Alle presidentens stråmenn

Fredag skulle tv-serien Famagusta hatt premiere på den internasjonale Netflix-versjonen. Det ville blitt en stor begivenhet for grekerne og kypriotene. Storsuksessen Maestro in Blue var den første greske tv-serien noensinne som er finne på strømmegiganten, mens Find Me Falling (med Harry Connick Jr.) var den første kypriotiske filmen du kan se på Netflix.

Men premierefesten ble avblåst. Fordi den tyrkiske regjeringen ikke liker serien.

Den tyrkiske visepresidenten har kalt serien gresk-kypriotisk propaganda.

Famagusta er oppdiktet, men tar utgangspunkt i den tyrkiske okkupasjonen av Nord-Kypros sommeren 1974. Et ungt ektepar som må flykte fra nord til sør, mister sin tre måneder gamle baby underveis. 50 år senere leter Andreas og Christina fortsatt etter sin tapte sønn. Serien tematiserer altså de store spørsmålene i livet og diktningen – savn, sorg, svik, nostalgi, kjærlighet, hukommelse og glemsel. Det menneskelige dramaet står i sentrum, ikke storpolitikk.

Men det er akkurat det tyrkiske myndigheter har forvandlet tv-serien til. Den tyrkiske visepresidenten har kalt serien «gresk-kypriotisk propaganda», mens utenriksministeren sendte ut en pressemelding der det het at serien var «mørk propaganda» som «forvrengte historisk fakta».

Det er synd, for noen av oss hadde gledet oss til å se den.

Den tyrkiske «invasjonen» var, slik tyrkiske myndigheter ser det, ikke en invasjon, men en fredsoperasjon for å stanse massakreringen av tyrkisk-kyprioter begått av «blodtørstige gresk-kypriotiske bander fra 1963 til 1974». Tyrkerne stanset rett og slett et folkemord. De er helter. Ikke skurker, slik de blir presentert i Famagusta, slik sannhetsministeriet i Ankara ser det.

Her kunne diskusjonen vært avblåst. Den tyrkiske regjeringen raser og veiver med armene, Netflix svarer med å henvise til kunstnerisk ytringsfrihet.

Men nei, i stedet begynte den gresk-kypriotiske presidenten å krangle med kolleger i Tyrkia om hva som er sant i skildringen av 1974. Ankara fikk det siste ordet da det ble kjent at serien ikke vil bli vist på globale Netflix likevel, kun på den greske og kypriotiske versjonen – altså i to land der den allerede er vist på andre kanaler.

Det er synd, for noen av oss hadde gledet oss til å se den. Men det er enda verre at den tyrkiske regjeringen kan diktere sendeprogrammet til en stor, internasjonal underholdningsaktør med over 270 millioner abonnenter.

Statskanalen, RTVS, er nå direkte underlagt kulturministeren, det vil si at hun bestemmer hva som er patriotisk oppbyggelig og hva som er LHBT-propaganda.

De siste 20 årene har tyrkiske myndigheter sensurert utallige bøker, tv-program, filmer, fotografier og musikk de har mislikt fordi det har vært seksuelt frivolt, beruselse-bejaende, anti-religiøst, anti-nasjonalt eller anti-Erdoğan. Tusenvis av forfattere og andre kulturutøvere er blitt fengslet eller har flyktet i eksil, spesielt hvis de har skrevet om kurdiske eller armenske spørsmål. Men den tyrkiske regjeringen har aldri før innkalt en amerikansk underholdningsgigant til et møte, bedt dem fjerne en utenlandsk tv-serie – og fått vilja si. Det er grunn til å være bekymret nå.

Det synes å være en utbredt forestilling blant sterke menn-regjeringsledere (og noen kvinner) at de har folkets legitimitet til å sensurer røster som bryter med den nasjonale viljen. I Slovakia har kulturministeren Martina Šimkovičová pådratt seg kunst- og kulturlivets vrede etter å ha sparket høyst kompetente ledere for sentrale institusjoner som nasjonalgalleriet, nasjonalteatret og nasjonalbiblioteket, og erstattet dem med nasjonalistisk innstilte venner og bekjente, uten snøring på feltet. En av dem er en tao-healer, hva nå det er.

Statskanalen, RTVS, er nå direkte underlagt kulturministeren, det vil si at hun bestemmer hva som er patriotisk oppbyggelig og hva som er LHBT-propaganda. Kulturministeren har grepet inn fordi hun mente kanalen drev med «politisk aktivisme» og «manglet objektivitet». Så kan man jo selv tenke seg hva hun mente med det, i lys av at hun er vaksinemotstander, homofob, innvandringsfiendtlig, pro-russisk og mange andre populære standpunkter i autoritære kretser.

Det ubegripelige er at Netflix ga etter.

For et par år siden ble det publisert en rapport som konkluderte med at Ungarns kunst- og kulturliv var i en «eksistensiell krise» på grunn av altomfattende sensur fra Viktor Orbáns regjering. Et eksempel: Musikalen Billy Elliot, som handler om en gutt som vil bli ballettdanser i et macho gruvesamfunn i England, ble tatt av plakaten etter å ha blitt angrepet for å fremme «uhemmet homofil propaganda».

Ytringsfriheten har altså trange rammevilkår i mange land om dagen. Ifølge Freemuseer, en uavhengig, internasjonal organisasjon som jobber mot sensur i kunst- og kulturverden, har vilkårene for å ytre seg kunstnerisk aldri vært dårligere de siste 25 årene, ifølge en NRK-sak forrige uke. Det gir mening, ettersom det det blir stadig flere som lever i halv- og helautoritære regimer. Kulturutøvere representerer en trussel mot disse totalitære lederne fordi de utfordrer makta med flerstemte sannheter og uensartede virkeligheter. Eneveldige presidenter som Erdoğan er ikke redd for mye, men han frykter åpenbart gjennomslagskraften til en gresk-kypriotisk tv-serie.

Det uforståelige er ikke at Erdoğan forsøker å kneble kulturuttrykk som undergraver hans enfoldige, destruktive virkelighetsbilde. Det ubegripelige er at Netflix ga etter.