Å lytte til historiene fra systemet

Kunsten å lytte er en av de største og vanskeligste som finnes. Kanskje er det derfor ordtaket «to ører- en munn» finnes på så mange forskjellige språk og på tvers av kulturer. Det er ofte lettere å vite best og være skråsikker, da kan du stå hardere på at du har rett. Å lytte kan få verden til å se annerledes ut. Du kan ende opp med å ha tatt feil, og til og med bytte mening.

Nå håper jeg man kan bruke mye tid på å lytte til mennesker i Norge sitt møte med systemet.

Jeg har veldig mange håp til hva en ny regjering kan få til. Mye av det handler om hva som skal sies og gjøres. Men oppi all snakkingen, har jeg også håp om hvem som skal lyttes mer til. Hvilke historier som skal få lov til å bli fortalt. For det fine med å lytte, er at det gir noen andre mulighet til å bli hørt. Historien vår blir først virkelig når den høres av noen andre.

Det er mange i samfunnet vårt som har historier som ikke blir hørt, og det er enda flere som møtes med et halvt øre og mye skepsis når de forteller om hvordan virkeligheten ser ut for dem. En ny regjering kan velge klokt i hvem man vil bruke ørene sine på, og hvem som allerede lyttes nok til. De fleste med mye penger og makt har ikke noe problem med å bli hørt. De klarer som regel å få skrevet og snakket nok om hvordan de opplever verden.

Nå håper jeg man kan bruke mye tid på å lytte til mennesker i Norge sitt møte med systemet. Hvilke opplevelser sitter de som trenger sikkerhetsnettet vårt med?

Vi må få historiene frem i lyset for å gjøre oss alle klokere, før vi kan begynne å forandre.

Slik har AAP-aksjonen fungert. Historier om møter med NAV-systemet har kommet frem og tvunget de som har ansvar til å høre på dem. Vi har fått se den økonomiske utryggheten mange opplever når de presses ut av en ytelse uten å være ferdig avklart, og uten et sikkerhetsnett som fungerer. Historiene har gjort at flere partier nå ser at noe må gjøres.

En av de viktigste oppgavene for en ny regjering kan bli å gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor. En slik reform kan bety mye for at ansatte og ledere skal få mulighet til å gi god hjelp til innbyggere, uten streng og lite treffsikker målstyring ovenfra. Men også en viktig tillitsreform må begynne med å lytte til opplevelser med tillit og mistillit til systemet. Vi må få historiene frem i lyset for å gjøre oss alle klokere, før vi kan begynne å forandre.

Virkeligheten har en tendens til å bli svart-hvit når stemmene til dem det gjelder ikke lyttes til og blir værende i mørket.

Hvordan er det å søke sosialhjelp i Norge i 2021? Hvilke deler av skjemaene du måtte fylle ut opplevde du som mistillit og skam heller enn hjelp? Hva kjennetegner de gode møtene med NAV-systemet? Alt dette må lyttes til. Ikke for å finne skrekkhistorier og gjøre verden svart-hvit. Motsatt: for å få frem ekte historier og gjøre verden mer nyansert.

Virkeligheten har en tendens til å bli svart-hvit når stemmene til dem det gjelder ikke lyttes til og blir værende i mørket. Når de uføretrygda det snakkes om er noen du tror du aldri har møtt. Når de som søker sosialhjelp er noen vi offentlig aldri har hørt fra. Når de ansatte i systemet blir en grå masse heller enn mennesker som hver dag går på jobb for velferdsstaten. Når mennesker blir til tall og statistikker, er det lettere å være skråsikker og stå hardt på at du har rett. Men det er ikke klokt.

En ny regjering bør begynne perioden sin med å huske at de har to ører og en munn, og velge klokt i hvem de skal låne bort ørene sine til. Så begynner jobben med å gjøre samfunnet mer rettferdig.