Alt for Norge

«Man ser det på trynet til Støre, han har fått tilbake fargen i kinna. Jens er jo ingen supermann, men som han får opp lagmoralen. Han forrige lo jo bare. Nei, dette blir bra».

Partiets medlemmer har rett og slett fått tilbake troa. Amen.

Det rant nesten over for drosjesjåføren i 60-årene som kjørte meg til Oslo sentrum grytidlig dagen etter at statsminister Jonas Gahr Støre hadde presentert sin nye regjering denne uka. Det gjelder som alltid å lytte til erfarne fjellfolk, og taximannens analyse var dønn presis.

Det er hallelujastemning i landet. Det er brann i rosenes leir. Jens Stoltenberg, Arbeiderpartiets enbårne sønn, er kommet hjem. Han har steget ned til sitt folk for å lede det ut av ørkenen. Det skorter dramatisk på min bibelkunnskap, men mottakelsen har vært lite annet enn ekstatisk. Partiets medlemmer har rett og slett fått tilbake troa. Amen.

Men som med bibelen, kjøper jeg ikke helt historien om skapelsesberetningen. Om hvor plutselig denne muligheten oppsto, hvor brått det kom for både Jonas og Jens, de to gode vennene, at det kunne være en god idé om den tidligere Nato-sjefen og statsministeren bidro i regjeringen. Den akutte regjeringskrisa, Stoltenbergs bråe karrierevalg. Det er for perfekt til at det bare kunne bli sånn. Som med all improvisering, er den best og mest imponerende når den er innøvd og godt forberedt.

Det sto om partiet, om arbeiderbevegelsen og dypest sett om sosialdemokratiets framtid.

Vi lever i historiske tider, det begynner å bli åpenbart for oss alle. Zoomer vi ut av 2025 og tenker oss at vi leser historiebøker en gang i framtida om den politiske situasjonen og den første rene Arbeiderpartiet-regjeringen i landet på 25 år, vil det stå igjen en veldig tydelig fortelling. Borte er alle detaljene, landets arnstader og vedumer, hvem som egentlig ville ut av regjering, murringen og misnøyen blant Arbeiderpartiets medlemmer, mistrøstige målinger.

Det som står igjen er et mislykket kupp i Arbeiderpartiet, som skapte en voldsom reaksjon hos statsminister Støre. Energi blir ikke borte, den tar bare nye former. Kraften gikk til å bryte ut av et samliv med Senterpartiet som åpenbart var destruktivt. Forholdet har alltid vært underminert med et spørsmål som ville kunne sende regjeringen ut av tida til enhver tid. En dødmannsknapp. Til bruk hvis ønskelig. EUs direktiver − landets forhold til EU − var bomben som kunne sprenges hvis man trengte det. Og Støre tente lunta.

Hvetebrødsdagene vil gå over.

Det sto om partiet, om arbeiderbevegelsen og dypest sett om sosialdemokratiets framtid. Støre spilte sin to ess, og høynet med å falby kraft til befolkningen på tilbud. Han blåste begge de to største ventilene i motorrommet: Han brøyt med Senterpartiet og hentet inn Jens Stoltenberg. Når det var som mørkest og farligst, når det var under ni måneder til valget, et par til landsmøtet der Støres skjebne skulle bestemmes, ble det handlet.

Og med ett var et valg som sentrale folk i partiet lenge har ment at kunne avskrives som tapt − og som det ble mer og mer umulig å mobilisere fotfolket til å kjempe for på torg og dørterskler – innenfor rekkevidde igjen. Tre og et halvt års tapende politisk forsvarskrig var snudd til en offensiv ingen hadde våget å tro på. Først bruddet med den upopulære makkeren, så gjenforeningen med Jens.

Den har gitt umiddelbar effekt. Den første målingen ga det hardt prøvede partiet over 30 prosent oppslutning, og landet − selv de tøffeste av mediefolk − har lagt seg på rygg. Det er naturlig når en leder av internasjonalt format kommer hjem og inngir trygghet i ei urolig tid. Ei hånd å holde i.

Hvetebrødsdagene vil gå over, og selv Jens’ glorie vil falme i hverdagen med krangel om revidert budsjett og kommuneprop. Men selv om denne desperate satsingen fra Jonas likevel ikke bærer frukt og valgseier, har Jens Stoltenberg fortalt en nasjon og ikke minst ei tid noe umåtelig viktig.

Jens viste mot.

Hva var det John F. Kennedy sa?

Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for landet ditt.

Det er et ideal som lenge har virket håpløst umoderne, men som Stoltenberg løfter fram igjen. Den 65 år gamle tidligere Nato-sjefen sto i et veikryss, og statsminister Støre presenterte et veivalg − men også et verdivalg − for ham.

Mange har snublet i det krysset før han. Og gått feil. Lista er lang over sosialdemokratiske skuffelser, over menn og kvinner som aktivt har jobbet mot sine egne idealer når pengene har vært mange nok. Det er nok å nevne Tony Blair, Gerhard Schröder og Göran Persson. Noen hjemlige kandidater renner meg også i hu. Jens valgte veien som i 2025 slett ikke er intuitiv.

Jens valgte sosialdemokratiet. Han kunne krevd sin rett, men valgte sin plikt. Til å bidra til at de verdiene han har jobbet for gjennom et helt liv, overlever den farligste høyrebølgen siden 1930-tallet. Selv om et annet valg hadde vært så mye lettere. Hans forgjenger i Nato, Anders Fogh Rasmussen, selger i dag sine råd til regjeringer og multinasjonale selskaper gjennom Rasmussen Global Consulting.

Jens valgte fellesskapet. I ei tid der egoismen har fått rå, bryter han med det jeg mener er blitt et moderne ideal om å maksimalisere seg selv og sitt eget potensial, og om å kapitalisere på posisjon. Til å utnytte sitt enorme markedspotensial i en verden der det knapt fins andre målestokker enn penger. Han valgte det bort. Nok var kanskje nok. I hvert fall for nå. Det er verdt å nevne at alle inntektene fra finansministerens kommende selvbiografi vil gå til Utøya.

I ei tid der mange har mistet troa, er Jens’ tilbakekomst derfor, selv med valgnederlag i september, helt faktisk en åpenbaring.

Jens viste mot. Et mot vi så altfor sjelden ser, til ikke å gjøre det åpenbare og følge minste motstands vei, mot til ikke å følge pengene, til kanskje å følge hjerte og fag. Mot til å gjøre noe så gammeldags, men også klassisk, som det rette. Det ideelle.

Det er jo nettopp denne typen mot vi nå går og håper på at republikanske senatorer i USA vil mobilisere og utvise i møte med Donald Trumps framferd. Denne typen motstrøms-verdivalg på samfunnets øverste nivå, kan virke som medisin mot den langt framskredne eliteforakten. Og den motvirker opplevelsen av håpløshet i et hav av forråelse. I Russland. I Israel. I USA.

Jens tok et steg ned. Etter å ha vært nummer én. Det fins knapt presedens for det. Men han valgte å bli del av et lag, av en regjering, som underordnet. Det krever stor trygghet og integritet. Det samme kan sies om Jonas Gahr Støre. Ikke alle ledere ville hatt mot til å invitere en sterkere personlighet og kapasitet, en potensiell rival, inn i sin sfære. Også Jonas valgte utypisk for vår tid, en løsning større enn seg selv.

I ei tid der mange har mistet troa, er Jens’ tilbakekomst derfor, selv med valgnederlag i september, helt faktisk en åpenbaring. Et sterkt signal. Om brudd med en tidsånd som har ført oss på ville veier.

(Først publisert i Dagsavisen)