Det du reiste fra

Jeg var elleve år da vi flytta.

Først måtte vi selge katten, som min nye lillesøster ikke tålte, og så måtte vi selge leiligheten. Jeg husker siste gangen jeg var der, i huset jeg vokste opp i, det var helt tomt i leiligheten, foruten mikrobølgeovnen som jeg og pappa var dratt for å hente. Det var vanskelig å lukke ytterdøra bak oss da vi gikk, selv om vi bare flytta litt lenger bort i gata.

Følelsen av å savne, men å vite at du snart skal hjem igjen.

I mange år etterpå hendte det at jeg, om jeg slutta tidlig på skolen, snek meg bort til den gamle leiligheten for å kjenne på ytterdøra til oppgangen. En gang var den åpen, da gikk jeg inn i oppgangen og satte meg der i noen minutter. Som om jeg hadde lagt fra meg noe viktig der inne. Og på mange måter hadde jeg jo det, bak dørene lå barndommen min.

Hjem fra ferie

Det er mye jeg ikke husker av barndommen min. Men noen ting peker seg ut. Som den dagen vi kom hjem fra ferie, jeg, lillesøster og pappa. Jeg kan huske hvordan vi svingte inn på den lille veien foran firemannsboligen vi bodde i. Veien som bare rommet en bil i bredden, som var full av dype hull i asfalten. Jeg kan huske mamma i hagen med en rake, det må ha vært på sommeren, for hun gikk fortsatt uten jakke.

Det er mange i denne verden som aldri vil komme seg hjem igjen

Jeg kan huske snekkerbuksene, de stripete, som hun hadde på seg. Håret som var festet i en stor tjafs på hodet. Jeg husker at hun så opp da vi parkerte i lommen ved siden av veien. At hun smilte. Jeg husker at jeg løp ut av bilen for å omfavne henne.

Og fortsatt kan jeg gjenkalle den følelsen, gleden av å komme hjem til noen du har savnet etter å ha vært borte i (det et barn føler er) lang tid. Men også følelsen av å høre til et sted, et sted du føler deg trygg. Ikke alle har det sånn i Norge heller, dessverre, men jeg vet at mange av oss er heldige som kan føle på akkurat det i disse dager. Følelsen av å savne, men å vite at du snart skal hjem igjen.

Å være fri

Jeg er født 8.mai, på Norges frigjøringsdag. Jeg har alltid følt at det forplikter meg litt.

Jeg lærte tidlig hvorfor naboen også flagget på dagen min og hva ordet frigjøring – å gjøre seg fri – betyr. Først lærte jeg om frigjøringen av et land (Norge) på barneskolen, senere lærte jeg om kvinnefrigjøring. Men alt det som kommer etter selve frigjøringspunktet, har jeg måttet finne ut av på egenhånd.

Boka hennes er preget av en hele tiden tilstedeværende sorg av å miste sin tilhørighet i verden.

For hva gjør man etter at man har gjort seg fri fra noe, eller noen? Ofte er det da den seigeste kampen begynner. Kampen for bygge opp igjen. Kampen for fred. Sånn var det for Norge en gang. Sånn er det for kvinner som bygger seg opp igjen etter voldelige forhold. Sånn er det for mennesker som har flyktet fra krig. For barn som har blitt reddet fra vold eller tatt fra sin familie eller omgangskrets.

Dessverre forlater ofte historier dem så fort selve løsrivelsen skjer, men man er ikke nødvendigvis fri for sine lenker av den grunn. Å finne trygg grunn i livet kan ta et helt liv. Den franske forfatteren André Gide skrev: Å frigjøre seg er ingen kunst, det vanskelige er å være fri.

Det er mange i denne verden som aldri vil komme seg hjem igjen.

Den siste jenta

“Jeg mener fortsatt at det å bli tvunget til å flykte hjemmefra på grunn av frykt er en av de verste formene for urettferdighet et menneske kan oppleve. Alt du er glad i, blir tatt bort fra deg, du risikerer livet for å bo et sted som ikke betyr noe som helst for deg, og der ingen egentlig ønsker at du skal være, siden du kommer fra et land som nå er kjent for krig og terrorisme. Så resten av livet lengter du tilbake til det du reiste fra, samtidig som du ber om at du ikke skal bli deportert.”

Det skriver jesidiske Nadia Murad i sin bok Den siste jenta – om sin flukt fra fagenskapet i Irak. Murad ble utsatt for grov, seksuell vold og tortur under sin tid i fangenskap, men det som likevel kommer tydeligst fram i boka er savnet etter hjembyen Kocho. Tiden etter frigjøringen hennes fra Daesh er preget av tapet av familien, av naboer og venner. Tapet av et land, en by og et hjem. Den jesidiske landsbyen vil aldri kunne bli hjem for Nadia Murad igjen, og boka hennes er preget av en hele tiden tilstedeværende sorg av å miste sin tilhørighet i verden.

Å skape seg et hjem å savne, å komme hjem til, er et privilegium vi ikke skal ta for gitt i disse varme sommerdagene.

En drepende følelse av å ikke lenger høre til noe sted.

En følelse som ikke nødvendigvis bare må være et resultat av en krig, sånn vi tradisjonelt kjenner den. Det kan være mindre kriger: Barn som blir tatt ifra sine foreldre, kvinner som er drevet på intern flukt.

Vår egen krig

Men man skal heller ikke så langt tilbake i vår egen historie før krig var nært også for oss.

Mormoren min, som ville blitt nitti i år, vokste opp ikke langt fra Narvik da andre verdenskrig kom til Norge. Ingen områder av Norge var tettere befolket av tyske okkupasjonsstyrker enn Nord-Norge, og Narvik var et viktig militært mål for nazistene. Krigen preget henne på flere måter, en av brødrene hennes var krigsseiler en annen jobbet for tyskerne på nordlandsbanen.

Vi kan mye om krig, men lite om fred

Da frigjøringen kom i 1945, var mormoren min 17 år og 1 dag. Da hun døde i 2008 var hun 79 år. Hun ble aldri ordentlig fri. Hun bar flere kriger i seg, både en nasjonal og en personlig, men begge var politiske.

Å skape seg et hjem å savne, å komme hjem til, er et privilegium vi ikke skal ta for gitt i disse varme sommerdagene.

Hjertet i rødt hvitt og blått.

Når vi snakker om mennesker på flukt i dag, om vi i det hele tatt snakker om dem, virker det noen ganger som om vi har glemt vår egen etterkrigshistorie. Den er ikke så gammel, likevel gjør vi raskt mennesker som kommer hit om til tall: “Kan nummer 345 vennligst bevise at hjertet er rødt, hvitt og blått?”

Noen forsøker vi å sende ut igjen, med unger på slep. Unger som allerede har rukket å bli norske. Våre barn. Noen er bare unger selv. Vi river dem opp med røttene og lurer på hvorfor ikke resten av flokken oppfører seg som stolte nordmenn.

Vi kan mye om krig, men lite om fred.
Vi kan mye om frigjøring, men lite om hva som kreves for å være frie.

Vi lærer mer om å sende ut, mindre om å hente hjem.