Om barn og tid

Nå er alt annerledes. Jeg mangler ikke tid lenger. Og tanken på å bruke færre timer på jobb, som jeg i mange år har skrevet om og forsøkt å leve etter, føles ikke lenger like viktig – det vil si, for meg.

Jeg har passert femti, sønnen min blir russ denne våren, datteren min er halvveis i ungdomsskolen, og jeg ser ikke så mye til dem lenger. Det er ikke fordi jeg mangler tid eller jobber for mye, det er fordi barna vil være mye på egenhånd, leve sine egne liv. Ikke hele tiden selvsagt, men hverdagen er helt annerledes enn den var for ti eller femten år siden. Jeg kan knapt huske det lenger, selv om jeg godt vet hvordan det var.

Og det har jeg tenkt på i det siste; kanskje er det noe lignende som skjer med politikerne, sjefene i arbeidslivet og toppene i organisasjonslivet der ute. De kommer i en viss alder rundt 45-50 år og glemmer. De tenker at det er da nok tid i et døgn til å jobbe syv til åtte timer. De får en avstand til småbarnsfasen, til kaoset, nattevåkingen, til maset i gangen om å få barna avgårde til barnehagen, den dårlige samvittigheten i alle retninger, til alt det der. En følelse av å synke i gjørme, i det som skulle være de fineste årene i livet.

Den norske kjernefamilien skal jobbe to hundre prosent og få to eller tre barn.

Jeg ser det jo rundt meg, at det fortsatt er sånn. Ingenting er forandret. Det er stress og skvis og kamp for å få dagene til å gå opp. Og vi ser det i de objektive tallene at disse årene fortsatt er harde for mange av de norske småbarnsforeldrene. Vi ser det i sykefraværet, som går opp når folk får barn, vi ser det i den store økningen av kvinner som tar ulønnet permisjon, og vi ser det i fødselstallene som fortsetter å synke og truer med å gjøre Norge til et land der ettbarnspolitikk blir innført av de pragmatiske foreldrene selv.

Den norske kjernefamilien skal jobbe to hundre prosent og få to eller tre barn. Barna skal vokse opp samtidig som karrieren til mamma og pappa skyter fart. Og både mor og far skal være nøyaktig like nære og gode foreldre gjennom hele barnets oppvekst.

Slik ser modellen ut. Porten til den doble lykken. Unik i historien. Unik i verden. Bare mulig i de skandinaviske land. I Norge kun etter 2010, med den store utbyggingen av barnehager. Politikere fra fjerne land har kommet til Norge for å studere modellen.
Men den er en bløff. Avslørt av de stupende fødselstallene. De er et nødrop. Ikke om statsfinansene på lang sikt eller bærekraften i møte med eldrebølgen, men om familielivet i A/S Norge på 2020-tallet. Derfor må noe gjøres. Noe stort. Ikke litt billigere SFO eller mer ammefri på jobben, ikke justering av barnetrygden eller gratis barnehage i Finnmark. Vel og bra, men ikke noe som gir et løft, ingen historisk vending, ingen følelse av en ny æra. Hva er det som skulle kunne gi det? Jo, det er verdens eldste og vanskeligste kampsak: Sekstimersdagen. I en variant som kan gjøre den politisk mulig. 

Behovet for å jobbe mindre gjelder ikke for alle.

En arbeidsdag på seks timer i stedet for syv og en halv. Det kan høres ubetydelig ut, men i flere tiår er det av mange blitt fremstilt som et multiverktøy, et kinderegg. Det skal gi mer fritid, bedre helse, lavere sykefravær, mer likestilling, mindre deltidsjobbing, mindre stress i barnefamilier, kanskje til og med lavere forbruk.  

Hvorfor har saken likevel ikke kommet høyere på dagsorden, i utviklingen av vår rike velferdsstat? Ja, hvorfor har den i de senere år blitt hardt motarbeidet, til dels latterliggjort, ansett som utopisk, til tross for sine åpenbare gevinster?

Jeg tror at svaret ikke bare handler om økonomi eller arbeidslinjas protestantiske jerngrep om politikerne. Det er enklere. Det dreier seg om det jeg skriver i starten av denne artikkelen, 50-åringers livssituasjon, avstanden til problemet. 

Behovet for å jobbe mindre gjelder ikke for alle. Det er ikke et åpenbart velferdsgode for enhver, slik som fri sykehusbehandling eller gratis og bedre skole. Det finnes  en god del folk der ute som hver eneste dag gleder seg til å gå på jobben! Folk som synes det vil være unødvendig tidlig å avslutte arbeidsdagen i to-tiden. Som kanskje vil lure på hva de skal gjøre med alle de våkne timene som gjenstår. 

Dette kan høres snålt ut for den som drømmer om en time alene på kafé eller en rolig morgen etter en god natts søvn, men sånn er det med livsfasene: vi ser ikke de andres situasjon, vi tenker ut i fra vår egen. 

Eller som Karin Haugen nylig skrev i Klassekampen: «Hver livsfase innebærer en for sen innsikt i hva som står på spill.»  

Kampen for sekstimersdagen, ja, for den drives ennå, bør legges om. Målet bør ikke være å innføre den for alle, men for dem som har barn under seks år. Så lenge det finnes minst et barn i huset som ikke har begynt på skolen, skal begge foreldrene ha rett på seks timers arbeidsdag – med samme lønn som før. Kanskje kunne den bli til over tre år, en halvtime mindre arbeidstid hvert år, i bytte mot lønnsvekst. 

Dette ville være god familiepolitikk. Og mye mindre kostbart enn om sekstimersdagen uten lønnskutt skulle gjelde for alle. Da kan mange bedrifter få problemer. Norske arbeidere kan bli for dyre. Og i mange bransjer, både privat og offentlig, kan det bli vanskelig å få tak i nok kvalifiserte folk.   

Derfor bør kampen starte med småbarnsforeldre. Det vil uansett komme hele samfunnet til gode. Men vil det ikke være urettferdig for de barnløse? For samme lønn må de jobbe syv timer mer i uka enn en kollega med barn i barnehagealderen. Vel, den barnløse kan tenke at hun har hele ettermiddagen og kvelden til fri disposisjon, i motsetning til den dobbeltarbeidende mor og far. 

Sekstimersdagen kunne ha vært normen for lengst, gradvis innført som et resultat av alle teknologiske kvantesprang.

Å ha barn er nemlig et arbeid. Ikke først og fremst, men også det. Og det er et arbeid som tjener også de barnløse. For et barn er jo en fremtidig arbeider, en tannlege, en hjemmehjelp, en advokat. Det er nødvendig at unge par velger å få barn. Helst to eller tre, om befolkningen skal opprettholdes. I dag nøyer stadig flere seg med to eller ett. 

Det nytter ikke bare å sprøyte inn penger direkte. Billigere SFO og økt barnetrygd er vel og bra, men sånt forsvinner fort i det store sluket. Om foreldrepengene hadde fulgt barnet, i stedet for mors jobbstatus, ville nok noen flere blitt mødre i yngre alder og kanskje rekke å få enda et barn. Men det er neppe det viktigste. 

Mange land har fristet barnefamilier med penger. Italia gir gratis jordbruksland til familier som får tre barn, Ungarn og Polen har skattefritak og rentefrie lån. Sør-Korea har, ifølge landets president, brukt 2000 milliarder kroner de siste seksten årene på å øke befolkningen, og likevel har fødselstallet sunket til 0,8, hvilket er det laveste i verden.

Her i landet har vi verdens beste permisjonsordning (bortsett fra at mange familier ikke liker tredelingen), og billig barnehage til alle. Men det hjelper ikke. Folk ønsker seg ikke mange unger fordi de kan være i barnehagen. Årene med små barn, full jobb og høyt boliglån er for krevende. 

Folk må stresse mindre, kan man tenke. Prioritere annerledes. Roe ned ambisjoner på jobben i disse årene. Utsette drømmen om større plass. Feriere i telt, ikke på hotell. Sykle, spise niste, koke graut og nyte stundene med de små. Joda, slik kan man tenke, og slik lever noen. Men aldri mange nok.  

I enhver diskusjon om kortere arbeidsdag, vil noen si at vi allerede har en kort arbeidsdag i Norge. I de fleste andre land er den lengre. Dette er ikke et godt argument. Det hjelper ikke et ungt par i Oslo eller i Tromsø at det er verre i Manchester og Brussel. Det er også vanligere i Norge at begge foreldre er i full jobb. I totalt antall timer brukt på lønnsarbeid ligger derfor en norsk småbarnsfamilie omtrent på gjennomsnittet i Europa.

Hver livsfase innebærer en for sen innsikt i hva som står på spill.

Men vil det monne? Vil seks timer på jobb – i stedet for syv og en halv time – gjøre hverdagen og livet lettere? Ja, er svaret. Det viser erfaringer fra forsøk med sekstimersdag i flere land.   Og det sier i grunn seg selv. Det gir en roligere morgen, med start på jobb klokken ni. Det gir en lengre ettermiddag med fri klokken tre (eller to, hvis familien er tidlig våkne og starter i barnehage og på jobb klokken åtte). Hvis foreldres samlede tid på jobb var tolv timer og ikke femten ville ikke minst svært mange små barn få en bedre tilværelse, med mer ro og mer tid med mindre slitne foreldre. Så kan vi heller kjøre litt på senere i livet. 

Kan ikke fulle arbeidsdager være krevende også med barn i skolealder? Jo, og kanskje er karrieren da i enda sterkere driv. Men barna er tross alt mer selvstendige. Mange har også bedre økonomi, som kan gjøre det mulig å gå ned i stillingsprosent i perioder. 

Men hva så med sykepleiere og lærere, og folk med fysisk tunge jobber, kan ikke de også trenge seks timers arbeidsdag? Jo, i hvert fall de siste årene av et arbeidsliv som i fremtiden kanskje vil vare lengre enn i dag. Det bør være neste mål, sekstimers-reformen del II. 

Sekstimersdagen kunne ha vært normen for lengst, gradvis innført som et resultat av alle teknologiske kvantesprang. I stedet har vi latt grådigheten lede oss til å prioritere vekst,  mer penger og mer velstand, langt utover hva kloden tåler. Hver livsfase innebærer en for sen innsikt i hva som står på spill. Men det er ikke for sent for dem som kan bli foreldre.