Å slippe å slåss som en mann

«Det er bare kvinner og barn som kommer gjennom her, for menn er det forbudt. Vi etterlater våre fedre, menn og ektemenn hjemme og alt føles bare drit, fortalte 30 år gamle Ludmila over grensen til Polen. Deretter brøt hun sammen i gråt overfor journalisten.

Det er ikke bare kvinnene som gråter. Også menn gråter på grensen.

En mann fortalte til Washington Post i mars at han hjemsøkes av den voldsomme gråten til vennene sine, da de sa farvel til koner og barn ved grensen. «Jeg hadde aldri sett dem gråte før», sa han.

Selv i kriser, enten det er naturkatastrofer, pandemier eller kriger, er det et mål å overholde rettigheter som er signert og erklært og omfavnet i roligere tider. Nettopp da settes stater på prøve, og nettopp da må erklæringer vise seg sterke nok til å stå imot panikk og kaos. At Ukraina stengte grensene for mannlige borgere, var en verkebyll for folk som er opptatt av menneskerettigheter helt i starten, men så kom aldri debatten. I en krig blir det fort helter og skurker, det blir svart og hvitt.

Krigen kan fort bli en langvarig hengemyr, og løsninger kan ligge andre steder enn i bakkekrigen.

Men for ukrainske familier er det ofte bare grått og gråt. Hva velger du? Å bli for å holde familien sammen? Å sende de yngste ut alene? Hva sier du til han, som verken vil, tør, eller ønsker å delta i væpnet kamp, mens han kan lese på internett at ukrainere slåss for demokrati, europeiske verdier og landets eksistens?

Hva tenker den faren som sender ut kone som eneforsørger for barna, til fremmed land, uten verken penger, språk eller nettverk? Går det en grense for hvor sterk en fars bekymring kan bli?

Det angår også oss. Når regler brytes i krise, kan nye paradigmer og normer oppstå. Å stenge inne en bestemt del av befolkningen i en krig, er ikke en sjarmøretappe vi bør overlate til neste krig i historien. Denne bestemmelsen er verdt en kritikk, selv om vi rystes av lidelsene i Ukraina og støtter dem i kampen.

Krigen kan fort bli en langvarig hengemyr, og løsninger kan ligge andre steder enn i bakkekrigen. De løsningene må ukrainske menn få aksjer og eierskap i, også om de vil ha denne utenfor selve kampsonen, i et annet land.

At det er mulig å drive motstandsarbeid, på tvers av kjønn, i andre land enn der konflikter pågår, finnes det utallige eksempler på.

Hvem vet hva mang en mann kunne utrettet i trygghet utenfor grensene, i form at digital krigføring, nettverking og diplomati, pengeinnsamlinger og pengeoverføringer eller humanitært arbeid for hjemlandet? At det er mulig å drive motstandsarbeid, på tvers av kjønn, i andre land enn der konflikter pågår, finnes det utallige eksempler på.

Saken er: Ukraina har et imponerende hav av frivillige, kvinner og menn, som ønsker å bli i landet, og bidra med væpnet eller annen motstand. De trenger egentlig ikke dem som ikke vil, tør eller ønsker, eller som har egne private grunner for å rømme vekk, eller som vil drive motstandsarbeid på andre måter. Regelen virker derfor unødvendig.

Utreiseforbudet har ikke i seg en instruks om å delta i militær kamp. Men nesten: Innenriksminister Denys Monastyrsky skrev på Telegram da unntakstilstanden ble innført 24. februar i år:

«I dag er øyeblikket da alle ukrainere som kan beskytte hjemmet sitt må ta til våpen. Ikke bare for å hjelpe soldatene våre, men for å rense Ukraina for fienden en gang for alle.»

Det er en fordums kjønnsforståelse innbakt i å nærmest forvente at menn skal dø i krig, mens kvinner skal flykte og passe barn.

FN gikk umiddelbart ut og ba Ukraina vise humanitet og omsorg ved innføringen av utreiseforbudet, som Ukraina informerte FN om i et eget skriv. Men det ble med oppfordring og orientering.

Det er innbakt i menneskerettighetene at alle skal kunne velge å forlate en krigssone, for eksempel i artikkel 13 paragraf 2: «Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.»  I artikkel 14 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er det etablert at ingen skal diskrimineres på grunn av kjønn:

«Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag, slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.»

Det er en fordums kjønnsforståelse innbakt i å nærmest forvente at menn skal dø i krig, mens kvinner skal flykte og passe barn. Dette kan igjen settes inn i en interseksjonalistisk forståelse, der også rasifisering blir en komponent, når vi skal analysere krig og flukt, verdige og uverdige ofre. Særlig gjelder dette hvem som er verdige og uverdige flyktninger –  kvinner og barn er verdige, mens gutter og menn er feige og burde vært hjemme slåss/bygge opp sitt land om de dukker opp over grensen vår.

Sannsynligvis betaler de rikeste enda mer, og får tryggere ruter ut.

FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) skriver at det er forståelig at den eksistensielle trusselen mot Ukraina har utløst unntakstilstand og utreiseforbud for menn. Men, skriver de, dette betyr samtidig en farligere flukt for de kvinnene og barna som drar. Den humanitære krisen blir med denne regelen større.

Noen menn er unntatt utreiseforbudet, eksempelvis alenefedre, eller de som er syke. Men du slipper ikke ut på pasifistisk grunnlag, eller om du rett og slett vil vekk i skrekk for å ende livet som kanonføde. Samvittighetsgrunner for å avstå fra krig, blir ikke beskyttet i Ukraina nå. Det finnes menneskerettigheter som kan settes til side i krig eller i krise, men friheten til å avstå fra krig av samvittighetsgrunner er spesifikt unntatt fra dette.

I tillegg har det også kommet for en dag at ikke-binære og transkvinner diskrimineres på grensen, fordi de fremdeles står som «mann» i passene sine.

De får ikke utreisestempel i passet sitt. Kan de da komme seg inn igjen senere?

Mange ukrainere kan velge om de vil bli og kjempe for landet sitt der, med eller uten våpen. Det er rett og riktig. Men alle som juridisk sett er menn, har ikke noe valg. Det er galt.

I en New York Times-podcast forteller tegneserieskaperen Tyhran om hvordan han ble stanser på grensen til Polen:

«Jeg klarer ikke å forstille meg å gjøre militære ting (…) Jeg har ingen erfaring i det (…) Jeg er redd for å holde i et gevær (…) Jeg kan ikke forestille meg å holde et gevær.»

Tyhran fortalte videre at han ble ydmyket på grensen av vaktene og andre som forsøkte å komme seg vekk. Han, som andre ukrainske menn, forsøker dermed å flykte ulovlig over grensen. Problem: De får ikke utreisestempel i passet sitt. Kan de da komme seg inn igjen senere?

De stengte grensene skaper nye sårbarheter. Noen menn bestikker seg ut av landet, med summer på rundt 2000 euro – som er fire ganger gjennomsnittlig månedslønn i Ukraina. Og det er de som er tatt og derfor avslørt. Sannsynligvis betaler de rikeste enda mer, og får tryggere ruter ut.

Det går an å bistå på nye og kreative måter, hvis vi vil.

Vi ser også ut til å glemme at svært mange ukrainske menn har hatt sin inntekt gjennom arbeid i europeiske land. Nå har de også mistet jobben sin.

Under Akerselva Litteraturfestival forrige helg minnet den svenske forfatteren Pelle Sunvisson oss om denne opplagte bivirkningen av krigen. Sunvisson, som selv er gift med en ukrainsk kvinne, og i to bøker har gått undercover som ukrainsk gjestearbeider i Sverige, vet hva han snakker om. Siden Ukraina ble uavhengig i 1991 har mellom 13-16 prosent av arbeidsstokken, det vil si opp mot 2.7 millioner mennesker, arbeidet i utlandet. 70 prosent av disse arbeidsutvandrerne er menn, som nå ikke har inntekt i det hele tatt, verden til seg selv eller til familien på flukt.

Sunvisson spurte hvordan verdenssamfunnet nå skal stille opp for disse: Hvorfor gir ikke det internasjonale samfunnet nå en form for borgerlønn, til alle ukrainere, som har mistet alle muligheter til inntekt? Selv i krig skal man spise og ha et sted å bo, og forsørge den plutselige alenemoren på flukt.

Å nekte menn denne rettigheten er et alvorlig brudd på internasjonal rett.

De delte familiene må sørge for seg selv i to land, ofte uten inntekt i noen av dem, i alle fall i perioder. Kvinner, med eller uten barn, i fremmed land med fremmed språk, er som vi har sett til og med i Norge, utsatt for utnyttelse, seksuelle overgrep og menneskehandel.

Det går an å bistå på nye og kreative måter, hvis vi vil.

Ukraina krever med rette at Russland skal stilles til ansvar overfor internasjonale domstoler. Da må de selv passe på å holde seg innenfor i egen praksis. Å fjerne forbudet mot utreise for gutter og menn som ønsker å forlate landet, må endres. Ukraina skal som alle land i krig beskytte sine sivile. Menn uten militær trening, motivasjon eller lyst, er sivile, og sivile må få rømme fra krig og ikke stenges inne i den.

Likestilling i krig, som i fred, må bety at alle kjønn skal ha mulighet til å flykte om de vil, eller å kjempe om de vil. Å nekte menn denne rettigheten er et alvorlig brudd på internasjonal rett.

(Dette er en lengre versjon av en tekst publisert i Dagsavisen, 13. mai 2022.)