Forakt for den belarusiske opposisjonen er ikke bare umoralsk; det er politisk idioti. Ukrainere, polakker og andre folk i regionen bør støtte den belarusiske opposisjonen og støtte opp om landets frigjøring.
WARSAWA: Rett etter andre verdenskrig, kom den intellektuelle eksil-polakken Jerzy Giedroyc (som bodde i Paris) opp med en formulering som senere kom til å definere Polens utenrikspolitikk vis-à-vis nabolandene i øst: «Det vil ikke finnes et uavhengig Polen uten et uavhengig Belarus, Litauen og Ukraina».
Dessverre har vi ikke sett noe til dette.
Siden kommunismens fall har dette vært en diplomatisk trosartikkel i Warsawa. Ukrainske patrioter, som har inspirert dagens ukrainske politikk, har tenkt på samme måte. Selv om Ukraina frigjør de russisk-okkuperte områdene helt og holdent, vil ikke polakker og ukrainere kunne føle seg ordentlig trygge så lenge den belarusiske diktatoren Aleksandr Lukasjenko fortsetter sitt langvarige vanstyre.
Derfor virker en allianse mellom regjeringen til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og den belarusiske opposisjonen naturlig.
Dessverre har vi ikke sett noe til dette.
Det vi derimot har sett er noen ukrainske ledere som har avvist potensielle partnere. Et eksempel på dette er hvordan Mykhailo Podolyak, en viktig rådgiver for Zelenskyj, reagerte på årets tildeling av Nobels fredspris, som går til den belarusiske menneskerettighetsforkjemperen Ales Bialiatski, den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial og det ukrainske senteret for sivile rettigheter.
Podolyak skrev følgende i en twittermelding: «Nobelkomiteen har en interessant forståelse av ordet ‘fred’ hvis representanter for to land som angrep et tredje mottar Nobelprisen sammen. Verken russiske eller belarusiske organisasjoner var i stand til å organisere motstand mot krigen.»
Men dette er en urimelig kritikk.
Slikt snikksnakk bidrar ikke til økt støtte for Ukraina. Memorial er langt fra å være en «representant» for Putins Russland. Organisasjonen ble startet for å avdekke kommunisttidens forbrytelser, og virksomheten ble stanset av myndighetene i Moskva i fjor. Og Bialiatskis organisasjon, Viasna, har kjempet imot Lukasjenko-diktaturets menneskerettighetsbrudd i mer enn 20 år. Bialiatski har sittet i belarusisk fengsel i over et år.
Skulle han liksom ha organisert sine medfanger til å gjøre motstand mot den russiske invasjonen?
Podolyaks splittende uttalelse illustrerer et mer omfattende fenomen som kan ha vidtrekkende konsekvenser: de økte gnisningene mellom ukrainere og belarusere, to folk som lenge har vært gjenstand for russisk undertrykkelse. Dette dreier seg til dels om ukrainere som føler seg stadig mer overlegne. Mens ukrainere kvittet seg med en Russland-vennlig president i 2014, klarte ikke belaruserne å kvitte seg med Lukasjenko etter det ikke-legitime valget i 2020. Og i 2022 slo sikkerhetsstyrkene raskt ned på protester i landet etter at krigen brøt ut.
Men dette er en urimelig kritikk. I motsetning til i Ukraina, har den belarusiske opposisjonen aldri kontrollert over halvparten av landet eller hatt noen form for kontroll over kommunestyrer eller parlamentet.
Denne forakten for belarusere er ikke bare umoralsk; det er politisk idioti.
Belarus har vært et skinndemokrati helt siden 1990-tallet. Lukasjenko har bygget opp en totalitær stat. Det var et mirakel at belarusere klarte å organisere massedemonstrasjoner i 2020.
Framfor å beære belaruseres mot og motivere dem til å overleve og reise seg igjen når det ser mer lovende ut, har noen ukrainere, som Podolyak, beskyldt dem for være sveklinger eller konformister. Og flyktninger fra Belarus blir i andre land behandlet som russere, noe som betyr undertrykkelse av de undertrykte.
Denne forakten for belarusere er ikke bare umoralsk; det er politisk idioti. Ukrainere, polakker og andre folk i regionen bør støtte den belarusiske opposisjonen og støtte opp om landets frigjøring.
Som den belarusiske opposisjonspolitikeren Pavel Latushka har påpekt, har tre regimenter av belarusere meldt seg frivillig til å kjempe mot russerne i Ukraina, og noen av dem har mistet livet. Belarusere har også sabotert sitt eget lands jernbanelinjer for å forhindre eller forsinke forsyninger til den russiske hæren. Når de som står bak sabotasjene blir tatt, kan de bli dømt til opptil 16 års fengsel. Hvorfor skyve disse forbundsfellene fra seg?
Heldigvis er det ukrainske pressefolk som tar til orde for at ukrainske myndigheter bør endre sin uforståelige posisjon.
Før Russlands invasjon, ønsket ikke ukrainske myndigheter å forarge Lukasjenko, fordi Belarus ennå ikke hadde anerkjent de Moskva-støttede «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk. Derfor tok ikke Ukraina del i sanksjonene som ble innført mot Lukasjenkos regime etter at regimet organiserte kapringen av et passasjerfly for å arrestere journalisten Roman Protasevich.
Verken Ukraina eller Belarus ønsket åpent fiendskap. Men den tiden er for lengst borte. Man må nå spørre: Hvorfor har ikke Zelenskyj og folkene rundt ham invitert den reelle vinneren av det belarusiske valget i 2020, Svetlana Tikhanovskaya, til å stå skulder ved skulder med dem i Kyiv?
Nå som Lukasjenko forbereder mobilisering i det skjulte og lar Russland bruke landets militærbaser og flyplasser til å angripe Ukraina, bør Zelenskyj og hans regjering vurdere å bryte de diplomatiske forbindelsene med Lukasjenko og anerkjenne Tikhanovskayas nylig opprettede eksilregjering. Det vil være et eksempel til etterfølgelse for andre lands myndigheter og et stort nederlag for Lukasjenko, som i realiteten er i ferd med å starte sin egen fullskala krig mot Ukraina.
Zelenskyj vil at resten av verden skal erklære at Russland er en terrorstat. Han bør kreve det samme for Lukasjenkos diktatur. Hvis Lukasjenko sender tropper inn i Ukraina, vil det ha stor betydning at den belarusiske opposisjonen ber dem om å overgi seg.
Ingen trenger slik splittelse mellom naturlig allierte — bortsett fra myndighetene i Moskva da.
Heldigvis er det ukrainske pressefolk som tar til orde for at ukrainske myndigheter bør endre sin uforståelige posisjon. «Vil Kyiv begynne å kommunisere med Svetlana Tikhanovskaya en eller annen gang?», står det i en lederartikkel i European Pravda. «Hun har blitt et symbol på den belarusiske opposisjonen for hele verden, og Kyiv ignorerer henne på iøynefallende vis.»
Bohdan Yaremenko, som er medlem av det ukrainske parlamentet, skriver noe lignende:
«Vi har nå muligheten til å beskytte oss og bidra til at vårt broderlige folk får friheten tilbake. Representanter for dette folket forsvarer ukrainernes kampvilje …»
Muligens vil Podolyaks urimelige ordbruk sjokkere og få noen i Zelenskyj-administrasjonen til å innse at ukrainerne kun skader seg selv ved å vise forakt for den belarusiske opposisjonen. Så lenge Belarus fortsatt bøyer seg for Russland, befinner Ukraina seg i faresonen, selv om ukrainerne klarer å kaste ut russerne fra sitt territorium. Ved å avvise Tikhanovskaya, risikerer Zelenskyj og hans regjering å skade Ukrainas relasjoner til et framtidig fritt Belarus.
Ingen trenger slik splittelse mellom naturlig allierte — bortsett fra myndighetene i Moskva da.
Oversatt av Marius Gustavson
Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org
Kommentarer