Palestina-aktivistene hadde rett hele tiden. Politikere og journalister skulle tatt dem på alvor.
«One Day, Everyone Will Have Always Been Against This». En dag vil alle alltid ha vært imot dette. Dette sitatet dukker ofte opp på sosiale medier i forbindelse med folkemordet på Gaza, og det treffer hardt, fordi vi vet at det er sant.
Ordene kommer fra den prisvinnende forfatteren og journalisten Omar El Akkad, og dukket først opp på Twitter/X kun tre uker etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023. Allerede da forsto El Akkad hvor den massive teppebombingen av Gaza bar, og han var ikke alene om det.
Vanlige folk blir gjerne aktivister fordi de har fått kunnskap og erfaring om et eller annet som betyr noe for dem.
Erfarne Palestina-aktivister forsto umiddelbart at det såkalte «forsvaret» Israel påberopte seg etter angrepet, et militært «forsvar» som vestlige politikere uten forbehold, med store ord og med håndtrykk til Netanyahu støttet, i praksis ville bli noe helt annet. Et folkemord for eksempel. Ikke fordi aktivistene er synske, men motsatt, fordi de kan Israel og Palestina sin historie.
Vanlige folk blir gjerne aktivister fordi de har fått kunnskap og erfaring om et eller annet som betyr noe for dem. Tabben politikere og journalister som ikke lytter gjør, er at de tror det er motsatt: at aktivismen kom først. At aktivisten er en ideologisk overstyrt figur, fjern fra den lett nonchalante journalisten eller synseren, med en selverklært kul avstand til tingenes tilstand der ute. Da blir det litt voldsomt å håndtere rop på gateplan.
Aktivisme er oftest en konsekvens av erfaring og innsikt, og av solidaritet med folk man ikke kjenner.
Men så moro er det ikke å bruke regnfulle lørdager til å marsjere gjennom by eller bygd med hjemmesnekret fane, og selv den beste blant oss ville nok heller hygge seg med familien en fredag kveld enn å skrive en gratis-rapport om Oljefondets investeringer i Israel, tipper jeg. Aktivisme er oftest en konsekvens av erfaring og innsikt, og av solidaritet med folk man ikke kjenner. En type handling vi burde applaudere høyt i en samtid som ikke evner å se medmenneskelighet selv når det skjer på høylys dag.
Tilbake til Omar El Akkad. Nå er sitatet nevnt over blitt en hel bok med samme tittel, men hvis man leser bokomslaget nøye, ser man at forfatteren delvis skjuler og skyggelegger en annen tekst mellom denne, som gjør at fulle og hele tittelen er:
«One day, when it’s safe, when there’s no personal downside to calling a thing what it is, when it’s too late to hold anyone accountable, everyone will have always been against this». Altså: En dag, når det er trygt, når det ikke lenger koster noe å kalle tingene med deres rette navn, når ingen lenger kan holdes til ansvar, vil alle alltid ha vært imot dette.
Å være journalist, mener han, er en av de mest aktivistiske aktivitetene som finnes, fordi oppdraget i bunn er å kritisere makt og privilegier.
I et intervju med Democracy Now! fra april i år, sier Al Akkad, som er født i Egypt, oppvokst i Canada og bor i USA, at han prøvde å finne ut av hvor han hører hjemme i alt dette, siden det er hans amerikanske skattepenger som faktisk dreper palestinske barn.
I intervjuet sier han: «Jeg begynte å tenke i form av kjente mønstre. Jeg tenkte på hvor vanskelig det er å finne noen i dag som forteller deg at de alltid støttet apartheid i Sør-Afrika, eller segregeringen i USA, og hvordan alle, når det er trygt nok, i ettertid snakker om hvor forferdelig ting var den gang da».
Boken handler, sier han videre, om å tenke på denne måten mens man fremdeles er i øyeblikket der det forferdelige skjer, der nedslakting skjer, som på Gaza.
Dermed retter han også kritikken mot sitt eget fag journalistikken, og jeg er helt enig med han i dette, når han mener den såkalte nøytraliteten moderne journalister påberoper seg, kan være utslettende for hele faget. Å være journalist, mener han, er en av de mest aktivistiske aktivitetene som finnes, fordi oppdraget i bunn er å kritisere makt og privilegier.
Finnes det et «men» etter å ha sett sultende mennesker bli skutt på i matkøer og bombet i fillebiter nattetid?
Å drive denne type maktkritikk er akkurat det våre gjenlevende kolleger blant palestinske journalister gjør mens de sultes og stenges inne i Gaza – der de er alene uten selskap av utestengte kolleger fra andre land – når de beskriver bombing av sykehus, skoler, teltleirer og boligområder.
Bare makt, penger og regimer med sterke globale støttespillere kan holde på sånn, og dokumentasjonen av død, lemlestelse, lidelse, sorg, sult og desperasjon, er rå maktkritikk. Det spørs bare om vi som leser disse nyhetene, leser maktkritikken, eller om vi snur oss vekk i et «stakkars dem».
I Norge har ikke journalister og politikere for vane å ta aktivister på alvor.
Liberale pragmatikere, sier El Akkad, vil si det de alltid har sagt i møte med slike grusomheter som Gaza: «Det er uheldig at titusenvis er døde, men …» Hvordan, spør han, fullfører man egentlig den setningen? Ja, hvordan gjør man det i dag? Finnes det et «men» etter å ha sett sultende mennesker bli skutt på i matkøer og bombet i fillebiter nattetid?
I Norge har ikke journalister og politikere for vane å ta aktivister på alvor, derfor blir det heller ikke tatt på alvor at Palestina-aktivister slås ned, straffes eller utvises i land vi liker å sammenligne oss med.
Mektige mennesker tar stor sett aktivister på alvor hvis de holder til i land vi ikke liker å sammenligne oss med, og når Norge gir dem fredspris, for eksempel. Da er det flott å være aktivist, mens ingen ser paradokset og hykleriet i at vi avviser aktivister som bråkmakere i egen bakgård. I virkeligheten er disse aktivistene forskere, akademikere, forfattere, kunstnere, kommuneansatte, helsearbeidere, studenter, besteforeldre, og ikke minst norskpalestinere som mer enn noen vet hva de snakker om i denne saken. Ofte i andre saker også.
Det er våre allierte og det som kalles den vestlige verden som står på feil side når historien snart skrives om folkemordet i Midtøsten.
Denne uken har Historikere for Palestina løftet aktivisten opp på agendaen gjennom endelig oppmerksomhet rundt rapporten om Oljefondets israelske investeringer. En rapport de har skrevet på dugnad, og dermed gjort jobben et etikkråd, en finansminister og godt gasjerte oljefondsarbeidere selv burde gjort for lengst. Sånn er aktivisme, dugnad og gratisarbeid som sjelden kommer med en takk.
Det er mange kriser i verden, og det er andre steder enn i Palestina det dør og blir drept mennesker på grusomme måter, så hvorfor er det så mange som virker helt besatt av akkurat Gaza?
Fordi det er våre allierte og det som kalles den vestlige verden som står på feil side når historien snart skrives om folkemordet i Midtøsten. Men vent og se – «en dag vil alle alltid ha vært imot dette». Selv om det ikke er sant. Det var det først og fremst aktivistene som var.
Teksten ble først publisert i Dagsavisen.
Kommentarer