Alltid beredt – på lykke og fromme?

De av oss som har levd en stund, minnes starten av 1990-tallet som en euforisk periode, der den kalde krigens paranoide livsinnstilling ble erstattet av mange plutselig frigjørende tanker: Kanskje vi ikke trenger å frykte invasjon, krig og diktatur lenger? Kanskje vi kan forvandle bomberommene til diskotek? Og kanskje far igjen kan putte bilen i garasjen i stedet for å fylle den opp med strømaggregat, hermetikkbønner og firelagsdopapir? En kort stund ble fenomenet «prepper» en kuriositet, en latterlig, forgangen figur.

Mormonerne kan sin dommedag.

Siden den gang har vi opplevd etnisk rensing på Balkan, krig på krig i Midtøsten og en pandemi verre enn pesten. Nesten. Likevel er det noe med den fryktsomme stemninga i dag som skiller seg markant fra tidligere. Trusselbildet er mangefasettert, venner er blitt fiender, ren geopolitikk-logikk er blitt erstattet av følelser uten fornuft. Verden har fått rabies. Ifølge Dommedagsklokka, som en gruppe fremtredende forskere står bak, har vi aldri vært nærmere en tilintetgjøring av jordkloden enn nå.

Så hva kan du egentlig forberede deg på? Å sikre seg mot invasjon er jo noe annet enn å forberede seg på en klimakatastrofe eller en pandemi. Da jeg vokste opp var atombomba en reell trussel. Det er den jo for så vidt fortsatt, men det er større grunn til å frykte at noen først vil slå ut vår digitale infrastruktur. Eller ramme oss gjennom «påvirkning, desinformasjon og etterretningsaktivitet», som statsminister Støre sa i nyttårstalen.

I dag er du nærmest en kuriositet om du ikke er forberedt på det aller verste.

Et sikkert endetidstegn er at kommersielle forlag utgir bøker med råd om hvordan du kan overleve kriser. Til uka slippes «Den lille beredskapsboken», skrevet av Aftenpostens Henning Carr Ekroll, utgitt på forlaget Aschehoug.

Timingen kunne knapt vært bedre. Statsministeren sa i sin tale at «hver og én av oss» må gjøre mer for å forsvare tryggheten, «med egne ressurser». 2026 er «Totalforsvarsåret», fordi regjeringen mener vi må gjøre mer for å forberede oss på ragnarokk. Ekroll har intervjuet eksperter i Norge og vært i Ukraina, for å ha et ferskt eksempel på hvordan vi vi manøvrere i samme situasjon. «Så – ja, også vi må være forberedt på at krig kan ramme Norge». Hilsen statsministeren.

Jeg har uansett alltid Foodora-appen lett tilgjengelig.

På internett finnes egne sider dedikert til prepping. Voksne mennesker, hovedsakelig menn, diskuterer hvor man kan kjøpe den beste lommelykta eller hvor mange liter med vann på lager som trengs. De mest outrerte fyller huset med våpen, skuddsikre vester og andre ting som er kjekt å ha under en UFO-invasjon. Felles for mange av disse gruppene er at de hente inspirasjon fra mormonernes gamle selvbergings- og beredskapskultur. De Siste Dagers Hellige, som de også heter, har egne butikker der de selger spesialtilpasset utstyr og proviant med lang holdbarhetstid, opptil 30 år. Mormonerne kan sin dommedag.

Det er i dette spennet preppekulturen befinner seg – mellom det praktiske/jordnære og det eksistensielle/psykologiske, for ikke å si religiøse. Utallige Hollywood-filmer handler om å overleve på en øde øy, i villmarka eller apokalypsen. Vi tiltrekkes av historier om enkeltmennesker som blir satt på prøve i ekstreme situasjoner og overlever mot alle odds. Som om vi alle vil være Noah, som blir utvalgt av Gud til å overleve syndefloden og kan ta med seg hvem han vil i arken. Så lettet vi blir når dua kommer tilbake med en olivenkvist, altså noe spiselig, slik at Noah og følget kan forlate Araratfjellene og starte gjenoppbyggingen av den raserte jordkloden.

Personlig liker jeg ikke lapskaus på boks, så jeg har ikke latt meg rive med av preppemanien. Jeg har uansett alltid Foodora-appen lett tilgjengelig. Men jeg har tatt meg i å tenke at det er et lykketreff at jeg har jordbruksland (med mange oliventrær!) på en øy helt sør i Europa, slik at jeg kan rømme dit og bli selvforsynt etter at fascistene fra Den nye verden har invadert Norge. Jeg må bare finne ut av hvordan familien, jeg og Foodora-appen skal komme oss dit, når Trump-troppene har lammet Gardermoen. Trolig med en sjark av noe slag.

Hvis plikten er lik for alle, bør også mulighetene være det.

Dessuten er «hver mann for seg selv»-tankegangen fremmed, nesten litt unorsk. «Egenberedskap» gir assosiasjoner til «egenpleie» eller «egentid». Da regjeringa sendte ut en brosjyre med beredskapsråd til 2, 2 millioner husstander i 2024, var overskriften «Slik bidrar du til Norges beredskap». Men brosjyren handlet mest om egenberedskap, som viktigheten av å kjøpe sovepose og DAB-radio med batterier. Ærlig talt: Vet ikke regjeringa hvor dyrt det er å kjøpe dunsoveposer til en gjennomsnittsfamilie? Er prepping bare for rikfolk?

Hvis vår (manglende) beredskap er et samfunnsproblem, burde vi løse det på samfunnsnivå og ikke overlate sikkerheten til hver enkelt pater familias’ fantasi. Enten som påbud, som brannslukkingsapparat, som en obligatorisk del av forsikringa eller i form av egne beredskapskasser som blir delt ut til «hver og én av oss», finansiert av beredskapsminister Astri Aas-Hansens budsjett.

Alltid beredt og gjør din plikt, lyder speidernes slagord. Hvis plikten er lik for alle, bør også mulighetene være det.

(Også publisert i Dagsavisen, 10/1-2026)