For å rettferdiggjøre sitt maktmonopol, har kommunistpartiet fremstilt seg som ufeilbarlig. Dermed har det vært umulig å fordømme selv de største feilgrepene.
New York: Inntil ganske nylig brukte Kinas president Xi Jinping sin null-covid-strategi som bevis på at autoritære ettpartistater som Kina er bedre rustet til å håndtere pandemier (og andre kriser) enn uhåndterlige demokratier hemmet av egennyttige politikere og lunefulle velgere.
Dette hørtes kanskje rimelig ut for mange i 2020 da flere hundre tusen amerikanere mistet livet og tidligere president Donald Trump forsøkte å selge inn malariamedisin og blekemiddel som botemiddel for COVID-19. Samtidig sørget Xi for rigide pandemirestriksjoner som nesten førte til full nedstengning av landet, og mange kinesere ble tvangsplassert i interneringsleire.
Myndighetene insisterte også på at kinesiske borgere som reiste ut av landet skulle ha på seg vernedrakter — som om de jobbet i et enormt, giftig laboratorium. I en periode virket det som om dette strenge restriksjonsregimet begrenset antall koronadødsfall til et minimum sammenlignet med de fleste andre land (skjønt offisiell kinesisk statistikk er, som kjent, ikke til å stole på).
Etter fjorårets historiske protester virker det som om Kina nå anser COVID-19 for å være ufarlig.
Men de høye kostnadene knyttet til Kinas null-covid-strategi gjorde folk så fortvilet og desperate at noen til slutt våget seg ut på gatene, selv om det medførte stor fare. Likevel fortsatte Xi å hevde at det regjerende kommunistpartiet førte en «folkets krig» mot viruset og ville gjøre hva det skulle være for å redde liv. Så, mot slutten av fjoråret, da det brøt ut protester rundt om i kinesiske byer, ble det plutselig erklært at krigen var over. Ingen flere nedstengninger, vernedrakter eller selv regulære PCR-tester. Etter fjorårets historiske protester virker det som om Kina nå anser COVID-19 for å være ufarlig.
Men som følge av Xis helomvending, i kombinasjon med den lave kvaliteten på kinesisk-produserte vaksiner og Kinas lave vaksinasjonsgrad, dør sannsynligvis opp mot 9000 kinesere hver dag. 18,6 millioner mennesker har angivelig blitt smittet siden restriksjonene knyttet til null-covid-strategien ble avviklet i starten av desember. Og situasjonen kan utvilsomt bli mye verre.
Denne utviklingen antyder at den indiske økonomen Amartya Sen hadde rett da han i 1983, som kjent, hevdet at sultkatastrofer ikke bare inntreffer som følge av mangel på mat, men også som følge av mangel på informasjon og politisk ansvar. Et eksempel er hungersnøden i Bengal i 1943. Dette var den verste sultkatastrofen i India under det britiske koloniveldet.
Etter at India ble uavhengig forhindret landets frie presse og demokratiske styresett — om enn med sine feil og mangler — lignende katastrofer fra å skje. Sens betraktninger har senere blitt hyllet som en rungende støtteerklæring til demokratiet. Mens enkelte kritikere har bemerket at folkevalgte regimer også kan forårsake betydelig skade, inkludert omfattende hungersnød, har Sen påpekt at ingen hungersnød har «noensinne funnet sted i et velfungerende demokrati».
Uansett hva de gjør, kan ikke eneherskere og partiene de leder «ta feil».
Fremstillingen av Kinas ettpartisystem — og i stadig større grad enmannsstyre — er ikledd kommunistisk eller nasjonalistisk språkdrakt, men har sine røtter i fascistisk teori. Den tyske juristen Carl Schmitt, som rettferdiggjorde Adolf Hitlers rett til å utøve total makt, brukte begrepet Dezisionismus for å beskrive et system der gyldigheten ved politikk og lov ikke er bestemt av innholdet, men av en allmektig leders vilje.
Med andre ord: Hitlers vilje var loven. Målet med Dezisionismus er å fjerne all klassekonflikt, splittelse og irriterende politisk opposisjon. Folkeviljen kommer gjerne til uttrykk gjennom en manipulert folkeavstemning. Og det folket «vil» blir utført av lederen som tar beslutninger på vegne av folket.
Autokratisk sentralisering kan helt klart ha sine fordeler. Beslutninger som blir tatt ovenfra og gjerne iverksatt av kompetente teknokrater, har gjort Kina i stand til å bygge høyhastighetstog, storslåtte motorveier, utmerkede flyplasser (selv flyplasser i fjerntliggende strøk er moderne underverk sammenlignet med John F. Kennedy internasjonale lufthavn i New York og de fleste andre store flyplasser i USA) og selv hele byer i løpet av noen år. Når partiet alltid har rett kan ikke hindringer som folkeopinionen eller parlamentarisk debatt stå i veien for det partiet vil gjøre.
Men når en virkelig krise inntreffer — jordskjelv, pandemi etc. — ser man sårbarheten ved styre basert på Dezisionismus. Derfor må autokratiske ledere skjule eller pynte på statistikken og bringe kritikere til taushet. Et eksempel på dette er doktor Li Wenliang i Wuhan som først rapporterte om COVID-19-faren i 2019 og som ble irettesatt i full offentlighet for å «spre falske rykter» før han døde av sykdommen i starten av 2020. Uansett hva de gjør, kan ikke eneherskere og partiene de leder «ta feil».
Med daglige dødstall på 9000 vil kostnadene bli enorme.
I USA derimot bidro eksperter, en kritisk presse og faren for å tape presidentvalget i 2020 til at selv en så inkompetent leder som Trump ble tvunget til å kanalisere enorme mengder med penger inn i vaksineforskning og -utvikling. Til tross for mange feilgrep underveis og pervers motstand fra demagoger og konspirasjonsteoretikere, var den demokratiske responsen på pandemien i tråd med Sens betraktninger:
Pressen og allmennheten gikk den offisielle statistikken nøye etter i sømmene, folk flest ble vaksinert og USA — sammen med andre vestlige demokratier — åpnet gradvis opp og gjorde det mulig for folk å vende tilbake til hverdagslivet relativt trygt.
Selv uten Xis eneveldige ambisjoner ville dette ha vært vanskelig å oppnå i Kina. For å rettferdiggjøre sitt maktmonopol, har kommunistpartiet fremstilt seg som ufeilbarlig. Dermed har det vært umulig å fordømme selv de største feilgrepene, selv når en ser tilbake. Mange legger fortsatt skylden for den nasjonale sultkatastrofen på 1950-tallet på dårlig vær og naturkatastrofer framfor «Det store spranget» — Mao Zedongs katastrofale plan. Selv da minst 30 millioner kinesere døde, forholdt representanter for regimet seg tause i frykt for å muligens miste livet dersom de brydde sin store leder med dårlige nyheter.
Kina er selvsagt ikke lenger så isolert som det var på 1950-tallet. Xi er ikke Mao. Og hans uberegnelige lederstil vil mest sannsynlig ikke kreve 30 millioner menneskeliv. Men med daglige dødstall på 9000 vil kostnadene bli enorme. Og nettopp fordi Kina ikke lenger er isolert, vil det få følger langt utenfor Kinas grenser. Virus sprer seg jo over landegrensene. Det samme gjør økonomiske forstyrrelser. Den skade som er påført Kina av landets autokratiske regime vil til slutt skade oss alle.
Oversatt av Marius Gustavson.
Copyright: Project Syndicate, 2023.
Kommentarer