Atomvinteren kommer

Uvirkelig. Det er det eneste ordet som kan dekke samtida nå. Det som aldri skulle kunne skje, er blitt et høyst virkelig scenario – atomkrig. Bruk av våpen som har kraft i seg til å utslette alt liv på jorda.

Bare at vi snakker om det er svimlende. Men åpne diskusjoner og spekulasjoner om hvorvidt krigen i Ukraina kan ende i atomkrig mellom Nato og Russland, pågår nå mellom politikere og eksperter. 77 år etter bombene over Japan og 60 år etter Kubakrisa vektes nå sannsynligheten. Det er påtakelig hvordan ingen lenger vil utelukke det.

Etter snart åtte måneder med krig blir situasjonen bare skarpere og skarpere.

Det er eskaleringen alle frykter. Virkemiddelstigen som til slutt ikke har flere steg enn atomvåpen. Denne klatringa er for lengst i gang. Den siste måneden har vi sett russisk mobilisering, anneksjon av store landområder og sabotasje mot gassrørledningen i Østersjøen. Uka vi nå snart kan legge bak oss, har vært voldsom, med den antatt ukrainske bombingen av broen til Krym, de russiske hevnangrepene på sivile mål i Kyiv og angrep på 40 ukrainske byer i morgentimene torsdag. Onsdag og torsdag var Natos utenriksministre samlet. Støtten til Ukraina er sterk og økende. Etter snart åtte måneder med krig blir situasjonen bare skarpere og skarpere.

Det er blitt truet åpent med atomvåpen. President Putin har snakket om amerikansk presedens i 1945. Russernes advarsler om at de kan bruke såkalte taktiske atomvåpen, mindre atomvåpen ment for slagmarken, er møtt med krigstyper. USAs president Joe Biden har vært skremmende tydelig. Hans bruk av ordet «armageddon» er oppsiktsvekkende. Biter det ikke på Putins menn, gjør det i hvert fall det på publikum i vesten.

Det er mørkt, men situasjonen kunne altså vært betydelig verre.

Det er stadig usannsynlig at russerne vil bruke atomvåpen mot Ukraina. Selv Putin er ydmyk overfor Natos kraft. Og amerikanske tjenestemenn var, etter Bidens dommedagsadvarsler, raske til å understreke at USA ikke hadde sett noen tegn til russiske forberedelser. At presidentens ord ikke var utløst av en faktisk trussel fra Russland. Det er grunn til å stole på USA.

Amerikansk etterretning har vært svært åpen det siste året om Russland og Ukraina. Deres advarsler om at Russland ville angripe naboen, viste seg å være helt presise. Og da EUs utenriksminister Josep Borrell møtte ambassadørene til EU denne uka, gikk han svært langt i selvkritikken. Den europeiske naiviteten har vært stor, avhengigheten av russisk gass svært uklok og Europas sikkerhet er blitt delegert til USA, innrømmet han. Samtidig roste han amerikanerne: «De fortalte oss «de vil angripe, de vil angripe», men vi trodde ikke på dem», sa Borell og delte åpent sin bekymring for situasjonen hvis USA nå hadde hatt en president som Donald Trump.

Hva skal man tro? Hva skal man frykte?

Det er mørkt, men situasjonen kunne altså vært betydelig verre. For også Putins venner i India og Kina har uttrykt sin bekymring denne uka for krigens opptrapping og angrep på sivile mål. Det gir likevel ikke all verdens ro. Det norske magasinet Filter kunne onsdag avsløre at russerne har strategiske bombefly stasjonert 20 mil fra den norske grensa i nord. De har kapasitet til å ramme mål over hele vesten. Samtidig skriver en tidligere amerikansk forsvarsminister under Trump og CIA-sjef, Leon E. Panetta, i Politico at sjansen for at russerne bruker taktiske atomvåpen i Ukraina har økt kraftig. Han siterer etterretningskilder på at sannsynligheten har gått fra 1-5 prosent i februar til 20-25 nå.

Hva skal man tro? Hva skal man frykte? Det er all mulig grunn til å kjenne på stor uro, men det er trøst i noen faktiske observasjoner. Først og fremst kan trusselen avgrenses til å gjelde taktiske atomvåpen, altså våpen med stor sprengkraft ment for bruk i strid eller for å slå ut infrastruktur. Slike våpen var det tusenvis av i Europa under den kalde krigen. I dag er det i praksis bare russerne som har dem i arsenalet, men det er gamle våpen som det knyttes stor usikkerhet til også teknisk. Sprengkraften er som regel en brøkdel av Hiroshima-bomben, men de fins også med større kraft. Det er altså ikke dommedagsvåpen, og vil mest sannsynlig bli møtt med totalt overveldende konvensjonell ildkraft fra USA, Nato og Ukraina.

1. november er det 70 år siden amerikanerne testet den første hydrogenbomben i Stillehavet. Testen skremte begge sider i den kalde krigen. Den hadde tusen ganger større kraft enn bombene som ble sluppet over Japan i 1945. Iskald rasjonalitet og terrorbalanse preget etterkrigstida, men også analyser av dagens trusselbilde baserer seg på at Putin tross alt er rasjonell. Da vil det ikke gi mening å trosse India og Kina, og bruke atomvåpen i Ukraina, på jord han ønsker å bruke, i områder med egne tropper og i et værsystem som med en viss sannsynlighet vil sende stråling i retning Russland. Det gir kanskje heller ikke mening for Putin å spille ut sin eneste trumf. For når det er ute, har han ikke flere å spille.

Uvirkelig. Det er det eneste ordet som kan dekke samtida nå.

Det er håp i troen på rasjonalitet. Men råder den i Moskva? Vel så skremmende som trusselen om atomvåpen, er det å se klipp fra «debattprogrammer» på russisk TV. Aggresjonen, hatet, forakten og menneskesynet −forråelsen − er rystende. Moralske, menneskelige grenser flyttes. Ukraina skal bombes til underkastelse eller utryddelse. Den Gazprom-eide TV-kanalen NTV spør «hvordan kan ukrainsk fascisme bli knust» til bildene av en død, naken kropp som raser ned kanten av en massegrav. Det er landets sjette største kanal.

Putins posisjon er åpenbart utsatt, han er presset fra alle kanter, ute og hjemme. Hvor langt er han villig til å gå? Mannen som i egne øyne aldri har tapt.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 14. oktober 2022.