FOTO: Tanaphong Toochinda/Unsplash

Au pair? Du lyver

Å kalle det «Au pair» er å lyve. Det handler om dumping av lønn for hushjelper muliggjort av store globale forskjeller i levestandard.

Midt i lunsjen i banken der jeg jobbet utbrøt en kollega fra Lillestrøm tørt at Thai-suppa vi fikk hadde litt lite sitrongress.  Dessuten var den ikke fersk. Hun gikk inn på kjøkkenet og sa til dem på flytende thai at de burde handle råvarene sine hos Vietnameseren i Torggata neste gang. «Hils fra meg så får dere vennepris», sa hun, før hun kom tilbake til bordet der jeg satt med mitt rundstykke med ost og skinke.

En kollega på valutabordet, en kar fra nesodden, fortalte med innsikt om hvordan filippinsk poesi var i ferd med å komme seg på beina etter den japanske invasjonen i forrige århundre. En aksjemegler i blå dress og kostbar frisyre oppvokst i Asker hadde med seg på julebordet en slags tre-strenget fele laget av en kokosnøtt. Han spilte en flott thailandsk melodi om inderlig kjærlighet for oss kollegene i banken.

Det er selvsagt au pair-ordningen vi kan takke for denne kulturelle berikelsen av vår verden.

En gang vi fikk lasagne, ble jeg sittende henrykket mens en fondsmegler og en valutatrader diskuterte muskatnøttens histori mens de la for dagen inngående kjennskap om de indonesiske banda-øyene der krydderet opprinnelig kom fra.

Som østkantgutt som gikk på skole på Tveita på åttitallet, var finansbransjen en fremmed verden for meg og jeg var mektig imponert over den verdensvantheten jeg møtte på. For en kunnskapsrik gjeng nordmenn jeg jobbet med.

Etter en stund skjønte jeg at det jeg hadde observert var resultatet av mange tiår med et fenomen kalt «kulturutveksling». Mine kolleger hadde åpnet sine hjem for toveisambassadører fra fjerne land, og i bytte mot at mine kolleger fikk lære om kulturen til de som kom hit, hadde gjestene lært om norsk kultur.

Å kalle det «Au pair» er å lyve.

Det er selvsagt au-pair-ordningen vi kan takke for denne kulturelle berikelsen av vår verden. «Au-pair» er fransk og betyr «på like fot». Det er fordi kulturutvekslingen mellom de filippinske jentene og de norske familiene er likeverdig, nemlig.

Det er en ordning som er muliggjort av unntak i lovens bestemmelser om arbeidstid, lønn, HMS og andre forhold som har ført til det fantastiske at tusenvis av voksne filippinske kvinner i dag nynner på Skomværsvalsen og Vårsøg der de står over grytene i Manillas kjøkken mens de lager vafler, kompe og fårikål til sine familier.

Dette samtidig som dresskledde bankmenn i Oslo diskuterer den ukrainske lyrikeren Lesya Ukrainka i pausene på styremøtene sine og ifører seg morgenkåper i thaisilke med dragemønstre til søndagskaffen hjemme i Helårsboligen.

Jobber du i Norge skal du ha norske arbeidsvilkår.

Neida, det er jo ikke sånn. Eksemplene er bare noe jeg finner på. Det er selvsagt fint lite med denne ordningen som er «på like fot». Å kalle det «Au pair» er å lyve. Det handler om dumping av lønn for hushjelper muliggjort av store globale forskjeller i levestandard.

90 prosent av de unge jentene som kommer, kommer fra Filippinene. Av en eller annen grunn er de jenter alle sammen. Filippinske gutter er forbausende lite opptatt av Norge, på tross av at søstrene og mødrene deres så til de grader elsker norsk kultur.

Det handler om penger. Om at det er behagelig å få billig arbeidskraft i hjemmet og like behagelig å lukke øynene for det systemet denne antikverte ordningen er med å opprettholde. Au-pairer fungerer som en omreisende gruppe hushjelper som reiser fra land til land og jobber uten å opparbeide seg grunnleggende trygde- og pensjonsrettigheter.

Jobber du i Norge skal du ha norske arbeidsvilkår. Det er en svært enkel og god regel. La oss innføre den.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 2. oktober, 2021.)