En helt vanlig mandag i en norsk barnefamilie i august: Skal hente han i midten på fotball. Er seint ute, for hadde litt å gjøre på jobben i dag, og måtte ut i lunsjen for å følge eldstemann til reguleringstannlegen.
Trikken kommer i tide (bra), men på grunn av oppgradering og nybygging (bra), er det buss for trikk den siste stasjonen (ikke bra). Ser at dette skal holde hardt. Men vent – har jo sånn app til el-sparkesykkel, og der er det jammen en. Topp!
Kaster meg på, og kjører avgårde, bare en kilometer over tillat fartsgrense. Hu hei, dette går. Men plutselig, sånn halvveis mellom trikken og fotballbanen, slutter el-sparkesykkel å kjøre. Sjekker, og har på mystisk vis klart å havne «utenfor forretningsområdet» (ikke bra). Men når jeg sjekker, er det et godt stykke tilbake dit. Prøver å parkere sykkel for å løpe siste biten, men det lar seg ikke gjøre.
Rekker på ingen måte å kjøre tilbake til forretningsområdet med sparkesykkel (ikke bra), så bruker den manuelt opp til fotballbanen, så jeg kan ta den med tilbake etterpå. Går ikke spesielt fort, men kommer nesten tidsnok og bare litt svett fram, og snille naboer har sett etter ungen, som er glad (bra). Må nå ta med sparkesykkel og unge hjem.
Ingen har sagt til meg at det er forbudt å ha barn på el-sparkesykkel, bestemmer meg for å sjekke akkurat det seinere. Kjører el-sparkesykkel med ungen foran hjem, dog mye saktere enn ungen vil. Men alle er glade (bra).
Det er ikke noe synd på meg eller oss.
Raser innom hjemme for å spise middag, og ta med den nye førsteklassingen på tae kwondo for kids. Han har heldigvis gjort lekser sammen med pappa, mens sistnevnte lagde middag. Moderne menn har god simultankapasitet (bra). Mirakel over alle mirakler, alle liker – og spiser – middagen. (Og er tross alt veldig mye tomater i ketsjup).
Leverer på trening, veksler tre ord med den snille klassemammaen som skal følge minsten hjem, før jeg beiner til butikken, handler inn til uka og halser hjem for å legge fra meg varer før jeg drar på det andre av tre foreldremøter på grunn av skolestart.
Far har allerede dratt på lagledersamling. Den nybakte ungdomsskole-eleven skulle egentlig vært med på foreldremøtet som er for både barn og foreldre, men det går rett og slett ikke, for noen må passe på de to yngste (ikke så bra). Er på foreldremøte. Mange gode spørsmål, det varer 10 minutter over tida. Løper hjem. Lager kveldsmat, pusser, leser og synger. Tar som vanlig godt over en time.
Eldstemann har bursdag i morgen, og ettersom han fikk ny regulering i formiddag, er det mye han ikke får spise (ikke bra). Vil veldig gjerne ha lasagne til bursdagsmiddag i morgen. Lager lasagne (bra).
Det er ikke noe synd på meg eller oss. Tvert imot er vi superheldige som har tre friske barn som går på skole og aktiviteter (vi er ikke sprø, de har bare én hver) og jobber som vi i hvert fall selv synes er viktige. Og vi har valgt alt sammen helt selv. Men når noen sier til meg at vi kan slippe å lage de 6 matpakkene hver dag (noe som tar minst 12 minutter hver dag, mer hvis du inkluderer vasking av matboksene), og gi oss over en hel ekstra hverdagstime hver uke, da kjenner jeg at jeg blir glad.
Så finnes det selvsagt noen der ute som tenker at skolemat er kravstort og dumt.
Og når det i tillegg betyr at tusenvis av barn kan være mette og trygge, og konsentrere seg om å lære i stedet for å ha vondt i en tom liten mage, da tenker jeg at det er verdt det det koster. I tillegg til at alt tyder på at det faktisk lønner seg økonomisk på sikt. Vi vet at forskjellene i norsk skole øker dramatisk, og at veldig mange ikke klarer å gjennomføre videregående skole. Grunnlaget for å lykkes på videregående legges på grunnskolen.
Vi vet at mellom mange tusen barn hver dag ikke har med matpakke – og at det er veldig ulik kvalitet på de matpakkene som faktisk ligger skolesekken. Og vi vet at det å spise sammen – samme mat, er bra for det sosiale miljøet. Skolemat løser ikke alt det, men det vil selvsagt hjelpe. I tillegg til å gjøre livet litt lettere for alle oss andre, som smører gode matpakker i dag, men gjerne skulle brukt tida på noe annet – og sluppet å kaste all den maten som ikke blir spist etterpå.
Så finnes det selvsagt noen der ute som tenker at skolemat er kravstort og dumt, at det er umoralsk å ikke smøre matpakka si sjøl, og at det finnes andre, bedre ting å bruke pengene på. Men akkurat nå synes jeg gratis skolemat til alle er en skikkelig god ide, kjenner jeg. Og er kanskje ikke helt alene om det.
(Teksten ble først publisert på Facebook).
Kommentarer