Israels flørting med antisemitter

NEW YORK – Når politiske ledere og de som ser opp til dem, hevder at George Soros, den ungarsk-amerikansk-jødiske filantropen, trekker i trådene og står bak det som skjer i verden, vet vi at antisemittisme ikke er langt unna. Men antisemittismen som ligger bak slike påstander har ikke forhindret Ungarns statsminister Viktor Orbán, tidligere USAs president Donald Trump og deres tilhengere fra å spre dem.

Både Orbán og Trump bruker ofte støtten til staten Israel som bevis på at de ikke er antisemitter. «Ingen president har gjort mer for Israel enn det jeg har gjort», skrøt Trump av i oktober. Orbán har på sin side vist til Israel og Ungarn som «modeller på vellykkede konservative samfunn». Men han har også sagt at ungarere «ikke ønsker å bli et blandingsrasefolk» – en uttalelse som minner mer om gammeldags rasisme enn sympati med det jødiske folk.

Men under dagens politiske omstendigheter er det ingen selvmotsigelse å være både pro-Israel og antisemitt. Israels statsminister Benjamin Netanyahu og de enda mer radikale medlemmene av hans regjering har mye til felles med høyreorienterte nasjonalister i Europa og USA, som de har alliert seg med.

Selv om tidlige sionister ønsket å etablere Israel som et jødisk hjemland, var det aldri meningen at det bare var jøder som skulle bo der.

Israels høyreekstremister er tross alt, i likhet med Orbán, etniske nasjonalister. Israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir betrakter nasjonal identitet ut fra rasemessige kriterier og har tatt til orde for å landsforvise palestinsk-israelske borgere som mistenkes for å være «illojale» mot den jødiske staten. Hans store forbilde er Meir Kahane, den radikale rabbien som har sammenlignet sameksistens med palestinere med «sameksistens med kreft».

Er det da så rart at liberale jøder rundt om i verden føler seg stadig mer fremmedgjort fra Israel under dagens lederskap? Det demokratiske kongressmedlemmet Jake Auchincloss sa nylig at hans jødiske velgere har ulike meninger om mange saker, men står samlet i sin bekymring for at Israel er på vei mot å bli et «illiberalt demokrati». Selv den så trofaste pro-sionistiske Anti-Defamation League har fordømt den “jødiske rasismen” som preger Israels nye regjering.

Noen av disse spenningene kan riktignok tilskrives politiske motsetninger. Den israelske regjeringen forkaster de liberale synspunktene mange jøder utenfor Israel har. Men den stadig større avstanden gjenspeiler også mer dyptgripende endringer.

Opp gjennom den europeiske historien har etnisk nasjonalisme gått hånd i hånd med antisemittisme og på sett og vis bidratt til å definere den. Tysklands siste keiser, Vilhelm 2., som lot seg inspirere av den britiske antisemitten Houston Stewart Chamberlain, stemplet USA og Storbritannia som «jødifisert». Ifølge Vilhelm var disse landene dominert av penger og ga statsborgerskap til enhver som var villig til å betale for det. Alle ekte tyskere, derimot, var angivelig rotfestet i det tyske jordsmonnet. Adolf Hitler delte selvsagt denne oppfatningen.

Antisemitter assosierte gjerne jødisk kosmopolitisme med det multietniske amerikanske samfunnet.

Mens mange europeiske og amerikanske antisemitter anså jøder som naturlige bolsjeviker, var det ikke bare folk på høyresiden som næret mistanke til jøder. Josef Stalin var ikke tilhenger av en ideologi basert på Blut und Boden («blod og jord»), men likevel anså han jøder som «rotløse kosmopolitter» man ikke kunne stole på.

Antisemitter assosierte gjerne jødisk kosmopolitisme med det multietniske amerikanske samfunnet. Denne fordommen var gjerne knyttet til en antikapitalistisk holdning, ettersom jaget etter penger ble ansett som et typisk trekk ved både jøder og amerikanere.

En nylig publisert politisk karikaturtegning i The Guardian er et godt eksempel på fordommer man finner på venstresiden. Tegningen avbilder Richard Sharp, avtroppende styreleder i BBC som tidligere jobbet for investeringsbanken Goldman Sachs. Han er portrettert som en plutokrat med tykke lepper. Han bærer en boks. I boksen er det en blekksprut som sprer sine slimete tentakler. Og den inneholder en marionett av Storbritannias statsminister Rishi Sunak. Budskapet er ikke til å ta feil av: Sharp, som er jødisk, kontrollerer Sunak bak kulissene.

Radikal populisme, for det meste på ytre høyre, men også på ytre venstre, er delvis et svar på globalisering og makten til banker, multinasjonale selskaper og overnasjonale institusjoner samt den frie flyten av kapital. Utbredt frykt for å bli dratt med i dragsuget av disse globale strømningene har på nytt vekket en lengsel etter ledere som lover å gi makten tilbake til de «innfødte» – folket som «hører hjemme» – og bekjempe de korrupte elitene – «globalistene».

Under fjorårets CPAC i Dallas, Texas, var Orbán en av hovedtalerne.

For ikke så lenge siden ble disse globalistiske «skurkene» ofte identifisert av radikale populister som amerikanere og jøder. Med den påvirkning Donald Trump og hans følgesvenner har hatt de siste årene, har USA i seg selv blitt en ledestjerne for reaksjonære krefter over hele verden, deriblant de som nå styrer Israel.

Selv om tidlige sionister ønsket å etablere Israel som et jødisk hjemland, var det aldri meningen at det bare var jøder som skulle bo der. Jødene som ankom Israel og gjorde det til sitt hjem var ikke innfødte. Og kun ortodokse jøder trodde at landet var gitt til dem av Gud. Kahana, som unektelig trodde det, var faktisk født i Brooklyn, New York (og ble drept på Manhattan i 1990). Hans synspunkter blir i stor grad delt av evangelisk kristne i USA, men som tror at jøder er fortapt med mindre de slutter seg til kristendommen når apokalypsen til slutt inntreffer.

Under fjorårets CPAC (Conservative Political Action Conference) i Dallas, Texas, var Orbán en av hovedtalerne. Her møtte han en beundrer som også var en av talerne: Yishai Fleisher, den internasjonale talspersonen for jødiske settlere i Hebron. Etter at Fleisher tvitret en selfie med Orbán, ble han spurt om den ungarske statsministerens angivelige antisemittisme. Fleisher svarte at det brydde han seg ikke om.

Han var ingen «diaspora-jøde», sa Fleisher, men en israeler. Siden begge var patrioter (“fellow sovereign”), anså han Orbán som en alliert i kampen mot «den globalistiske agendaen som vil framtvinge åpne grenser og utradere nasjonal identitet». Den tiltagende splittelsen mellom Israel og den jødiske diasporaen kan ikke beskrives på en bedre måte.

In 1898 møtte Theodor Herzl, den moderne sionismens far, Vilhelm i Jerusalem i håp om å få hans støtte til et jødisk fedreland. Keiseren satt på sin hvite hest. Herzl sto oppreist. Keiseren var ikke interessert. Men dersom han var i live i dag, og befant seg på samme sted, er det fullt mulig at han hadde likt det han hadde sett.

Oversatt av Marius Gustavson

Ian Buruma har skrevet flere bøker. Den siste er The Churchill Complex: The Curse of Being Special, From Winston and FDR to Trump and Brexit (Penguin, 2020).

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org