– Ytringsfriheten blir utfordret daglig

(Paris): – Klart jeg smiler. Det må vi alle. Tenk hvordan det ville ha vært hvis alle gikk rundt og sturet. Da ville terroristene hatt rett, og vi hadde tapt. Charlie har tenkt å fortsette med å le av alt. Det er det vi vil, sier Gérard Biard til Agenda Magasin.

Vi har avtalt møte i en enkel kafé. Første gang dukket han aldri opp, men ilte til med en hærskare av unnskyldninger. Andre gangen kom han som lovet. Med et forholdsvis beskjedent livvakt-følge.

– Nå er han her, hvisket kelneren til meg. Det er ikke det eneste møtet Biard gir i denne kafeen, for Charlies nye toppsikrede lokaler, med hemmelig adresse, skal være i nærheten. Vi blir avbrutt av flere telefoner mens vi snakker. Biard ber om unnskyldning med blikket.

– Du aner ikke hvordan det er. Nei, virkelig ikke, sier Biard. Det er han som svarer på henvendelser fra hele verden. Særlig nå.

Det er en forbrytelse mot menneskeheten.

Ett år er gått siden attentatet mot det satiriske bladet Charlie Hebdo 7. januar, der 12 av Biards venner og kolleger ble massakrert. Etter ytterligere to angrep mot en politikvinne og kunder i en jødisk kosherbutikk, var hele Europa i traume. 11. januar 2015 samlet fire millioner franskmenn og en rekke utenlandske stats- og regjeringssjefer seg i den største demonstrasjonen i Frankrike siden annen verdenskrig. Men ti måneder senere slo terroristene til igjen, denne gangen simultant mot et fotballstadion, en konsertsal og typiske Pariskafeer. 130 personer omkom, og mer enn 300 ble skadet.

– For ett år… Hvordan går det med Charlie, og hvordan går det med deg?

– Vi har fått nye, egne lokaler og kan lage bladet slik vi er vant til. Det gir oss en fornyet legitimitet, som vi trengte sårt. Så kom 13. november. Alle visste at det ville komme, men da det skjedde var det som å gjenoppleve det vi hadde vært gjennom. Samtidig bekreftet det det vi hadde visst hele tiden, at terroristene ikke var spesielt ute etter karikaturtegnere. Det var bare et påskudd, men de trenger ingen påskudd for å drepe. Alle er truet. Franskmenn, europeere, demokrater over hele verden. Det er terrorens virkelige natur. Etter 13. november het det seg at de ville ramme vår levemåte, fransk eller vestlig. Men den er den samme i en kafé et annet sted i verden. De slo ikke til mot Eiffeltårnet eller Moulin Rouge. Det er en forbrytelse mot menneskeheten i ordets bokstavelige betydning, mot enhver sivilisasjons humane del.

Jeg tror den kan redde oss.

13. november var Gérard Biard tilbake i avisen Libération, som huset Charlie etter attentatet i januar.

– Det skulle deles ut en pris, så vi var kanskje 300 journalister samlet. Da vi fikk de første meldingene om hva som foregikk, ble alle som lammet, med stivt blikk. Vi bare stirret på nyhetene som rullet og gikk på TV, ute av stand til å reagere. Vi kunne ikke tro det var sant. Det var en paradoksal situasjon, sier han undrende.

Nå har den første av flere Charlie-filmer (“Humor til døde”) nettopp kommet ut. Den har lange, tidligere opptak med tegnerne som omkom.

– Den er legitim, sier Biard. Regissør Daniel Leconte hadde laget film om Charlie før, da bladet ble stilt for retten på grunn av publikasjonen av Muhammed-tegningene i 2007. Dagen etter attentatet mot Charlie satte Leconte seg ned og så gjennom rushene han hadde. Den nye filmen er en hyllest til Charlie.

Antidemokratiske populister over hele Europa blir sterkere.

– I 2007 sa vi allerede alt. Alt som førte til attentatet. Filmen er som en knyttneve. Den tar opp alle de grunnleggende spørsmålene vi ikke tør å stille. Hva er det vi er konfrontert med? Og hva har vi å stille opp med? Personlig har jeg størst tro på verdslighet. Det en verdi med omfattende innhold. Jeg tror den kan redde oss. Den er den eneste som garanterer sivil fred og samvittighetsfrihet, og den alene sørger for likhet for kvinner og seksuelle minoriteter. Og bare verdslighet garanterer ytrings- og skapefrihet. Kulturelle uttrykk – også musikalske – utgjør en viktig del av den. Det er alt dette de fanatiske islamistene som rammet landet vårt forsøker å forby oss. Alle verdslige stater er ikke demokratiske, men det finnes ikke noe demokrati uten verdslighet, sier han.

Dette er Gérard Biards hovedbudskap, som han skrev i sin første leder etter attentatene og som han gjentok under Arendalsuken i Norge i juli.

– Da Norge ble utsatt for terror i 2011, reagerte daværende statsminister Jens Stoltenberg med et ønske om mer åpenhet, mer toleranse og mer demokrati. Frankrike innførte unntakstilstand 13. november. Hva synes du om det?

– Stoltenbergs reaksjon var et “one shot”, der og da, og i en helt annerledes situasjon. Her var det riktig å innføre unntakstilstand den dagen terroristene angrep igjen, etter flere mislykkede forsøk, blant annet på Thalystoget. Hvis ikke terroristens våpen hadde hengt seg opp, hadde det endt med et blodbad. Myndighetene opptrådte på en helt uklanderlig måte 13. november. Vi lever i et land der de politiske institusjonene fungerer. Men selv her er det nesten umulig å svare på legitim frykt med strengere og strengere sikkerhetstiltak, uten å gi avkall på demokrati, sier Biard.

Som den profesjonelle mediemannen han er, gjennomskuer han likevel at en del av disse tiltakene er for å kaste blår i øynene på velgerne. Politikerne gir redde folk det de vil ha, men kan ha andre hensikter.

– Sikkerhetsplanen “Vigipirate”, lansert for flere år siden (med forskjellige trusselgrader), tjener mest til det, ved å signalisere “nødvendige” beskjeder. Det kan fort oppstå avvik og lovene kan ha et ikke-demokratisk innhold. Antidemokratiske populister over hele Europa blir sterkere og sterkere.

For Gérard Biard var det riktig av president Francois Hollande å si at Frankrike nå er i krig, et begrep det har vært mye debatt om.

– Et simultant angrep på syv forskjellige steder, er en krigs- eller eventuelt geriljahandling. Den ligner ikke nødvendigvis andre kriger, som Frankrike også har opplevd før, for eksempel i Algerie. Og den rammer ikke bare Frankrike, men hele Europa, ja alle vestlige land, sier Biard.

Hans og Charlie Hebdos liv har gått i etapper siden attentatet i januar, slik “Humor til døde” viser.  Selv var han i London da det smalt, og fikk beskjed over telefon, og fikk også et slags sjokk over ikke å ha vært der. Men det hjalp å få ut en ny avis en uke senere.

Det er Charlies oppgave å få folk til å le.

– På vårt første redaksjonsmøte måtte vi berøre hverandre. Alle de overlevende hadde behov for fysisk nærvær. Noen brukte lengre tid enn andre på å komme over sjokket, og enkelte er ikke kommet over det ennå, sier han.

En av dem som fremdeles har det tungt, er tegneren Coco. Hun ble tvunget til å slå koden og åpne døren til Charlies redaksjonsmøte – med en kalasjnikov i ryggen. Hun tenkte på sin lille datter. Og overlevde. En annen berømt tegner, Luz, har valgt å slutte, akkurat som akuttlegen og kommentatoren Patrick Pelloux. Gérard Biard ser det tydeligvis som en slags misjon å holde resten av redaksjonen sammen. Hvert nye nummer er en prøve.

–  Attentatet i januar var rettet mot Charlie, og mot ytringsfriheten. Hvordan går det med den?

– Den er en del av verdsligheten, som jeg nevnte. Alle har rett til å ytre eller tro det man vil, men retten blir utfordret hver dag. Det er Charlies oppgave å få folk til å le, sier Biard. Det er det filmen “Humor til døde” også slår fast. “Lille”, nesten konfidensielle Charlie, som fra en dag til en annen ble et internasjonalt symbol. Det er ikke like lett å bære hver dag.

Ett år etter attentatet er Charlie Hebdo igjen gjenstand for opphisset debatt, med coveret til sitt spesialnummer, trykket i en million eksemplarer. Denne gangen er det Riss som har tegnet covertegningen. Han ble selv hardt såret i attentatet, og tok over direktørvervet etter Charb. Tegningen fremstiller Gud, med langt hår og skjegg. Kjortelen er flekket av blod. “Morderen er fremdeles på frifot” står det. Tydeligvis føler alle de tre monoistiske religionene seg truffet. På Twitter syder det.

Biard haster ut, med sitt væpnede påheng. De forsvinner raskt, oppslukt i den parisiske mengden. Som neppe aner at han mer enn noen er Charlie – og det er like bra.