Klimaendringene burde være en større del av 1. mai-markeringen. De rammer midt i hjertet av det arbeidernes dag handler om: Framtidsmuligheter, arbeidsforhold og sosial likhet.
Arbeidernes dag handler om at alle har rett på brød og roser. Det er nettopp det samme som arbeidet med å forebygge ytterligere klimaendringer handler om.
Hvem hadde trodd, egentlig at det tiåret vi er på vei inn i vil være så tungt preget av krig, av tollmurer? Nå snakker vi allerede mindre om den eksistensielle krisen som rammer inn hele framtida, nemlig klimaendringene som allerede er i gang. Men disse endringene er jo en slags torpedo inn i de problemene verden allerede har.
Det blir ikke mer fred, av mindre tilgang til vann for eksempel. Eller mer økonomisk vekst, når store produsenter av legemidler, møbler eller teknologi opplever leveranseproblemer på grunn av flom eller tørke.
Vi kan i det minste starte med å la det gjennomsyre markeringen av 1. mai.
Det blir ikke mer sosial likhet av at de verste herjingene treffer noen av de mest utsatte i verden.
70 prosent av arbeidsstyrken i verden står i fare for å bli utsatt for ekstrem hete mens de jobber, ifølge den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen ILO. Europa og Sentral-Asia står for en tredjedel av de som er rammet. På individnivå kan det bety vanskelige arbeidsforhold, helseproblemer og økt stressnivå. På samfunnsnivå betyr det ikke nødvendigvis at forholdene for økonomisk vekst er spesielt godt lagt til rette.
I stedet snakker vi fortsatt i små bokstaver og fotnoter om utslippsproblemene.
Så enten man bryr seg om menneskene i dette eller pengene, så treffer det midt i hjertet av det arbeidernes dag også handler om.
Hvis norsk arbeiderbevegelse tar enn titt på rapportproduksjonen fra ILO kan de også lese om hvordan universelle ordninger vil kunne gi den beste beskyttelsen mot konsekvensene av klimaendringene. De påpeker hvordan felles, offentlige velferdstilbud gjør enkeltmenneskene bedre i stand til å tåle klimaendringene, ved å ha en inntektssikring det går an å leve av og tilgang til helsetjenester. De påpeker også at når vi bruke felles løsninger til å finansiere omstillingen, for eksempel gjennom at ulike pensjonsfond vrir sine investeringer i grønnere retning, så bidrar det både til å gi folk trygghet og flytte penger til fornybare industrier. Subsidier til fossil energiproduksjon kan vris over til flere ordninger for «sosial trygghet», skriver de.
Det må vi bli mye bedre til her hjemme.
Denne typen sosiale ordninger er det som må til for å gi trygghet for at man kan opprettholde en viss levestandard, selv om landene må gjennom en klimaomstilling. De reduserer sårbarheter og øker tilliten i samfunnet. Dette er viktige elementer som må til for at klimaomstilling i det hele tatt skal være mulig.
Internasjonalt klarer med andre ord arbeiderbevegelsen å gjøre den nødvendige koblingen mellom det samfunnet vi ønsker å skape, og mulighetene dette gir til å bekjempe utslippsproblemene bedre. Men ikke minst er de tydelige på den fundamentale trusselen som klimaendringene er mot arbeidsfolks hverdag og framtid.
Det handler også om internasjonal solidaritet.
Det må vi bli mye bedre til her hjemme.
I stedet snakker vi fortsatt i små bokstaver og fotnoter om utslippsproblemene, som om det er bekjempelsen av klimaendringene som vil svekke vårt livsgrunnlag, og ikke klimaendringene i selv. Vi snakker for lite om sammenhengene mellom dette, gjennomgripende problemet, og effekten det vil ha på arbeidsliv, helse og sosiale forskjeller. Det ender opp med å være et tema på siden av alle andre politikkområder, i stedet for å leve opp til partienes løfter om å «gjennomsyre all politikk».
Vi kan i det minste starte med å la det gjennomsyre markeringen av 1. mai.
Det handler også om internasjonal solidaritet: Det er noen av de fattigste menneskene i de fattigste landene som rammes hardest av konsekvensene klimaendringene vil gi. Er ikke nettopp dette en viktig del av ideen bak den brede arbeiderbevegelsen? At vi ikke er oss selv nok? I alle fall brukes 1. mai-dagen mange steder i landet til å også få oppmerksomhet om Norsk Folkehjelps solidaritetsaksjoner. En stort stilt markering for å bekjempe klimaendringene ville også være en solidarisk handling. Det vil bidra til å fremme grunnleggende rettigheter om et verdig og godt liv – ja, et liv med tilgang til både brød og roser.
Kommentarer