Året vi begikk folkemord

Når blir et gnagsår så vondt at du ikke klarer å tenke på annet? At samme hvor vakkert noe er rundt deg, samme hvor spennende en samtale er, så er den intense smerten likevel til stede. Sånn er et gnagsår, et tannverk, en sorg − eller et folkemord. Alltid der, alltid her. Omtrent sånn har 2024 vært for de som klarer å ta inn over seg virkeligheten.

Hvorfor er det ingen verdensledere som evner å stanse vanviddet? Hvorfor er det noen tusen i demonstrasjoner mot Israels okkupasjon og destruksjon, og ikke hundretusenvis? Hvordan har det store «vi» vent oss til et folkemord?

Gaza trenger gjennom alt annet ræl og tilløp til sensur.

Kanskje må vi lese Neil Postmans klassiker «Vi morer oss til døde» fra 1985 om igjen, sammen med Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» fra 1932 for å forstå noe av vår tids nummenhet, følelse av avmakt og forvirring i møte med virkelighetens brutalitet og politikk.

Først litt om et paradoks vi må skjønne, for å skjønne sammenhengene mellom Gaza i dag og bøker fra i går.

På sosiale medier skjer to ulike ting samtidig, når det gjelder det som skjer i Gaza. Jeg lurer på om de henger tettere sammen enn vi evner ta inn over oss.

På den ene siden vant Palestina over Metas Instagram. Bilder, reportasjer og filmer fra Gaza trenger gjennom alt annet ræl og tilløp til sensur. De fleste forsøk på å stenge store kontoer fra Gaza, har blitt slått tilbake. Vi som følger folkemordet minutt for minutt, er på fornavn med de gjenlevende journalistene, og vi ser ting vi aldri noensinne kan av-se.

Hvordan kan det ha seg at ledere som holder seg med folkemord, ikke opplever et større trøkk fra folk flest?

På den andre: Kan det være nettopp det enorme omfanget, den daglige volden, iblandet sosiale mediers humor og underholdning i en merkelig suppe av scrolling, som gjør oss numne? Som har gjort at folkemordet har blitt normalisert, noe vi har vent oss til? Og ikke bare vi vanlige folk, men også dem som mener å lede oss.

Folkemordet blir ikke stanset, tvert om så er det vi – våre allierte – som sender våpen inn i Israel uten at desperasjonen og sinnet over dette er reflektert hos noen av våre ledere:

Ikke hos Jonas Gahr Støre som er koselig med julekaker på sosiale medier, ikke hos Erna Solberg og heller ikke hos Sylvi Listhaug som nyter fremgang og popularitet: Den politiske høyresiden ser ut til å være så blendet av ideologi at de ikke ser et folkemord selv når det skjer foran nesen deres.

Lenge før internett og sosiale medier, så medieviter Neil Postman nærmest profetisk mot fremtiden for 40 år siden.

Men heller ikke hos Nato, verken under gammel eller ny leder, var det opprørthet på våre palestinske medmenneskers vegne. EU investerer hundrevis av millioner euro inn i israelsk innovasjon (som det heter), noe av det knyttet til det militære. USA er det ikke mening å snakke om lenger, siden de i praksis drifter folkemordet.

Men hva har dette med bildene på Instagram å gjøre? Kanskje ikke så mye, men kanskje noe. Ledere leder bare dersom folk støtter dem.

Hvordan kan det ha seg at ledere som holder seg med folkemord, ikke opplever et større trøkk fra folk flest?

Det er håp i aktivisme, men det har enn så lenge ikke vist seg å være nok. Hva er det folk ikke ser, når de likevel ser det som skjer i Gaza på sin egen mobil?

Lenge før internett og sosiale medier, så medieviter Neil Postman nærmest profetisk mot fremtiden for 40 år siden, og det gjorde han ved å analysere to store litterære dystopier: Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» fra 1932 og George Orwells «1984» fra 1949.

Tusen bilder fra Gaza forsvinner i en scroll mellom Kim Kardashians siste stunt og katter som gjør noe søtt.

Selv om Orwells skremmende fortelling om overvåking og kontroll over mennesker passet inn i samtidens redsel for kommunisme, bør vi skremmes mer av Huxleys enda tidligere dystopi, mener Postman.

Han skriver: «Det Orwell fryktet, var de som ville forby bøker. Det Huxley fryktet, var at det ikke ville være noen grunn til å forby en bok, fordi det ikke ville finnes noen som ønsket å lese en. Orwell fryktet de som ville frata oss informasjon.

Huxley fryktet de som ville gi oss så mye informasjon at vi ville bli redusert til passivitet og egoisme. Orwell fryktet at sannheten ville bli skjult for oss. Huxley fryktet at sannheten ville drukne i et hav av irrelevans. Orwell fryktet at vi ville bli en fanget kultur. Huxley fryktet at vi ville bli en triviell kultur».

Når det raser virkelig vold inn på telefonene våre hver dag, kan våre moralske evner til slutt bli så svekkede at vi ikke lenger kjenner dem.

I dag har vi med oss skjermene hele tiden. Tusen bilder fra Gaza forsvinner i en scroll mellom Kim Kardashians siste stunt og katter som gjør noe søtt.

Er det mulig å få innsikt, alvor, nyanser i noe sånt? Hvor gjør av man erfaring, ettertanke, diplomati, innsikt, kunnskap, kjennskap, saklighet og vidsyn i en serie korte klipp vi ikke engang orker å se til slutten?

Vi er i ferd med å dø mentalt og moralsk av overdoser informasjon på alle fronter. Det er dette Huxley så, når han prøve forestille seg fremtiden.

Postman: «Hele våre bakgrunn har innstilt oss på å gjenkjenne å trosse et fengsel så snart portene begynner å lukke seg rundt oss. (…) Hvem vil ruste seg til et hav av underholdning? (…) Hva er motgiften til en kultur som blir årelatt av latter?»

Dette gnagsåret av et folkemord kommer til å plage oss i all evighet.

Når det raser virkelig vold inn på telefonene våre hver dag, kan våre moralske evner til slutt bli så svekkede at vi ikke lenger kjenner dem. Vi tror det ikke selv om vi ser det. Men det kommer til å jage oss. For bare vent.

Et par-tre tiår frem i tid er det minst to millioner nordmenn som ser sine barnebarn i øynene og hevder med selvfølge at de var med på demonstrasjoner mot folkemord i 2023 og 2024. Og 2025. For det er ikke sant at vi morer oss selv til døde. Vi morer andre til døde, mens vi selv skal leve videre med vissheten om at vi visste og ikke gjorde alt vi kunne.

Dette gnagsåret av et folkemord kommer til å plage oss i all evighet.

(Først publisert i Dagsavisen.)