Auda! Streik!

«Streikerammet ektepar avbryter ferien: – Vi er veldig skuffet». 

Slik lød NRKs første sak etter at streiken var et faktum søndag. NRK vet å velge vinkling når landets aller dårligst betalte ser seg nødt til å ty til streik.

Hvem er nå i streik? Vi snakker reelt om en norsk underklasse.

Under saken med det franske ekteparet som streikesnurte dro hjem fra Bergen, oppfordret statskringkasteren andre som var rammet av streiken om å ta kontakt. Var det andre der ute i middelklassen som hadde opplevd ubehagelig ubeleilighet ved at norske hotell- og restaurantarbeidere var tatt ut i streik? Her kunne det ligge mer middelklassesmerte. Andre sterke historier om prematurt avsluttede spa-opphold.

Når NRK velger seg et skuffet fransk par, forteller det mye om et perspektiv. Det er det NRKs redaktører, mellomledere og journalister sjøl føler er det mest åpenbare sporet og presumptivt det også leserne bryr seg mest om. Ikke de elendige lønnsvilkåra i hotell- og restaurant.

Rammet? Er det ordet når ei gruppe i samfunnet kjemper for livet, for livsgrunnlaget? NRK om det. Men NRK er egentlig ikke poenget. De er jo ikke onde der oppe på Marienlyst. Den skattefinansierte allmennkringkasteren kringkastet intuitivt bare det som ganske sikkert er et allment syn på streik i denne sektoren. På desken i NRK identifiserer de seg jo ikke med lavtlønte barkeepere og utenlandske stuepiker.

I Norge er det 275.000 som har flere jobber.

De som ikke skal synes, bare sørve og smøre våre feststemte uteliv. Umerkelig bringe croissanter og skjenke chablis. Re opp senger og puffe puter. Ikke syte, bare yte.

Hvem er nå i streik? Vi snakker reelt om en norsk underklasse. Om lavtlønte der mange tjener 350.000-400.000 kroner i året – drøyt en halv lærerlønn. Og ikke bare er lønna lav, den blir stadig lavere. Målt mot andre grupper og i kjøpekraft. De siste ti årene har hotell- og restaurantarbeidere som den eneste yrkesgruppa i det organiserte arbeidslivet i Norge, fått sin kjøpekraft svekka.

I fjor fikk de 3,8 prosent i lønnsvekst, men industriarbeiderne fikk 5 prosent og direktørene 5,9. Ikke så store prosenttall, men det blir mange, mange kroner. Og over tid blir lønnsgapet stadig større. Hvem ville akseptert det?

NRKs arroganse er ikke unik. Den avspeiles også generelt i oppmerksomheten rundt denne streiken. Det er ikke denne gruppas lønnsvilkår, og hva slags liv de gir grunnlag for, som har ført til debatt. Ei heller går diskusjonen om at vi i Norge nå står i fare for ikke bare å utvikle et godt gammeldags klassesamfunn, men sementere det i evighet.

Et samfunn der de nederst ved bordet, de vi kaller arbeidende fattige, ikke kan leve av fulltidsjobben sin, men som må ha flere jobber. Vi kjenner problemet så altfor godt fra USA, der millioner vanlige folk må ha to og tre jobber for å overleve. I Norge er det 275.000 som har flere jobber. Om de må eller bare vil, vet vi ikke så mye om. Men at fenomenet kommet hit, er åpenbart sannsynlig så lenge lønna til en stor yrkesgruppe ikke holder tritt med prisutviklinga. Og med dårlig betalt, følger også dårlig helse. Folkehelseinstituttet la denne uka fram tall som viser en klar sammenheng.

Den skarpe leser vil kjenne igjen opphavet til denne tekstens tittel.

Nei, debatten har så langt handlet om hvem som skal legge ut for de fattigste når de blir sjuke. De sjøl? Eller bedriften. For denne streiken handler om to ting. Lønn, som for Fellesforbundet og deres medlemmer, er det viktigste, og et prinsippspørsmål om hvem som skal ta ansvaret for sjukelønn mens man venter på NAV.

Alle er enige om at det er statens ansvar. Arbeidsgiverne i NHO Reiseliv er kategoriske på det, men nekter å forholde seg til en virkelighet som ikke er perfekt. Saksbehandlingstida i NAV, som skyldes manglende opplysninger fra nettopp arbeidsgiverne, skaper et vakuum. Hvem tar da ansvar?

De aller fleste av oss jobber på steder der dette er avtaleregulert, og vi har aldri reflektert over problemet. Men mange i hotell- og restaurantbransjen må finne dekning for egen uteblitt lønn mens de venter på NAV. Den aller svakeste parten, altså. At arbeidsgiveren slår ut med henda og lar sine ansatte i stikken, og skylder på dårlige driftsmarginer og manglende likviditet til å legge ut for sine, ser ikke pent ut, og forteller en hel del om arbeidsmiljø, maktforhold og dypest sett om omsorg i denne bransjen.

En att og fram-diskusjon om NAV og saksbehandling har blitt overskyggende. Arbeidsminister Kjersti Stenseng har kasta sine NAV-ansatte under bussen og lovet å stramme opp tidsbruken, og har tatt på seg mye av skylda for situasjonen, istedenfor å be arbeidsgiver gjøre det anstendige og ta ansvar. Og slik ble en desperat kamp for kronetillegg i en bransje til en metadebatt ført i en ovenfra og ned-tone mellom foresatte, mellom ledere, funksjonærer og politikere. Om hvem skal ta regninga for våre fattige arbeidende når de er sjuke.

Det vi bør diskutere, er hvordan vi som samfunn skal sørge for at de yrkesgruppene som setter mat på bordet og rydder etter oss også får en anstendig lønn som er til å leve av og med. Så langt i konflikten har arbeidsgiverne vunnet ved at debatten ikke har handlet om hvor dårlig de betaler folka sine.

Det spås å bli en langvarig streik. De streikende har lite å tape.

Den skarpe leser vil kjenne igjen opphavet til denne tekstens tittel. Tor Obrestads klassiske dokumentarroman fra 1972 «Sauda! Streik!». Boka om den dramatiske streiken ved smelteverket i 1970, skapte stor debatt. Fra en annen tid, med større solidaritet og engasjement og flere utropstegn, men streikevåpenet må holdes blankt. I etterordet i 1976-utgaven skriver Dag Solstad om Obrestads mål med boka: «Å skrive en roman som kunne gi et sant bilde av streiken i Sauda, skrevet på en slik måte at den kunne gi inspirasjon til den norske arbeiderklassen i dens kamp». Hva er dagens blikk på streik i den nye servicearbeiderklassen? Vi identifiserer oss med de franske gjestene.

Ansatte i sektoren har få, om noen, maktmidler. Konflikt i hotell- og restaurant truer ingen vitale samfunnsinteresser, utgjør ingen fare for liv og helse og sikkerhet, sjøl om denne bransjen nettopp gjør livet verdt å leve.

Men det kunne vært betydelig verre i en bransje preget av mange unge og lav organisasjonsgrad. Snart 20 år etter at Hotell- og restaurantarbeiderforbundet holdt på å gå i oppløsning etter to dyre arbeidskonflikter, som førte til at de organiserte seg i Fellesforbundet, er bevisstheten større og streikekassa svulmende.

Det spås å bli en langvarig streik. De streikende har lite å tape.

(Først publisert i Dagsavisen.)