Anti-turistisk dilemma

Turister blir jaget med vannpistoler i Barcelona, tromsøværinger jages ut av byen sin av Airbnb og Venezia oversvømmes av mer mennesker enn vann.

Lastebilsjåfører i Norge frykter nok en sommer rammet av turist-forsinkelser i vareleveringene. Cruiseskip irriterer på seg både miljøaktivister og lokalbefolkning og MDG ønsker å bli kvitt hele industrien. Fastboende i Lofoten er lei campinggjester i hagen og turister som gjør fra seg «overalt».

Vil du virkelig dette?

På Ibiza lever bokstavelig talt mange arbeidere i skyggenes dal, i blikkskur uten vann, elektrisitet eller søppelhenting, fjernt fra turistene på flotte hotell eller som leier seg inn via Airbnb. For miljøvernere er Ibiza ikke bare på et sosialt bristepunkt, men også på et økologisk: Strender må av og til stenges på grunn av kloakkutslipp.

Overturisme og masseturisme betyr store sosiale og økologiske problemer. Og de som skaper problemene, det er oss, den privilegerte delen av verden med riktig farge på passene og penger på bok.

Kritikken mot oss er sann og ekte, like sann og like ekte som fryden vi kjenner når vi setter ferieføtter på fremmed og spennende jord. Hvordan skal vi komme oss ut av dette dilemmaet?

Vi må kanskje begynne med å erkjenne alt det smertefulle som ligger innbakt i dilemmaet, for å få en real samtale som kan lede til demokratisk kontroll over reiser og turisme, og presse frem strukturelle løsninger på et strukturelt problem. Vi kan begrense oss, en og en av oss, men det kommer aldri til å knuse en turisme- og flyindustri som opererer etter kapitalismens krav om evig vekst.

Kun 10 prosent av alle pass i verden gir fri adgang til nesten alle land.

For oss vanlige folk som prøver å få hverdagen til å henge sammen, er kapitalismen et forvirrende system som konstant blinker på to måter: Både glanset og forførende, noe vi lengter etter. Men blinkingen er også en enorm advarsel: Velger du meg velger du ødeleggelsen.

Vil du virkelig dette?

Ja vi vil!

Tallene taler tydelig. Europa og Nord-Amerika står for mer enn 50 prosent av verdens flytrafikk. De øverste 20 prosentene av inntektsgruppene globalt står for rundt 80 prosent av alle flyginger. I land som India, Nigeria og store deler av Afrika har færre enn 10 prosent vært i et fly. Verdens turismeorganisasjon (UNWTO), FNs organ for turisme, venter at karbonutslipp fra turistrelaterte reiser vil øke med 25 prosent mot 2030, sammenlignet med 2016.

Kun 10 prosent av alle pass i verden gir fri adgang til nesten alle land. Norske pass er i toppsjiktet og gir visumfri adgang til 194 av 227 land eller territorier. Vi begriper ikke hvordan andre har det, før den dagen norske myndigheten nekter din egyptiske venn adgang til riket, eller du sitter på en bar i Bangladesh og snakker med en ungdom som innser at hun nok aldri får gjennomført drømmen om å se Europa selv om hun har råd.

Hvem som kan reise, handler om politikk og økonomi og ingenting er en nøytral sone. Som vanlig er det de privilegerte – oss – som er blinde for uretten. Man ser ikke murer og grenser når man med letthet flyr over dem, kanskje i champagnerus.

Byer som Venezia, Genève og Palermo har i perioder nærmest blitt umulig å bo i for folk som byene trenger.

Etter pandemien har reiselysten til folk som var henvist til kohorter og endeløse spaserturer i skogen nærmest eksplodert. Masseturismen tatt nye former og skapt sin tvilling; anti-turistisk aktivisme.

Det handler ikke lenger «bare» om økologiske fotavtrykk og slitasje ved kjente turistattraksjoner, men også om at turister skviser fastboende vekk fra kollektivtransport de trenger for å komme på jobb, som trikkene i Lisboa for eksempel, eller fra leiligheter de trenger for å bo, når det er mer lukrativt for eierne og tilby den via Airbnb, som i Barcelona, Palma eller på Ibiza.

Byer som Venezia, Genève og Palermo har i perioder nærmest blitt umulig å bo i for folk som byene trenger; helsearbeidere, politifolk, lærere og andre som har samfunnskritiske jobber.  Spania mangler 450 000 hjem til egne borgere. På Kanariøyene er halvparten av boligene i dag eid av ikke-fastboende.

Det kommer konsekvenser, heldigvis. Forrige måned beordret den spanske regjeringen Airbnb til å fjerne nesten 66 000 oppføringer fra plattformen sin. I Portugal er nye korttidsleielisenser i Lisboa blitt stanset, og tidligere i år innførte Hellas et ettårig forbud mot nye registreringer av korttidsleie i Athen.

Vi må begrense oss, og vi må ha hjelp til dette.

Ferie må som det meste annet leses i et klasseperspektiv. Det er lett å skryte av at man er klimavennlig og reiser på nærferie hvis man har en hyggelig hytte med plass til alle, og en bil som tar dere dit. Men for alle dem som ikke har råd til dette, er nettopp en overkommelig chartertur sørover det man inderlig trenger for å komme vekk fra en trang leilighet og kanskje en fysisk krevende jobb.

Det er slutt på den tiden at fagforeninger eide hytter på Sørlandet og man demokratisk kunne stille seg i kø for å låne dem. Disse hyttene ble etter hvert blitt solgt til private, og i etterpåklokskapens lys, med både økt ulikhet, økte dilemmaer knyttet til flyreiser og anti-turisme aksjoner, kan man kanskje koste på deg spørsmål om fornuften i dette.

Turisme går inn i serien av andre smertepunkter i vår tid, der vi aktivt velger å ikke forhold oss til den brutale sannheten: Det er gøy med mote, men hvem syr den? (Det orker vi ikke tenke på). Det stas med jobbreiser, men hva betaler naturen? (Det skyver vi unna). Det er folkemord på Gaza og det er vår nærmeste allierte som sender våpen. (Men det er viktig å smiske med Trump under NATO-toppmøtet).

Vår tid er full av «sunn fornuft» og andre paradokser og vi klamrer oss til en slags hypernormalitet i forsøk på å få virkeligheten til.

Det gjelder også ferie, flyturer, reiser og alt som er lykke og katastrofe helt på likt.

Menneskemøter på tvers av land, religioner, kulturer og levemåter er viktigere enn noen gang.

Vi må begrense oss, og vi må ha hjelp til dette. Myndigheter må begrense antall flyginger hver og en av oss kan ta. Utleieplattformen Airbnb må begrenses så folk kan leie hus og hjem i egen by. Det må bli mye lettere og billigere og ta tog innen – og utenlands.

Og dette: Menneskemøter på tvers av land, religioner, kulturer og levemåter er viktigere enn noen gang. Gi unge folk, verden over og ikke bare her, friere pass og mange flere muligheter for utveksling og gjensidig turisme.

Hvor gjerne skulle jeg ikke sett backpackere fra Malawi, Thailand, Uruguay og Filippinene leende gjennom Grünerløkka ved synet av caffelatte på havremelk, eller utslitte på Gjendebu etter gnagsår over fjellet?

Bare tanken på denne umuligheten, avslører det skakke og gale i alt turistisk, som reflekterer det skakke og gale på jordkloden som helhet. Moderne turisme er et av mange temaer som avslører dette for oss og vi må ta anti-turismen og kritikken i den på dypeste alvor.

(Først publisert i Dagsavisen.)