Å ruste oss til døde

For å skjønne hva Connolly mener med det militærindustrielle kompleks, kan vi like gjerne begynne med et enkelt amerikanske slagord, og komme tilbake til det komplekse snart.

«Guns don’t kill people, people kill people» er slagordet til den amerikanske våpenlobbyen. Altså: det er ikke er geværer som dreper, men mennesker. Våpen er å anse som en nøytral metall-ting i hendene på et (kriminelt) menneske, og derfor trengs minst mulig restriksjoner rundt kjøp, salg og produksjon.

I bunn og grunn lener vi oss på den samme retorikken som den amerikanske våpenlobbyen.

Her i sobre Skandinavia synes vi kanskje dette er en litt for enkel påstand, når skoleskyting og massedrap er en del av det moderne USA, og der sammenhengen mellom antall våpen i omløp og drapene som skjer som konsekvens av dem synes soleklar. Hvorfor forstår ikke amerikanerne dette, tenker vi.

Men er vi egentlig særlig klokere? Næringsliv og regjering feirer når våpenindustrien vår inngår store kontrakter, vi er en del av verdens militære atomgigant NATO, og i bunn og grunn lener vi oss på den samme retorikken som den amerikanske våpenlobbyen. Våre statsledere hevder at vi, og de som kjøper våre våpen, har rett til å forsvare seg. Det ligger innbakt i selvforståelsen at våpen i seg selv ikke er farlige, faktisk er de av et gode, mens det er menneskene eller (kriminelle) stater som velger å bruke dem på en måte vi ikke liker som er de som er morderne.

Dette er på mange måter en løgn, og den er ikke engang hvit. Når over 70.000 palestinske mennesker i Gaza nå er drept, er ikke det fordi 70.000 israelske soldater gikk inn og slo i hjel hvert sitt barn, kvinne, mann eller baby. De døde på grunn av droner, eksplosiver, bomber, tanks, gevær, missiler, som tok for seg i en radius intet menneske hadde evnet.

Det er våpen som gjør drapene mulig, og særlig alt som er massedrap og folkemord.

Det er våpen som tar liv. Det er sjelden menneskers hender som tar rundt halsen på et annet menneske og dreper det, mens man må se vedkommende inn i øynene og bruke alle krefter man har på en død. Det et kulen som går gjennom et hjerte. Det er bomber fra jagerfly som knuser huset over deg og kroppen din. Det er granaten som deler et menneske i tre deler, det er dronene som sprenger over hodet ditt, så du ikke har et hode igjen. Det er våpen som gjør drapene mulig, og særlig alt som er massedrap og folkemord.

Å si at det er mennesker og ikke våpen som dreper, er det samme som å si at det er ikke tobakk som dreper, men at det pågår et villet selvdrap hver gang noen tar et drag.

Denne type retorikk tjener en part; våpenindustrien og deres allierte i det militærindustrielle kompleks, statsledere og militære allianser. Ved å legge ansvaret på den enkelte statsleder, general eller soldat, overser man mekanismene som gjør det mulig å ha så mye våpen omkring i første omgang. For det er makt i de bevæpnede hender.

Våpen er laget for å skade, drepe og ødelegge.

Når er menneske eier våpen, enten det er deg, eller en mektig statsleder, endres relasjoner. Våpen forsterker makt, kan endevende makt og true makt, fordi de gir dødelige overtak. Ofte er det ikke engang emosjonell kontakt mellom de ulike partene når våpnene i seg selv står for «praten». Våpen kan ta livet av diplomati, mellommenneskelig kontakt, mens det militærindustrielle kompleks i seg selv tar livet av alle krav om nedrustning. Våpen er en mekanisk inngripen i forholdet mellom folk, stater og mellom mennesker og jordkloden vår.

Våpen er ikke som en datamaskin eller tekokeren din. Våpen er laget for å skade, drepe og ødelegge. Våpen gjør mulig drap i en skala som er helt umulig for enkeltmennesker. Se på Hiroshima, se på Gaza, se på Sudan.

I presidentdebatter denne høsten har Cathrine Connolly sagt ting som at «Jeg er svært bekymret for det militærindustrielle komplekset som bygges opp, særlig i Europa», og at «Tyskland (…) har sagt helt åpent at det er det økonomien deres trenger, og at det er et løft for økonomien». Men hva betyr det egentlig?

Hvor går grensen mellom å produsere våpen til forsvar og å være med på å utforme forsvarspolitikken?

Da den amerikanske generalen og presidenten Dwight Eisenhower i sin avskjedstale advarte om «det militærindustrielle kompleks», pekte han på de sterke bindingene mellom en enorm våpenindustri og høyt plasserte militære og politiske ledere, som tjente penger på hverandre: Den ene part ønsket å kjøpe våpen, den andre part leverte dem.

For eksempel var USAs tidligere forsvarsminister Jim Mattis styremedlem i General Dynamics som produserer forsvarsmateriell. Da han gikk av som minister ble han hentet inn i styret til General Dynamics igjen. Med økte budsjetter til forsvar og deltakelse i kriger, forsterkes makt og innflytelse hos industrien. Hvor går grensen mellom å produsere våpen til forsvar og å være med på å utforme forsvarspolitikken? Dette er eksempler på det militærindustrielle kompleks, som er alt annet enn en konspirasjon. Mer enn det, er det kapitalismens evige konkurranse i full sving. Både i Washington og i Brussel er våpenlobbyen på plass.

«Vi må begynne å stille spørsmål ved det militær-industrielle komplekset og dets forbindelser til alt», sier Connolly og vi bør applaudere henne fram.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.