Kan Afrika arbeide seg ut av fattigdom?

Ifølge Verdensbanken lever om lag 736 millioner mennesker i verden i dag i ekstrem fattigdom – omtrent like mange som hele befolkningen i Europa. Fra 1990 til 2015 falt den ekstreme fattigdommen i verden med gjennomsnittlig 1 prosent i året – fra nesten 36 til 10 prosent, men nå går reduksjonen saktere enn før. Spesielt er den negative utviklingen i Afrika er urovekkende. Faktisk øker nå antallet mennesker som lever for under Verdensbankens fattigdomsgrense (1,90 dollar dagen) i Afrika sør for Sahara. Land med lav økonomisk vekst og/eller land rammet av krig og konflikt er de som topper fattigdomsstatistikken.

Mer enn halvparten av verdens befolkningsvekst fram til 2050 forventes å komme i Afrika

I 2030, når verden etter planen som kalles FNs bærekraftsmål, skal ha utryddet ekstrem fattigdom, vil prosentandelen fattige etter alle solemerker forbli tosifret i denne regionen. Dette ifølge de mest optimistiske prognosene. Situasjonen blir vanskeligere av at befolkningen på kontinentet også vil øke betydelig. Mer enn halvparten av verdens befolkningsvekst fram til 2050 forventes å komme i Afrika. Selv om fruktbarhetsnivåene vil synke de kommende årene, er en rask befolkningsøkning i Afrika forventet, blant annet fordi levealderen øker. Det er mye som tyder på at den ekstreme fattigdommen i verden i framtiden vil være konsentrert i Afrika. Overseas Development Institute (ODI) anslår at 1 av 5 barn i Afrika sør for Sahara vil leve i ekstrem fattigdom i 2030, og at de vil utgjøre 43 prosent av alle globalt fattige, opp fra 25 prosent i 2015.

 

Arbeid = inntekt = utvikling?  

De som studerer eller jobber med utviklingsspørsmål vet at det ikke finnes noen blåkopi av en nasjonal utviklingsprosess. Tiden da vi så på utvikling som noe lineært, der et land gikk fra å være underutviklet til utviklet er også forbi. Historisk, og grovt sett, kan man likevel si at de fleste land har gått igjennom en strukturell prosess fra å være jordbrukssamfunn til industrielt samfunn, der folk har flyttet fra arbeid på landsbygda til mer produktivt arbeid i byene.

Vi vet også at en anstendig arbeidsplass med en lønn det er mulig å leve av vil ha stor betydning for et enkeltindivids mulighet til å løfte seg selv ut av fattigdom. Det vil også ha en positiv effekt på arbeidstakerens familie og gi ringvirkninger til lokalsamfunnet. Skapes det mange nok jobber i et land, vil dette også ha stor innvirkning på landets økonomi. Med økte inntekter vil konsum, sparing og investeringer øke, og økte skatteinntekter vil kunne finansiere offentlige velferdstiltak.

I land med økonomisk vekst, men uten nok anstendige arbeidsplasser, er et vanlig scenario at den økonomiske veksten konsentreres hos en liten økonomisk elite. Mangelen på jobb og inntekt for det brede lag av befolkningen undergraver tilliten til politikere og institusjoner, konsentrerer makt og skaper ustabile samfunn. En av de største utfordringene afrikanske land står ovenfor er derfor å skape nok anstendige jobber.

 

Er Afrika det nye Kina?

Flere har det siste tiåret hevdet at dette vil skje gjennom at Afrika, et kontinent med en stor andel av befolkningen i ung og arbeidsfør alder, tar over den industrielle stafettpinnen fra Kina. Det vil si ved å ta i bruk billig arbeidskraft med lave lønninger i arbeidsintensive sektorer som krever lite eller ingen utdannelse. Tekstil og vareproduksjon er typisk slike sektorer. Men denne strukturelle endringen har latt vente på seg på det afrikanske kontinentet, og sannsynligheten for at det vil skje i framtiden er dessverre liten.

For det første fordi Kina i stor grad holder fast på sin utviklingsmodell i den globale økonomien. Lønningene er fortsatt relativt lave, og det er fortsatt en stor gruppe kinesere som vil jobbe i denne typen sektorer. Kineserne har også effektivisert og modernisert produksjonen med det nyeste av teknologi og investerer tungt i egne bedrifter. I den grad produksjonen flyttes fra Kina er det mer sannsynlig at den vil re-lokaliseres til andre land i Asia enn til Afrika.

En robot krever ikke rettigheter som minstelønn, lunsjpause eller hvile

For det andre er tekstil- og vareproduksjonsfabrikker i ferd med å legges om betydelig med automatisering og digital teknologi. 3D-printere, roboter og kunstig intelligens er bare noen eksempler på hvordan tradisjonell vareproduksjon endres. En robot krever ikke rettigheter som minstelønn, lunsjpause eller hvile, og robotene blir således attraktive «arbeidstakere» i en globalisert økonomi med høyt press på effektivisering. En annen studie fra ODI peker på at roboter i USA kan bli billigere enn arbeidstakere i Kenya i enkelte sektorer innen 15 år.

Når kostandene på å kjøpe og drifte robotene faller i rike land, vil disse økonomiene finne det mer effektivt å flytte produksjonen hjem fra utlandet. Behovet for billig afrikansk og asiatisk arbeidskraft vil synke. Donald Trumps visjon om å flytte amerikanske selskaper hjem, kan fort bli virkelighet, selv om det ikke nødvendigvis vil skape mange nye arbeidsplasser til amerikanerne heller. Kineserne gjør det samme. Av de 3 millioner nye industri-robotene som antas å være i drift i 2020, vil 1,9 millioner befinne seg i Asia, 950 000 av dem i Kina.

 

Service, turisme og offentlig sektor

Så hvordan skal Afrika – og da kanskje spesielt land som for eksempel Etiopia, Kenya og Sør-Afrika, med stor befolkning og relativt stabilt styresett – skape jobber og redusere fattigdommen? Kan de «hoppe» over den tradisjonelle industrialiseringsprosessen andre land har gått igjennom og rett til et høy-teknologisk samfunn? Sannsynligvis ikke, argumenterer Harvardøkonomen Dani Rodrik i en artikkel på nettstedet Project Syndicate. Ifølge Rodrik vil det være vanskelig for fattige utviklingsland å konkurrere på det globale markedet når det gjelder ny teknologi, ei heller skape mange nye jobber gjennom produksjon av ny teknologi. Dette fordi disse landene har en stor andel av befolkningen som mangler den nødvendige kunnskapen. Selv om politisk vilje er tilstede, vil det ta tid å utdanne disse menneskene, saktere enn teknologien utvikler seg.

I Tanzania utgjør turismesektoren indirekte og direkte 14 prosent av landets bruttonasjonalprodukt

Derfor bør utviklingslandene heller ta sikte på å øke bruttonasjonalprodukt fra sektorene i midten, skriver Rodrik. Det vil si de som krever middels utdannelse og samtidig er arbeidsintensive – altså ansetter mange. Dette er for eksempel turisme, service, ikke-tradisjonelt landbruk og offentlig sektor. Dette er sektorer som ikke er av de mest produktive eller gir høyest vekst, men de vil likevel gi folk en inntekt og bidra positivt til økonomien. Ser man på turismeindustrien bidrar for eksempel denne til å stimulere en rekke andre sektorer, som hotellnæringen, mat og drikke, transport og kultur. I Tanzania utgjør turismesektoren indirekte og direkte 14 prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Et annet eksempel er produksjonen av planter og blomster, hvor spesielt Etiopia har gjort stor suksess og er en av de store aktørene på det globale markedet.

Det er i disse bransjene, og da spesielt i nasjonale små- og mellomstore bedrifter at det er potensiale for å skape flere jobber i Afrika. Å få en fast og anstendig jobb her vil være en vei ut av ekstrem fattigdom, og ikke minst vekk fra dagens situasjonen der altfor mange får sin inntekt fra arbeid i uformell sektor. I boka Industries without Smokestacks fra Brookings Institution og UNU- WIDER konkluderer Richard S. Newfarmer, John Page og Finn Tarp langs de samme linjene:

“…a broader definition of the higher productivity ‘modern sector’ is needed in thinking about structural transformation in Africa.”

 

Politisk vilje

Nei, Afrika er ikke det nye Kina, men Afrika kan bli det nye Afrika. 54 ulike land, med ulike forutsetninger og ulike politiske ledere og system må finne sin egen vei til utvikling. Men det mange av landene har til felles er at de har en ung, urban og utålmodig befolkning som vil ha jobb og egen inntekt. Derfor er det soleklart at myndighetene i det enkelte land bør bruke både politisk og økonomisk kapital på å støtte oppom vekst i de nevnte næringene, enten gjennom målrettede reformer eller ved å inkorporere dem i nasjonale industrialiseringsstrategier og utviklingsplaner.

Dessverre er trenden akkurat nå at mange afrikanske land tar opp store og dyre lån for å finansiere megaprosjekter som infrastruktur, veier og dammer. Det er klart Afrika trenger infrastruktur, men dette er ikke investeringer som skaper mange nye arbeidsplasser. De store gjeldsbyrdene som følger gir lite penger igjen på budsjettene til å investere i sektorer og selskaper som skaper jobber.

Hvorvidt afrikanske ledere tør å tenke annerledes og satse mer på å skape anstendige arbeidsplasser som gir folk stabil inntekt, vil vise seg på framtidens fattigdomsstatistikk.