Arbeidslinja som forsvant

Vi er gode på krisehåndtering i Norge. I en internasjonal rangering av ulike lands motstandskraft mot krise, ligger Norge på topp. Det handler ikke bare om penger på bok, men like mye om et arbeidsliv der sikkerhetsnett og trepartssamarbeid gir stor fleksibilitet.

Arbeidslinja er en bærebjelke i norsk økonomisk politikk. Det er folks hoder og hender vi skal leve av i framtida. Den aller største inntekten på statsbudsjettet er ikke olje, det er skatt fra folk som jobber. Når noen ikke jobber, har det en dobbel slagside i form av høyere trygdekostnader og lavere skatteinntekter. Tankesmien Agenda har beregnet at får vi 10 prosent av dem som i dag står utenfor, inn i arbeidslivet, får vi også 16 milliarder mer å rutte med på statsbudsjettet. Hvert år.

Vi må si at det har virket. Arbeidsfolk ble raskt sendt hjem i tusentall.

Det er likevel lett å si opp folk i Norge, og slik skal det være. Virksomheter som ikke er lønnsomme, må skalere ned eller legge ned, og nye og bedre selskaper kommer til. Konkurransen i Norge er tøff og effektiv. Dette er mulig fordi fellesskapet gir trygghet for den enkeltes økonomi. Den som mister jobben, mister ikke alt. Fellesskapet stiller med inntektssikring. Dessuten fører vi en aktiv politikk for å få flest mulig i jobb. Og det skal lønne seg å jobbe.

Det er i forlengelsen av det siste, at vi får frem de verste sidene av arbeidslinja. For det skal ikke bare lønne seg å jobbe. Den skal også skamme seg som ikke jobber. Det har vi sett flere eksempler på det siste året, og handler om overdreven kontroll og mistenkeliggjøring av dem som av ulike grunner ikke får plass i arbeidslivet eller er syke. Det er klart det er et problem at antallet unge uføre øker. Men lite tyder på at dette skjer fordi det er for lett å få sykemelding, bare man er kreativ nok. Problemet er snarere at det er litt for mange som aldri får en sjanse.

De siste ukene har vi lagt arbeidslinja til siden. Det kan forverre krisen vi står i. Regjeringen har, for å hindre spredning av koronasmitte, stengt ned og nedskalert store deler av norsk næringsliv. Gevinsten er folkehelse, og da er det selvfølgelig sånn at fellesskapet må ta en stor del av kostnaden. Derfor inneholdt den første krisepakken avlastning til bedrifter som må permittere. Staten tar det aller meste av regningen, arbeidstakeren betaler resten i form av lavere utbetaling etter en tid.  Bedriften betaler nesten ingenting.

Staten subsidierer lavere sysselsetting.

Vi må si at det har virket. Arbeidsfolk ble raskt sendt hjem i tusentall. På to uker gikk vi fra  2,3 prosent ledige til ufattelige 10,4 prosent. Den økte ledigheten rammer bredt, men skjevt, viser en studie fra Frisch-senteret. Det er de med lavest utdanning og inntekt fra før som ble skjøvet ut først. For mange av disse er også veien tilbake lengst.

Som flere økonomer har påpekt er det god grunn til å tro at permitteringsreglene bidrar til at flere permitteres enn det som er bra for økonomien som helhet.  Vi kan tenke oss et eksempel der en arbeidstaker i en bedrift vanligvis, før korona, bidro til en inntekt på 100 kroner, og fikk 75 kroner i lønn. Nå, på grunn av lavere salg, er inntekten på samme arbeidstid bare 70 kroner. Kan hende lønner det seg for bedriften å permittere henne nå.

Men for samfunnet er det svært mye mer verdifullt at hun forsetter å produsere de 70 kronene, enn at hun brått produserer null, og samtidig må få penger fra fellesskapet. Et lønnstilskudd på seks kroner ville gjort det lønnsomt å beholde arbeidstakeren, som slapp å bli trygdemottaker.

Denne krisen blir ufattelig dyr.

Permittering over lengre tid betyr også et dramatisk fall i både kjøpekraft og i evne til å betjene gjeld hos den enkelte arbeidstaker. Tyngst slår det inn på etterspørsel blant dem som allerede hadde lite, og dermed ikke sparte av inntekten, men brukte den.

Hvis det lønner seg mer for enkeltbedrifter å permittere enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, blir økonomien vår mer svekket enn den trenger å være, og statens utgifter øker. Staten subsidierer lavere sysselsetting.

Derfor må arbeidslinja, i betydningen gi flere en sjanse, snarest på plass igjen. Vi må ikke stimulere til permittering og ledighet, men til arbeid. Lønnstilskudd kan stimulere til at litt flere kan stå i jobb til tross for lavere aktivitet. Det bør også i noen grad kreves at slike lønnstilskudd brukes til nødvendig kompetanseheving som allerede var sårt tiltrengt.

Denne krisen blir ufattelig dyr. Men den blir enda dyrere og varer lenger dersom vi dytter flere ut av arbeid enn vi må.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 20. april 2020)