er britisk?

– Jeg er en sefardisk jøde fra den arabiske verdenen. Sebagene forlot Marokko på 1820-tallet. Og vi har fortsatt navnet, som er arabisk. Jeg inkluderte Marokko i denne boka, så den dekker egentlig 19 land.

Men boka er ikke for lang, ifølge forfatterens standarder. Den er skrevet som en guide for folk som ikke trenger å kunne noe om Midtøsten. Montefiore har også kontaktet verdensledende eksperter og har fått dem til å lese delene om deres fagområde.

 

En av verdenshistoriens største begivenheter

Montefiore viser til at Midtøsten i dag er dominert av tre ledende militærmakter; Iran, Tyrkia og Israel. Det er et fascinerende faktum at ingen av dem er arabisktalende. Under disse tre kommer Egypt og Saudi-Arabia, som også har store militærstyrker. Lenger øst ligger Pakistan, som nå knytter seg tettere til kjernemaktene i Midtøsten. Det betyr at India følger på, hevder Montefiore.

– Hvor går Tyrkia?

– Tyrkia er svært viktig. Landet er en kombinasjon av ny-osmanisme og islamisme, og er også er et høyt utviklet samfunn, med en stor og sofistikert middelklasse som føler seg hjemme både i Europa og i Midtøsten. Utfordringen for landet er at det blir stadig mer undertrykkende. Spørsmålet er om det til slutt vil kue den oppfinnsomheten som har gjort landet så vellykket.

– Hva med Iran?

– For meg er 1979, og revolusjonen i Iran, en av verdenshistoriens største begivenheter, på linje med revolusjonen i Russland i 1917. Året er essensielt for å forstå den moderne verdenen, fordi det endret så mye, ikke bare i Iran, men i hele Midtøsten. Jeg går i detalj om det i boka, og jeg anser Iran for å være det største og viktigste landet i Midtøsten.

Khomeini var en ganske begavet politiker.

– Ayatollah Khomeini lykkes i sin tid i rollen som en middelaldersk hersker?

– Ja, Khomeini så slik ut i våre øyne, som en slags streng farsfigur. Men han var en ganske begavet politiker og klarte å skape dette ekstraordinære styret, der han var som en hellig konge. Dette ble arvet av Ali Khamenei, som styrte i 37 år, frem til han ble drept av israelerne i 2026. Disse lederne har ødelagt landet økonomisk. Men i utenrikspolitikken har de lykkes, takket være at amerikanerne tok Irak av sjakkbrettet, forteller Montefiore.

– Det tillot Iran å ekspandere. Og regimet føler seg akkurat som de tyrkiske lederne, som etterfølgere til de imperiene de en gang var. Men deres påvirkning på Midtøsten er skadelig. Også for sitt eget folk. Den islamske republikken Iran er organisert slik at de skal kunne tåle juling fra sterkere militærmakter. Regimet er litt som Hamas; de bryr seg ikke om tap av sivile liv. Eller hva krigen egentlig koster. Men jeg tror at på sikt vil den amerikanske blokaden kvele regimet.

 

Store farer og store muligheter

Noe av det samme kan vi kanskje si om det destruktive israelske regimet, skyter jeg inn.

– Israel har store muligheter, men også store farer som møter dem. Det virkelige problemet akkurat nå, er dem selv. Den interne politikken kan ødelegge alle de gode tingene som har gjort Israel til en suksess. Jeg mener det er en reell fare for militarisering, og at landet kommer til å bryte opp i væpnede grupper, og det kan føre til borgerkrig. Netanyahu, som på papiret virker som en sterk leder, leder egentlig oppløsningen av staten. Og det er en veldig farlig prosess.

Montefiore beskriver i boka hvordan det opprinnelig også var et godt samarbeid mellom mange jøder og arabere i Palestina. Han utdyper:

– Sionismen inkluderer både folk som ville drive ut araberne, og folk som ville samarbeide med dem. Det var jøder som ville ha en stat, og folk som var fornøyde med å leve i en arabisk stat. Men alle var bundet opp i forestillinger om det hellige land.

I Midtøsten er det mange som har lidd og blitt myrdet for det de er.

– Men det synes lenge siden, og mange mener nå at det vi ser på Gazza-stripen, er et regelrett folkemord?

– Jeg tror jeg vil være veldig forsiktig med bruken av det viktige ordet. Det beskriver virkelig de mest ekstreme og forferdelige hendelsene i verdenshistorien. Og i Midtøsten er det mange som har lidd og blitt myrdet for det de er, som armenerne, de hjemsøkte grekerne, maronittene, kurderne og yezidiene. Å beskrive en krig vi ikke liker, som folkemord, er å forringe begrepet. Det er en ideologisk overdrivelse. Derfor tror jeg det må brukes med stor forsiktighet.

Montefiore tror den britiske regjeringen har en riktig tilnærming til spørsmålet, med sin varsomhet med å bruke folkemordbegrepet.

– Men samtidig sørger jeg like mye for de mange kvinner og barn og sivile som ble drept på Gaza. Akkurat som jeg gjør for israelerne som ble drept 7. oktober.

Montefiores syn på folkemord-anklagene mot Israel gjør ham kontroversiell i mange pro-palestinske miljøer. Cappelen Damm og Litteraturhuset ble nylig i Avisa Nordland anklaget av Matthew Dillon Ozuna, norsk-amerikansk doktorgradsstipendiat i samfunnsvitenskap ved Nord universitet, for å gi Montefiore en urettmessige plattform , der «…politiske og eurosentriske historiesyn blir presentert som nøytral autoritet.»

 

En stille forsvinning

I boka beskrives ellers Midtøsten som variert og rikt. Likevel har noe av mangfoldet tapt seg gjennom en betydelig nedgang i antall kristne i regionen. Hva tenker Montefiore om det?

– Ja, vi kan kalle det en stille forsvinning, fra cirka 25 prosent til 4 prosent. Dette gjelder særlig for land som Irak, Tyrkia og Egypt. Kristne har i stor grad blitt tvunget i eksil, blitt drept og jaget bort, men det har ikke vært noen viktig del av den orientalistiske eller ny-orientalistiske fortellingen. Litt fordi den sentrale orientalistiske fortellingen ikke er interessert i hva som skjer innenfor Midtøsten. De er kun opptatt av undertrykkelsen som gjøres av utenforstående eller deres stedfortredere. Dette innebærer i praksis å ignorere enorme mengder intern undertrykkelse og lidelse. Det ser vi jo også tydelig i Iran, med nær 40 000 drepte den siste tiden.

Montefiore understreker at alle folkeslagene i Midtøsten teller. Og det har vært viktig for ham å få med både det gode som skjer, og det dårlige. I det ligger at han har holdt seg unna det han kaller «offerrolle-hierarkier og ondskaps-hierarkier».

Det utvidede Midtøsten har enormt potensial.

– Etter å ha lest deler av boken din, ser det ut til at fremtiden i stor grad tilhører det store området du kaller Midtøsten?

– Ja, det utvidede Midtøsten har enormt potensial. Men det står også overfor utfordringer, ikke minst hvordan store minoriteter skal overleve, slik som i Syria, i Libanon og i Israel. Mange av statene kan dele seg. Det kan skje i Libanon. Libya er allerede i realiteten splittet i to – vil det bli gjenforent? Sudan har splittet seg i to – vil det dele seg i tre? Vil Somalia dele seg i to eller tre?

Montefiore skriver at fred kun er mulig når et flertall i samfunnet hører og aksepterer andres historie. Og folkeslag i mindretall er det mange av i Midtøsten: Turko-tsirkassere, syriske turkmenere, jordanske tsjetsjenere, irakiske kurdere, gresk-ortodokse arabere, armenske jerusalemittere, palestinske statsborgere i Israel, eller afrikanske og arabiske identiteter i Sudan. Legg til jøder, alawitter, bahaier, maronitter, berbere, kaldeere og en rekke andre grupper. Montefiore er innom dem alle. Han omtaler det selv som «oppdraget til denne boka».

 

Midtøstens ildgryte

Teen vår har blitt kald gjennom en intens samtale. Avslutningsvis lurer jeg på hva Montefiore gjør når han ikke skriver og studerer. Har han et favorittlag i Premier League, eller noen andre «guilty pleasures»?

– He, he. Nei, jeg er egentlig ikke interessert i sport. Jeg har alltid bare vært en slags nerd som leser. Jeg tilbringer mye tid på kafeer. Jeg elsker å reise. Jeg er lat, men jeg liker å dra på landet og leve veldig enkelt der. Jeg har et sted på landsbygda, i Hampshire. Dit drar jeg med hunden og lever et ganske enkelt liv, spesielt om sommeren. Jeg elsker å reise, jeg elsker å dra til byer, jeg elsker hoteller. Og jeg elsker cocktails!

En time med kunnskapsrike og meningssterke Simon Sebag Montefiore er en sann svir. Jeg tar farvel og lurer på om jeg ikke snart skal unne meg en arak eller en libanesisk mojito, for å feire Midtøstens ildgryte.

Ildgryten

Ildgryten. Hvordan Midtøsten ble formet – 1900–2026
Av Simon Sebag Montefiore,  oversatt av Gunnar Nyquist, Cappelen Damm 2026