Det første skritt til frihet

«Arbeidere! Det er en verdensbegivenhed, vi er med om paa Tullinløkken idag. Det er den europeiske forprøve paa de store glansnumer, som arbejderne i kampen for tilværelsen vil gi aar efter aar, til de har naat det, de bør naa – like vilkaar med de andre.» 

Stemmen til Oskar Nissen, legen og arbeiderpartipolitikeren runget utover Tullinløkka i Oslo 1. mai 1890. For første gang hadde arbeiderne marsjert i Oslo og andre byer med krav om et bedre arbeidsliv. I Oslo hadde 3600 arbeidere marsjert fra Youngstorget til Tullinløkka – med et lengre stopp utenfor Stortinget – under parolen «Normalarbejdsdag 8 timer». 

De demonstrerte «mod det økonomiske slaveri, for otte-timers-dagen, den er det første skridt til frihed.» 

I 130 år har 1. mai-parolene reflektert arbeiderbevegelsens kampsaker. I mange år var det kampen for 8-timersdagen som sto sentralt. Da Kristianias arbeidere vendte tilbake til gatene 1. mai 1891 var de, ifølge avisen Social-Demokraten, «beviset for det moderne slaveriets eksistens». De demonstrerte «mod det økonomiske slaveri, for otte-timers-dagen, den er det første skridt til frihed.» 

Det skulle ta 29 år før norske arbeidstakere fikk lovfestet retten til «åtte timers arbeid, åtte timers frihet, åtte timers hvile». Det skjedde i juni 1919. På veien hadde arbeiderbevegelsen kjempet målbevisst og presset gjennom kravet i tariffavtalene. Dermed hadde mange norske arbeidstakere allerede åttetimersdagen da man feiret 1. mai 1919. 

Da Kristianias arbeidere feiret 1. mai 1920, med Lalla Carlsen og Haug Aabel som trekkplastre, var det mot slutten av en global pandemi, lik den vi har i dag.

Det var en av arbeiderbevegelsens største seire, og det var selve grunnen til at arbeiderne organiserte seg. For å få gjennomslag. Derfor var ikke 1. mai utdatert året etter, i 1920. Det var nye kamper å kjempe. LO hadde gått fra å være en liten, relativt ubetydelig, organisasjon i 1899, til å bli en betydelig kraft i samfunnet, med over 140 000 medlemmer i 1920, og man hadde presset frem reguleringer og tariffavtaler i en rekke bransjer.  

Maidagens historie handlet i denne tiden også om å feire gjennombruddet blant håndverks-, anleggs-, og industriarbeiderne. 1. mai-feiringen fikk fotfeste i de fleste byer og industristeder. Under 1. verdenskrig hadde anti-militarisme vokst frem som et sentralt slagord, mot slutten av krigen var det den såkalte dyrtiden som sto sentralt, i tillegg til 8-timersdagen. 

ANNONSE

 

Da Kristianias arbeidere feiret 1. mai 1920, med Lalla Carlsen og Haug Aabel som trekkplastre, var det mot slutten av en global pandemi, lik den vi har i dag. I to år hadde Spanskesyken spredt seg som ild i tørt gress. Særlig i de trangbodde arbeiderstrøkene i Kristiania, hvor tusenvis av fattige bodde i overfylte leiligheter. Bare i Norge døde over 15 000 av epidemien.  

Norge var på vei inn i det mest konfliktfylte tiåret i arbeiderbevegelses historie.

Skoler, kinoer, bibliotek og andre steder hvor folk møttes, måtte stenges. Likevel sto folk tett i tett på gater og torg landet rundt. I hovedstaden var 12.000 arbeidsfolk samlet under faner som krevde “all makt til det arbeidende folk”. Man så ikke mye til spanskesyken i parolene.  

I Bergen var 1. mai-toget i 1920 det største noensinne. Det ble mobilisert for en mulig streik, etter at krav om bedriftsråd ble avvist. I Skien gikk barna under paroler som «Vi kræver fælles skole for alle barn» og «Stæng øl- og vinkranerne for vor skyld», mens voksentoget samlet 2500 kvinner og menn under parolen «Iår gjælder ikke kravet 10 øre mere i timen, men hele samfunnsmagten». 

Norge var på vei inn i det mest konfliktfylte tiåret i arbeiderbevegelses historie. Det var en sammensatt konflikt. På den den ene siden var det en kamp mellom samfunnsklassene. Dype økonomiske kriser førte til at arbeidernes levestandard ble satt under press av arbeidsgiverne. Samtidig foregikk det en intern strid i arbeiderbevegelsen mellom revolusjonære på den ene siden og moderate, reformorienterte retninger på den andre.  

Det var tydelig i den syndikalistiske avisen Alarms 1. mai-utgave i 1920, hvor man kunne lese at 1. mai hadde blitt en demonstrasjonsdag med «flåsete taler» av menn som aldri hadde følt hva proletarenes liv innebar. Utover 1920-tallet delte den politiske arbeiderbevegelsen seg og det var fra november 1923 tre arbeiderpartier i Norge, ett reformistisk, ett sosialdemokratisk og ett kommunistisk.  

Det var et klassespørsmål. Arbeiderklassens mot borgerskapets og arbeidsgivernes interesser.

1. mai-heftet til Norges kommunistiske parti i 1924 viste den revolusjonære arbeiderhæren som taktfast marsjerte fremover mot revolusjonen og den store oppslutningen som partiet så for seg. Selv om arbeiderbevegelsen var splittet, unngikk man imidlertid at 1. mai-demonstrasjonene gjorde det samme ved å la de lokale samorganisasjonene ta ledelsen av arrangementene. Dermed ble 1. mai de fleste steder en samlet manifestasjon av arbeiderbevegelsen på 1920-tallet, på tross av sterke interne motsetninger. 

Det var de røde flaggene som dominerte i toget på denne tiden. I 1930 var det for eksempel de røde flaggene som ble heist på de offentlige flaggstengene rundt Youngstorget. Gjennom et par tiår hadde arbeiderbevegelsen kjempet for å bygge opp en klassebevissthet blant arbeidere. På 1920-tallet var det en klassebevisst og radikalisert arbeiderbevegelse som markerte maidagen. 

Konfliktene i arbeidslivet fortsatte å dominere det norske samfunnet inn i 1930-årene. Krisen i økonomien og den økende arbeidsledigheten preget også maifeiringene. I 1931 var det storlockouten som opptok partileder Oscar Torps tale i tradisjonelt bergensk regnvær. “Lockouten griper inn i arbeidernes dypeste interesser. Det omfatter klassens væren eller ikke væren.”

Det var et klassespørsmål. Arbeiderklassens mot borgerskapets og arbeidsgivernes interesser. Lockouten begynte i mars det året, og omfattet titusenvis av arbeidstakere, med Menstadslaget som dramatisk høydepunkt. Arbeidet kom ikke i gang før september 1931. 

I 1934 var det det velkjente «Hele folket i arbeid» som satte sitt avtrykk på feiringen.

Utover 1930-tallet var det den stadig fremvoksende fascismen som preget feiringen. Da Trygve Lie talte til bergenserne 1. mai 1933, tok han et oppgjør med «de norske Hitler-avleggere». «Måtte den norske arbeiderklasse på en dag som 1. mai trekke lærdomme av Hitler-diktaturets seir,» sa han til den fremmøtte menneskemengden. I Stavanger-avisen 1. mai understreket lederskribenten at «vi skal her i landet ikke ha noe Hitler-styre». 

I 1934 var det det velkjente «Hele folket i arbeid» som satte sitt avtrykk på feiringen, og året etter var det endelig et regjeringsparti som kunne markere 1. mai. I Drammen sto statsminister Johan Nygaardsvold på talerstolen med en tale som ble kringkastet på NRK. Regjeringsdannelsen i 1935 bidro imidlertid til at arbeiderbevegelsen begynte å føle ansvar og samhørighet med nasjonen. 

Krigen satte en stopper for arbeidernes festdag.

Arbeiderbevegelsen fikk følelsen av at den erobret landet, og at 1. mai var i ferd med å bli arbeidsfolkets nasjonale samlingsdag. Nå begynte de røde flaggene også å bli fortrengt, og Martin Tranmæl aksepterte motvillig at statsminister Nygaardsvold i 1935 oppfordret arbeiderne til å fylle togene med de norske flaggene. Noe av det første den nye arbeiderregjeringen gjorde var også å erklære 1. mai som offentlig flaggdag. 

Krigen satte en stopper for arbeidernes festdag, men den ble markert på andre måter. 1. mai 1941 tilbød Terboven fri for norske arbeidere. LO sa nei til tilbudet og 1. mai ble en vanlig arbeidsdag. Dermed bestemt arbeidere ved flere bedrifter seg for å gå hjem klokken 12, og 1. mai ble det året markert med en ulovlig streik.

I Oslo ble 22 faglige tillitsvalgte arrestert 1. og 2. mai. En av de som ble siktet var Rolf Wickstrøm, hovedtillitsvalgt ved Skabo Jernbanevognfabrikk i Oslo, som ble henrettet senere grunn av en spontanstreik i september 1941.

1. mai 1946 og 1947 ble feiret i fellesskapets tegn, selv om Arbeiderpartiet før krigen hadde forsøkt å ekskludere NKP. Kommunistene hadde for mye sympati og oppslutning til å kunne ignoreres. I 1947 ble 1. mai anerkjent som offentlig høytidsdag og året etter brukte Arbeiderpartiet dagen til å erklære kamp mot kommunistene.

NKP trakk seg fra 1. mai-arrangementet i 1948 i Oslo da Arbeiderpartiet og LO i fellesskap fremmet forslaget om hovedparolen «For fred, frihet og folkestyre, mot diktatur, ensretting og folkedemokrati». I Oslo gikk kommunistene i sitt eget “splittelses-tog”, som det ble omtalt som i Arbeiderbladet. I Trondheim lot kommunistene det året være å delta i toget. 1. mai var, for Arbeiderpartiet, ikke dagen for å markere noen form for opposisjon.

Arbeiderpartiets kontroll over 1. mai-feiringen ble alvorlig utfordret i 1972.

Utover 1950-, og 60-tallet ble kommunistene med større eller mindre hell rundt omkring i landet forsøkt holdt utenfor 1. mai-demonstrasjonene. Ofte fikk kommunistene likevel gå i tog og fremveksten av radikale ungdomsmiljøer på slutten av 1960-tallet bidro til å løse opp Arbeiderpartiets kontroll over 1. mai-feiringen. 

Kvinnekamp og solidaritet med frigjøringsbevegelser i den tredje verden begynte å få plass i togene. I Rana var det for eksempel “USA ut av Vietnam” som preget toget i 1969, mens “tariffoppgjøret, Vietnam-situasjonen og NATO” var hovedtema i 1. maitalene rundt omkring i landet samme år. Mens 1. mai hadde utviklet seg til å bli en festdag for arbeiderbevegelsen, brukte disse gruppene dagen til protest. SUF og AKP(m-l) arrangerte egne 1. mai-tog under navn som “Rød Arbeiderfront”, og “Faglig 1. mai-front”. I storhetsperioden på 1970-tallet hadde AKPs 1. mai-tog betydelig oppslutning og 10.000 gikk i “Faglig 1. mai-front” sitt tog i Oslo i 1976. 

Arbeiderpartiets kontroll over 1. mai-feiringen ble alvorlig utfordret i 1972, midt i den krasse kampen EF-kampen. Arbeiderpartiet forsøkte å gjøre 1. mai til en mobiliseringsdag for norsk medlemskap, men ble møtt med flere motdemonstrasjoner. NKPs avis Friheten kunne da også melde at 1. mai ble en gigantisk mønstring mot EEC. Den offisielle markeringen på Youngstorget mønstret færre enn Folkebevegelsen mot EECs motdemonstrasjon senere på dagen. 3250 gikk i toget, «derav 980 musikanter», skrev Arbeiderbladet. Rundt 15.000 samlet seg i motdemonstrasjonen. 

EF-kampen var en av Arbeiderpartiets store nederlag på 1970-tallet. Den store seieren var derimot innføringen av arbeidsmiljøloven i 1977. Den nye loven preget mange av talene rundt omkring i landet. LO-leder Tor Aspengren sa blant annet at skulle arbeidslivet klare å sette loven ut i livet, måtte man ha fortsatt økonomisk vekst. 

Flere har gått inn for å avskaffe 1. mai som fridag.

Gjennom mange tiår hadde de borgerlige forsøkt å alminneliggjøre maidagen. Ofte forsøkte partiene på høyresiden å arrangere politiske møter for å markere sine saker. På 1980-tallet fikk de borgerlige partiene vind i seilene og i motsetning til Bortens borgerlige koalisjonsregjering i 1960-årene, som på mange områder hadde videreført Arbeiderpartiets politikk, sto regjeringen Willoch for et klart linjeskifte med skattelette, deregulering og markedsreformer. 

I 1986 benyttet Høyre-ledelsen dagen til et kraftig oppgjør med Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet for at de hadde brakt Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiet til makten. Lengst gikk imidlertid Frp, som ifølge Aftenposten i 1989 lykkes å gjøre 1. mai til «Fremskrittspartiets dag». I sin tale det året sa Hagen at det var Frp som forsvarte de undertrykte, de som forsvarte “den beste strofen i Internasjonalen”: «I mot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned». I 1990 ble Carl I. Hagen derimot jaget fra et Frp-arrangement i Oslo sentrum, fordi ungdomsgruppene fra Kafe Blitz ble for mange og for voldelige. 

De siste årene har 1. mai-feiringen nok en gang blitt brukt til å markere motstand mot borgerlig politikk. I 2015 var det da også «Reverser arbeidsmiljøloven» som var en av de viktigste parolene i feiringene rundt omkring i landet, etter at Solberg-regjeringen hadde endret den. Raymond Johansen tok blant annet til motmæle mot endringene i sin tale i Oslo, mens Jonas Gahr Støre var klar på at han ønsket å styrke, ikke svekke arbeidsmiljøloven. 

Men 1. mai har ennå ikke rukket å bli umoderne.

Flere har gått inn for å avskaffe 1. mai som fridag og i 1998 viet sågar TV2 en hel debattsending til temaet, selv om hverken Carl I. Hagen eller Per Kristian Foss den gangen våget å ta til orde for det. «I praksis bruker folk flest dagen som en ekstra fridag, og det vil ikke vi frata noen. Men dagen er som en overlevning fra gamle dager. Jeg kommer selv til å ta meg fri den dagen, sa Foss.»

Historikeren og Dagbladet-skribenten Hans Fredrik Dahl gikk derimot litt hardere til verks. «Det har jo lenge vært åpenbart at arbeiderbevegelsens maidag egentlig er tømt for innhold. Den krampaktige retorikken om «kamp mot høyrekreftene» klinger hult i et land der arbeidervelgerne i praksis står på vippen mot Carl I. Hagen,» skrev han i en kommentar 4. mai 2001. Uten å få nevneverdig gjennomslag. 

Men 1. mai har ennå ikke rukket å bli umoderne. De siste 130 årene har parolene og dagens innhold forandret seg i takt med politikkens utvikling. Arbeiderbevegelsen har brukt dagen til å kjempe for sine kampsaker og markere sine seire. Hovedkravene har stort sett dreid seg om ordnede arbeidsforhold og arbeid til alle, og det er like aktuelt i dag som det var for 130 år siden. 

I år er det første gang siden krigen at arbeiderbevegelsen ikke mønstrer til 1. mai-feiring i norske gater og torg. Feiringen flytter over på nett, men er like aktuell som den var 1. mai 1890. 

Kilder:  

Diverse oppslag i Social-Demokraten, Arbeiderbladet, Alarm, Bratsberg-Demokraten, Bergens Arbeiderblad, 1. mai, Aftenposten.

“De lange linjer”, Trond Gram og Ole Martin Rønning 

“Maidagen: 1. mai-feiringens historie i Norge”, Einar A. Terjesen 

“På klassekampens grunn”, Øyvind Bjørnson