100 dager med ny politisk kurs

Hva er den riktige politikken for å sette et land på fote igjen etter en krise?

Det var utgangspunktet da Franklin Roosevelt 11. juni 1933 oppsummerte de første 100 dagene av sin tid i presidentstolen. Det var starten på New Deal, krisepolitikken som har vært en modell for sentrum-venstre-politikere siden, både i USA og her i Europa. For Roosevelt handlet det om å få folk tilbake i jobb, styrket velferd og å sette fart på industri og landbruk.

Sluttsummen på kassalappen viser at 100-dagersplanen i stor grad er oppfylt.

Begrepet ble stående som en målestokk: Hva har politikerne klart å levere på de første hundre dagene i regjering? Lørdag 22. januar når Støre-regjeringen dette 100-dagers-merket.

Perioden har vært sterkt preget av kriser. Dagen før regjeringen ble nedsatt 14. oktober, ble Kongsberg rammet av et grusomt massedrap. Samtidig hadde en kombinasjon av blant annet uheldige værfaktorer og dårligere tilgang på gassleveranser til Europa gjort oss dårlig stilt når vinteren traff kraftsystemet. Strømkrisen har truffet vanlige folk midt i lommeboka, og flere av de store debattene i vinter har handlet om forslagene til strøm-støtte og kutt i el-avgift fra regjeringen.

Så er det korona, da. En internasjonal krise, som treffer alle verdens land. Og en arvet krise, hvor tidligere regjeringers unnlatelsessynder i beredskapspolitikken blir den til enhver tid sittende regjerings problem. Hvor politikerne må ta avgjørelser om tiltak basert på faglige rapporter med stor usikkerhet i tallmaterialet. Men som hvor det heldigvis i mindre grad enn tidligere er tabu å kritisere tiltak. Det skaper et nytt klima rundt regjeringens krisehåndtering.

Det området med tydeligst kursendring de på første 100 dagene, er i arbeidslivspolitikken.

I denne køen av kriser kunne sikkert flere i regjeringen selv ønske seg at lista burde settes lavere for hva de skal levere av den mer «vanlige politikken». Når man selv har bundet seg til masta med en 100-dagers plan, kanskje inspirert av de epokegjørende første 100-dagene til Roosevelt, med punkter det er lett å telle, må man imidlertid tåle godt å bli evaluert også på bakgrunn av den.

Det er heller ingen dyster lesning. Sluttsummen på kassalappen viser at 100-dagersplanen i stor grad er oppfylt. Da NTB gjorde en opptelling på tirsdag, var det 31 av 40 punkter fra 100-dagersplanen som var oppfylt. Det må sies å være god måloppnåelse, selv om det selvsagt også betyr at 9 punkter ikke var innfridd. Blant dem å nedsette en lederlønnskommisjon, å avslutte privatiseringen av renholdet i Forsvaret og å reversere innstrammingene i abortloven.

Telling av oppnådde enkeltresultater er alltid bra. Men skal man skape reell begeistring, må folk se markert kursendring og noen tydelige prosjekter.

Det området med tydeligst kursendring de på første 100 dagene, er i arbeidslivspolitikken. Regjeringen har blant annet lansert en rekke nye, tøffe seriøsitetskrav for arbeidslivet under navnet Norgesmodellen. Lovfestingen av heltid som norm i arbeidslivet vil kunne ha stor betydning for arbeidstakere som ufrivillig jobber deltid.

Næringspolitikken er også et område som kan bidra til å skape begeistring.

Gjeninnføringen av kollektiv søksmålsrett flytter makt til arbeidstakerne og er et viktig verktøy mot uryddige forhold i arbeidslivet. Økningen av fagforeningsfradraget vil gjøre at flere melder seg inn i fagforening og jevner ut skjeve maktforhold i arbeidslivet.

Og helt på tampen før regjeringen nådde 100 dager ved makta, lovet arbeidsminister Hadia Tajik både forbud mot innleie på byggeplasser i flere fylker og fjerning av karensåret Solberg-regjeringen innførte for mottakere av arbeidsavklaringspenger. Regjeringen flytter helt tydelig makt til vanlige folk gjennom arbeidslivspolitikken.

Jeg håper regjeringen klarer å vise samme handlekraft på de andre områdene der buen ble spent høyt før valget. Tillitsreformen er tema som også handler om å flytte makt nedover. Det er et ambisiøst prosjekt, som vil kreve ulik tilnærming i ulike deler av offentlig sektor. Får de det til, vil det kunne gi bedre tjenester for folk og en bedre arbeidshverdag for dem som leverer dem – og som vil merkes hos velgerne regjeringspartiene fridde til før valget.

Ikke minst må regjeringen ta nye grep for å utjevne de økonomiske forskjellene i landet vårt.

Næringspolitikken er også et område som kan bidra til å skape begeistring. Regjeringen har lovet en helt ny og kraftfull retningsgivende næringspolitikk; en langt sterkere politisk styring av næringspolitikken og offensive grep som både skal skaffe inntekter og arbeidsplasser og flytte oss raskere over i det grønne skiftet.

Det synes tydelig i Hurdalsplattformen: Et tydelig eksportmål, nye klimapartnerskap, samordning av virkemidler, aktiv bruk av offentlige anskaffelser, frie innovasjonsmidler i offentlig sektor, grønn skattereform og risikokapital til grønne løsninger.

Å overlate markedet til seg selv har ikke fungert. Mens man i arbeidslivspolitikken allerede har levert flere bevis på at kursen er endret, har det samme ikke ennå manifestert seg når det gjelder tillitsreform og næringspolitikk.

Dessuten er det viktig å se fremover. For eksempel tror jeg vi trenger en gjennomgang og kritisk tenking rundt kraftmarkedets virkemåte. Regjeringen har utviklet gode plastre på såret for dem som har skrudd ned varmen denne vinteren, men det ulmer på grasrota i Norge – og vi bør finne gode og mer langsiktige tiltak for å sørge for at vi ikke havner i den samme situasjonen igjen.

Det er selvsagt krevende å drive med nyskapende politikk når folk fryser og korona-smitten øker.

Ikke minst må regjeringen ta nye grep for å utjevne de økonomiske forskjellene i landet vårt. Forskjellene har økt drastisk siden 80-tallet. Formuesulikheten i Norge er i dag på nivå med Storbritannia. Regjeringen har innført flere viktige tiltak, som økt formuesskatt, den nevnte økningen i fagforeningsfradraget og flere nye velferdsinitiativer; skolemat, tannhelse – de siste dog med et svært tydelig SV-stempel.

Men dette vil ikke i seg selv løse ulikhetsutfordringene. Det trengs langt kraftigere kost – og dessuten flere virkemidler. Vi bør se en regjering som fungerer som en viktig drivkraft i å utvikle velferdsstaten – for vanlige folk.

Det er selvsagt krevende å drive med nyskapende politikk når folk fryser og korona-smitten øker. Men det er helt nødvendig. Heldigvis har regjeringen 1360 dager igjen før neste valg.