På bekostning av kvinnene

“Norge er verdens beste land å føde i” fikk jeg ofte høre før jeg selv fødte, rundt denne tiden i fjor. Akkurat som jeg ofte får høre at “Norge er verdens mest likestilte land”, hver gang jeg skal diskutere likestilling.

Begge deler stemmer sikkert. Men betyr våre verdensmester-titler at vi dermed er i mål? Er det ikke egentlig mer korrekt å kalle oss “verdens minst u-likestilte land”? Og ikke minst: Betyr vår nåværende status at vi automatisk vil holde oss her for all, evig tid?

Dessverre føyer det tøysete utspillet seg inn i rekken av en generell holdning om kvinnekroppen som mindre verdt

Over hele landet svarer man nå godt på det siste spørsmålet med forslag til innstramminger og effektivisering i barselomsorgen. Liknende forslag på feltet kvinnekropp gjentar seg også flere steder i det norske samfunnet for tida.

For noen dager siden kunne nemlig Aust Agder FrP melde, på Dagsnytt 18, at de nå kan bekrefte julemirakelet fra bibelhistorien: Kvinner blir gravide helt på egenhånd!

De foreslår at kvinner selv må betale for sine aborter, men at mannen skal få slippe. For: “Det er kvinnen som utsetter seg selv for å bli gravid gjennom samleie” forklarer Silje Flaten Haugli (FrP), og illustrerer med det på glimrende vis det skrikende behovet for mer seksualundervisning i norske skoler.

Effektivisering av fødselsomsorgen

Men også kvinner som velger å fortsette en graviditet skal få smake på velferdskutt.

I en sak som Aftenposten har publisert blir professor Ellen Blix på jordmorutdanningen ved OsloMet intervjuet om den økende bruken av medisiner eller inngrep ved fødsler:

“Jeg skulle ønske samfunnet i utgangspunktet så på fødselen som en normal hendelse, snarere enn en risikomedisinsk hendelse. Fødselen blir unødvendig sykeliggjort” sier Blix i intervjuet og peker på bekymrede gravide som mulige årsaker. Men hun åpner også for at det kan være andre årsaker: “Videre tror jeg det også har å gjøre med hvordan fødselsomsorgen er organisert.”

Selv frykter jeg også konsekvensene det vil få for landets fødende

Og med det er hun inne på noe jeg tror ganske mange norske, fedre og mødre har følt på for tiden, meg selv inkludert.

Norges helsevesen drives gjennom noe som er kalt innsatsstyrt finansiering (ISF). Dersom belønningssystemet er feilinnstilt og stadige budsjettkutt spiller inn kan man fort ende opp med problemer i helsevesenet, også i fødsel og -barselomsorgen.

Det politiske forholdet til norsk kvinnehelse generelt minner meg om de såkalte “fit-mom” kontoene på instagram. Det handler først og fremst om hvordan man kan stramme inn og effektivisere. Den lidende part blir, i tilfellet barselomsorgen, ikke bare barna, men også de fødende og deres partnere.

Et systematisk problem

I en sak i Dagsavisen roper den norske jordmorforeningen varsko om utviklingen i den norske barselomsorgen. På kvinneklinikken ved Haukeland sykehus i Bergen, som dessuten straks skal fjerne ordet “kvinne” fra sitt navn, er planen at 40 prosent av kvinnene skal sendes hjem seks til åtte timer etter fødsel:

– Barselkvinnene er blitt en salderingspost for å spare penger. Ingen vil egentlig ha dem – verken sykehusene eller kommunene, sier Kirsten Jørgensen, politisk leder i Den norske jordmorforening til Dagsavisen.

Det ble starten på en helt ny åpenbaring om kvinnehelsens tilstand i likestillingslandet Norge

I saken pekes det på fagfolkets frykt for økt spedbarnsdødelighet. Selv frykter jeg også konsekvensene det vil få for, i hovedsak, kvinner.

Alle jordmødre og gynekologer jeg møtte under og etter min egen fødsel var opptatt av mitt beste, det er jeg sikker på, men det var også lett å legge merke til det tidspresset de jobbet under.

Å forklare økningen i tallene bak medisiner eller inngrep med at “gravide er bekymret” blir derfor for enkelt, men også ganske typisk: Et individuelt svar på et åpenbart,systematisk problem.

Jeg dro til Ullevål for å føde mot telefonvaktens vilje

Det kan godt hende jeg fødte i verdens beste fødselsland, men erfaringen min med barseltid fikk meg i alle fall ikke til å føle meg som noe verdensmester.

Ukomplisert svangerskap blir til antiklimaks

Jeg var heldig mens jeg gikk gravid, jeg hadde et såkalt ukomplisert svangerskap. Jeg rakk ikke det ene ammekurset som var satt opp på helsestasjonen i de siste månedene før fødsel, men jeg gikk på yogakurs for å lære meg å puste bedre. Helt til jeg syntes det ble litt tullete og sluttet med det. Det fikk gå som det gikk, ut skulle den ungen uansett.

Og ut kom han. Det ble starten på en helt ny åpenbaring om kvinnehelsens tilstand i likestillingslandet Norge.

Jeg dro til Ullevål for å føde mot telefonvaktens vilje. Jeg hadde fått beskjed tre ganger på tre timer om å vente litt til. Det var kanskje flaks at jeg til slutt stolte på meg selv, for en halvtime etter at jeg kom inn dørene på fødeklinikken var jeg i full gang.

En liten gutt var ute av kroppen min. Det som kom etterpå ble et antiklimaks

Hadde det ikke vært for at sønnen min satte seg fast med hodet vendt oppover, hadde fødselen min gått unna på null komma niks. Men han satt bom fast. Til slutt ble jeg klippet opp. Det dreit jeg fullstendig i akkurat da, jeg ville bare bli ferdig. Ved hjelp av trussel om keisersnitt, sugekopper, to leger, en sykepleier og en fantastisk jordmor, kom sønnen min til verden.

Jeg følte meg takknemlig som hadde fått føde i Norge, hvor jeg fikk medisinsk assistanse og tett oppfølging hele veien. Det føles unødvendig å måtte understreke dette, men i tilfelle alle sorters “whataboutisme” så gjør jeg det likevel. Samtidig burde det også være en selvfølge i et rikt land som Norge.

En liten gutt var ute av kroppen min. Det som kom etterpå ble et antiklimaks.

Hjelp! Jeg har fått en baby

De første timene etter at du har født for første gang, kan føles ut som en veldig lang tid. Alt er nytt og ukjent. Hver gang sønnen min hikket var jeg sikker på at han skulle dø, hvordan skulle jeg skjønne om noe virkelig var galt? Det er sikkert ganske mange nybakte mødre og fedre som har vært redd for akkurat det samme. En helt ny verden av sårbarhet åpner seg, og ansvaret kan føles voldsomt ut.

Sånn plaget jeg meg selv hele den første natta

På Ullevål sykehus var klokka 02:00 om natten, jeg hadde en nyfødt sønn, men barselavdelingen var full. Vi ble derfor trillet inn på et kontor for å sove for natten. Jeg var utslitt, men full av adrenalin og ganske overveldet. Samboeren min var det ikke plass til på sykehuset, så han ble sendt hjem for å sove.

Jeg fikk tildelt en rød knapp, som jeg kunne trykke på om det var noe. Men siden jeg tross alt skulle sove på et kontor skjønte jeg at det var mye å gjøre akkurat den natta, og jeg ville ikke være til unødvendig bry. Jeg vet godt hvor overarbeidet norske sykepleiere og jordmødre er.

Jeg følte meg så alene som jeg aldri før har gjort.

Men der, på barselhotellet, var det ingen som fortalte meg om den potensielle sammenhengen

I trallen ved siden av meg lå sønnen min, en liten bylt i hvit smurfehatt. Jeg antok at han sov. Det gjorde ikke jeg. Jeg lå bare og så på han, i tilfelle han ikke pustet, eller i tilfelle han skulle gi fra seg en lyd. De gangene han faktisk ga fra seg lyd ble jeg redd, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle løfte han og jeg ville ikke trykke på den røde knappen. Samtidig ga det meg noia å bare la han ligge der, for jeg visste at de sentrale anbefalingene til Helsedirektoratet anbefaler at man skal ha mye nær-/kroppskontakt med barnet den første tiden. Sånn plaget jeg meg selv hele den første natta.

Melk, tårer og blod

Sønnen min ble født som stjernekikker, det vil si med hodet oppovervendt. Senere skulle jeg komme i kontakt med en privat ammehjelper, som kunne fortelle meg at det nok hang sammen med mitt blødende, høyre bryst. Men der, på barselhotellet, var det ingen som fortalte meg om den potensielle sammenhengen. Kan hende de ikke visste om det, men det virket heller ikke som om det var en prioritet. Det var ingen fysioterapeuter på avdelingen, det var heller ingen som fortalte meg at det var det jeg trengte.

Jeg hadde gledet meg så lenge til å få kroppen min tilbake igjen, bare for å føle at den var blitt nesten usynlig

Da den ansatte som var på vakt skulle se om ammingen gikk bra kastet hun ganske enkelt et blikk på oss, så at sønnen min hadde sugetak, og nikket tilfredsstillende som i “godkjent”. Jeg prøvde å forklare at sønnen min hadde bitt et stort hakk i det høyre brystet mitt, som nå både verket og blødde. Men jeg fikk ikke noen annen løsning på det enn å rense såret og prøve en ny stilling. Jeg forstod at hun måtte videre til neste rom.

Jeg hadde gledet meg så lenge til å få kroppen min tilbake igjen, bare for å føle at den var blitt nesten usynlig. En sår følelse av å ha blitt gjort til et objekt. Uten at jeg skjønte det adopterte jeg den maskinelle måten å forholde meg til kroppen min på. Det kunne ha gjort meg enda mer utsatt enn jeg ble. Rekordmange mødre får fødselsdepresjoner i dag. Antallet har økt fra ni til 16 prosent over en 15-årsperiode.

Vondt å være jordmor

I tilfelle det skulle være gravide som leser denne teksten nå: De aller fleste fødende får altså ikke fødselsdepresjon. Veldig mange klarer seg også helt fint med amming på egenhånd. Men en del kan også oppleve problemer i mer eller mindre grad, og for den gruppen er det veldig viktig å bli sett.

Jeg skjønte ikke av meg selv at noe ikke var som det skulle, det var min første fødsel og jeg hadde ingenting å sammenlikne med. Kanskje det bare er sånn det er og få et barn? Tenkte jeg. Kanskje skal det være sånn at brystene skal blø, at underlivet settes helt ut av funksjon og at psyken din når et nytt bunnivå? 

Kvinner får tildelt en ammesensor

Men jeg tenkte også: Må det være sånn at ingen har tid til å hjelpe meg med dette? Jeg tror ikke at jordmødrene og sykepleierene heller syntes at situasjonen var god. 

I kronikken “Det er vondt å være jordmor” i BT skriver tre jordmødre om sine amme-erfaringer fra barselomsorgen i dag: “Ammehjelp er tidkrevende, men så uhyre viktig. Vi blir fratatt muligheten til å tilby denne viktige hjelpen.”

Amming på powerpoint

Sønnen min veide det han skulle etter noen dager på barselhotell, han hadde godt sugetak og virket generelt tilfreds med tilværelsen. Jeg var heldig som hadde et friskt barn, det prøvde jeg å minne meg selv på hver gang jeg ammet og åpnet såret på brystet mitt igjen.

Det krever tilrettelegging og oppfølging å lære seg å amme et barn, det er helt absurd å forsøke og løse det med en powerpoint

For amme skulle jeg gjøre og jeg var livredd for å gjøre det feil. Det står også i retningslinjene til Helsedirektoratet at “kvinner og nyfødte skal sikres tilgang til ammekyndig helsepersonell”. Selv om det kanskje hadde vært mer riktig om det stod: “Den nyfødte får tildelt ammekyndig personell. Kvinner får tildelt en ammesensor.”

Vi ble sendt på power-point foredrag om amming, med ni andre foreldrepar og medfølgende babyer. Inne på et bittelite rom, som var altfor varmt, fikk vi gjentatt alt jeg hadde googlet tidligere. En strømlinjeforming av noe som aldri kommer til å kunne strømlinjeformes, til det oppleves amming for forskjellig fra person til person. Det krever tilrettelegging og oppfølging å lære seg å amme et barn, det er helt absurd å forsøke og løse det med en powerpoint.

Ingen hadde informert meg om at det kunne skje

På den måten er det slettes ikke sikkert at et lengre opphold på sykehuset nødvendigvis vil gjøre kvaliteten på oppfølgingen noe bedre. Men så lenge hjemmebesøks-tjenesten fungerer så dårlig som den gjør i dag så er det uforsvarlig å sende kvinner og barn hjem etter bare seks til åtte timer.

Dør jeg nå?

Jeg kunne ikke komme meg fort nok ut av barselhotellet på Ullevål. Jeg ble sprø av å spørre om hjelp, bare for å føle at det ikke var plass til problemene mine. Med blødende bryst og verkende underliv dro vi hjem. En voksen, en nyfødt baby og en fersk melkemaskin.

For dagen etter kom melka for fullt og jeg fikk en slags epileptisk reaksjon, kanskje som følger av noen kjølende brystinnlegg og en gulvkald leilighet. Uansett, jeg ramlet plutselig om, ristet og følte at jeg skulle fryse ihjel. Jeg lå på stuegulvet og skrek at jeg måtte ha flere ullpledd, mens samboeren min stod lamslått og livredd ved siden av meg.

Dagen etter ringte jeg en privat ammehjelper

Ingen hadde informert meg om at det kunne skje. Det kan hende det stod et sted i den powerpointen et sted, men kjæresten min trodde også at min siste time nå var kommet og så for seg livet som alenefar. Da vi ringte Ullevål i vill panikk svarte de ganske enkelt, som om de trakk på skuldrene: “Det er jo bare melka som kommer”. Det føltes litt som å ringe til nettleverandøren for å sjekke hvorfor ruteren ikke fungerer, når det hele er din egen feil: “Du må jo bare restarte den”. Det var bare det at jeg hadde et litt sårere forhold til brystene mine og den nye morsrollen enn til ruteren min. 

Redd for ammehjelp

Etter nesten to uker fikk jeg hjemmebesøk av en jordmor. En ung, veldig hyggelig og kanskje nyutdannet jordmor. Hun veide sønnen min, målte han og konstaterte at han var sunn. Men da jeg forklarte at jeg hadde problemer med både amming og underlivet mitt fikk jeg følelsen av at hun ikke helt visste hva hun skulle svare på det. Det eneste hun gjerne ville understreke var at jeg ikke skulle bruke morsmelkerstatning, det var ikke bra for barnet.

Det finnes ingen forskning som tyder på at barn omkommer av litt erstatning, om man ikke får til ammingen

Vi avtalte tidspunkt for første kontroll på helsestasjon og så forsvant hun. Dagen etter ringte jeg en privat ammehjelper.

Det finnes en gratis ammehjelp, frivillige organiserte som de utrolig nok fortsatt er, men jeg var så redd for å bli møtt som en ammemaskin igjen at jeg følte det var tryggere å betale. På den måten kunne jeg kanskje skylde på pengene om jeg ikke orket å forholde meg til hens potensielle ikke-holdning til kroppen min.

Men ammehjelpen kom og så meg som et menneske. Hun forklarte meg at det slettes ikke skal gjøre så vondt at du må gråte hver gang du ammer, at jeg kanskje skulle ta en tur til en fysioterapeut, og at brystene ikke ville gå ut av melkeproduksjon om jeg ga dem en pause.

For første gang på veldig lenge ble moren min, mamma igjen

“Det gjør ikke noe at han får litt erstatning av og til, han er sunn og frisk. Det er viktig at også du er det, for du skal jo ta vare på han” sa hun og jeg satt igjen med følelsen av å ha truffet selveste messias, frelseren.

Man må helt tilbake til 1900-tallet for å finne en like høy ammefrekvens i Norge som i dag. Aldri, i perioden mellom da og nå, har den vært høyere. Det er bra, for det er viktig. Men det finnes ingen vettig grunn til at mødre som, stort sett, gjør så godt de kan, skal bli skremt livet av når ting ikke fungerer som det skal. Og nei, det er ikke bare internett som har skylden i det.

Og om du skulle være en av de vettskremte: Det finnes ingen forskning som tyder på at barn omkommer av litt erstatning, om man ikke får til ammingen. 

Omsorgskrise

For første gang på veldig lenge ble moren min, mamma igjen. Hun hadde selv født tre barn og var den første som forstod hva jeg mente når jeg prøvde å forklare det jeg følte på. Hun var sjokkert over hva som hadde skjedd med barselomsorgen på den tiden som hadde gått siden hun sist fødte selv (1996).

På mange måter har vi kommet veldig langt, på andre måter går vi også baklengs inn i framtida. 

På begynnelsen av 1900-tallet fødte de fleste norske kvinner hjemme, Norge var et fattig land og både spedbarnsdødeligheten og mødredødeligheten var høy. I 1950-årene var liggetiden lang, den kunne være opptil 14 dager. I 1960-årene skulle ikke liggetiden være under åtte døgn. På slutten av 1990-årene (når moren min fødte) var liggetiden ved barselavdelinger i Norge fire til fem døgn etter en vanlig vaginal fødsel. Da jeg fødte var vi én natt på barselavdeling, og to netter på barselhotell. De som har født før får bare to netter tilsammen, jeg skjønner ikke helt logikken bak det. Og på Haukeland sykehus i Bergen er det altså nå et uttalt mål at det innen 2023 forventes at 40 prosent av alle barselkvinner reiser hjem bare 6— 8 timer etter fødsel.

Jeg kan betale for private tjenester, men det kan ikke alle andre

Jeg ville nok uansett ikke holdt ut i 14 dager på den barselavdelingen som jeg havnet på, så det er ikke noe mål i seg selv å skru klokka tilbake til 1950. Vi må også se på kvaliteten på innholdet.

Men uansett, det at veldig mye har blitt bedre de siste hundre årene betyr ikke dermed at det alltid vil holde seg sånn. Norge er ikke lenger et fattig land, vi har råd til å ta vare på både landets fødende og deres barn.

Den feministiske professoren Nancy Fraser har snakket om en omsorgskrise. Før jeg selv fødte var det hun snakket om en teoretisk størrelse for meg, det er det ikke nå lenger.

Fra offentlig kasteball til privat resignasjon

Jeg ventet i fire måneder før jeg fikk time hos en gynekolog til å hjelpe meg med problemene mine knyttet til underlivet mitt. Det finnes private gynekologer i Norge uten ventetid. Men på dette tidspunktet hadde jeg, i ren desperasjon, betalt så mye for private tjenester som strengt tatt bør dekkes av det offentlige at jeg, ut av prinsipp, lot det være.

I heisen på vei ned igjen fra gynekologen begynte jeg å gråte

Jeg kan betale for private tjenester, men det kan ikke alle andre. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det 98.200 fattige barn i Norge, de fleste av dem har også mødre.

Den lange ventetiden på en offentlig gynekolog førte til at jeg i nesten et halvt år etter fødsel gikk rundt og holdt ut plager jeg nå vet at jeg kunne fått hjelp med mye tidligere dersom noen hadde fulgt meg opp bedre. Da jeg endelig kom til gynekologen hadde ikke hun heller tid til å prate med meg. Det var ikke av ondt blod, men på grunn av den lange køen av kvinner ute på gangen.

Det tar altfor lang tid å få time hos en offentlig oppnevnt gynekolog i Oslo. Nybakte mødre er ikke de eneste som sliter med kroppen.

Vi skaper klasseskiller i Norge allerede fra baby-stadiet av

I heisen på vei ned igjen fra gynekologen begynte jeg å gråte. Ute på gata resignerte jeg.

Jeg var lei av å bli henvist videre hver gang jeg forsøkte å finne hjelp i det offentlige systemet. Siden da har jeg brukt en privat gynekolog, det koster meg 1200 kroner per gang. 1200 kroner som betales med felleskontoen til meg og min samboer, fordi vi vet at kvinner ikke gjør seg selv gravide eller selv påfører seg de kroppslige utfordringene som kommer med en fødsel.

Likevel: For noen er det altfor mye å ta seg råd til. Vi skaper klasseskiller i Norge allerede fra baby-stadiet av.

Lide i stillhet

Opplevelsene burde kanskje ikke ha kommet som en overraskelse på meg. Jeg vet at kvinnehelse er et skammelig nedprioritert forskningsfelt.

Det er f.eks sånn at 20-25 prosent av alle unge kvinner som rammes av det vi kaller vestibulitt/vaginisme, uten at det finnes noen særlig løsning på problemet av den grunn. Én av ti fertile kvinner lider av endometriose, en tilstand som gir deg så ekstreme menssmerter at du ikke klarer å fungere i hverdagen. Kvinner har lidd av dette i stillhet, i mange tiår har de bare fått beskjed om å ta seg sammen når de forsøker å forklare.

Måten man blir møtt på kan også ha en effekt på fødselsangst i en eventuelt neste omgang, det burde engasjere politikere som er opptatt av at norske kvinner skal føde mer.

Tenk deg bare om 20-25 prosent menn skulle gått rundt og opplevd så alvorlige smerter ved samleie at de måttet slutte å ha det. Eller at én av ti menn skulle hatt det så vondt én gang i måneden at de ikke klarte å fungere på jobb. Løsningen ville antakelig kommet umiddelbart.

Kvinnehelse er nedprioritert

Jeg var heldig, etter noen måneder ble mine fødselsplager gradvis bedre. Men jeg har venner som fortsatt, over et år senere, sliter med lekkasjer fra underlivet som de aldri fikk hjelp med. For det er langt fra sånn at ettervirkninger av en fødsel alltid ordner seg av seg selv.

Medisinsk forskning og vårt medisinske system har i stor grad vært utviklet på bakgrunn av menns helse

Kroppen er fantastisk på mange måter, men den kan ikke utføre mirakler. Noen kvinner kan oppleve at hele blæra faller ut, andre kan revne fullstendig, men det er også mange nyanser i mellom dette og ingen problemer. Det virker også som om det er en del som opplever utfordringer knyttet til ammingen. For ikke å snakke om dem som blir rammet av en fødselsdepresjon. Måten man blir møtt på kan også ha en effekt på fødselsangst i en eventuelt neste omgang. Man bør kanskje spørre seg om alt dette kan ha noe med den “sykeliggjøringen” av fødsler som professor Ellen Blix pekte på.

Sånn gidder jeg ikke å ha det i verdens mest (sett inn privilegie) land

Uansett er det dessverre sånn at kvinnehelse er et nedprioritert felt. Medisinsk forskning og vårt medisinske system har i stor grad vært utviklet på bakgrunn av menns helse.

Ikke en velferdsstat verdig

Historien om barselstiden min er ikke spesiell for dagens situasjon. Jeg vil derimot anta at den er ganske normal og det er derfor jeg vil dele den. Som en slags nyanse mellom “alt er jævlig” (det var det ikke) eller “alt er fantastisk” (det var det heller ikke). Veldig mange vil som regel oppleve litt av det ene og det andre, sånn er det jo også generelt i livet.

Alt det fantastiske eksisterer også i min historie, det er viktig å understreke. Det å få et barn i seg selv er – når det er ønsket – en fantastisk berikelse. Men når barselomsorgen kuttes til beinet er det også viktig å få fram hvordan det kan ramme også mødrene og fedrene, ikke bare barna.

Jeg betaler like mange prosent skatt som min mannlige partner

Det holder ikke å svare nybakte mødre med at “Ammehjelpen finnes” når de trenger hjelp med amming. Kvinnehelse kan ikke være et område avhengig av frivillig innsats, den kan ikke være avhengig av sanitetskvinnenes salg av fastelavensris og maiblomster.  

Vi lever i 2018, men fortsatt må vi understreke at kvinnehelse også er menneskehelse. Sånn gidder jeg ikke å ha det i verdens  mest (sett inn privilegie) land.

Kvinnen, den andre

Det finnes kvinner i dette langstrakte landet som har opplevd noe av det samme som meg. Det finnes sikkert mange som heldigvis ikke har møtt på noe særlig problemer, men også mange som har opplevd verre. Kvinner hvis både føde og -barseltilbud er nesten fraværende. Ofte på grunn av lange avstander til sykehus.

Til og med jeg, feminist på min hals, internaliserte den objektiviseringen jeg ble utsatt for

Men også i hovedstaden skorter det. Det er mangel på jordmødre i kommunene. Og nylig meldte Dagsavisen at seks av ti kommuner i Norge stryker på hjemmebesøk til nybakte foreldre. Inkludert Oslo.

Ironisk nok er ofte de eneste konsekvensene som problematiseres i sakene om mangel på jordmødre og hjemmebesøk at det setter barna i fare. Som riktignok er et kjempestort problem, men hva med de fødende da? Det er som om vi kun eksisterer som verktøy.

Og dersom man likevel skulle våge seg utpå i diskusjonene så blir man ofte møtt med umiddelbare krav om takknemlighet: “du føder i verdens beste land”. Ferdig snakka.

Det er unødvendig å understreke, de fleste av oss vet jo at vi gjør det. Likevel, det hører ikke hjemme i et likestilt land å skamme noen for å motta noe som strengt tatt er en selvfølge. Jeg betaler like mange prosent skatt som min mannlige partner.

Å bygge en ny identitet etter en fødsel krever sitt

“Mannen er mennesket, Den Ene. Kvinnen er kjønnet, den andre” skrev filosofen Simone De Beauvoir en gang og aldri før har jeg følte sterkere på det enn under tiden i min egen barsel.

Halve befolkningen

Det har tatt meg tid å bli trygg i rollen som mor, og finne tilbake igjen til deler av den jeg var. Helt det samme blir det aldri, sånn er det å bli mor, men å bygge en ny identitet etter en fødsel krever sitt. Til og med jeg, feminist på min hals, internaliserte den objektiviseringen jeg ble utsatt for.

Det hadde vært viktig for meg å ha fagpersonell som så meg og hjalp meg med det jeg faktisk trengte hjelp til, da jeg trengte det. Det burde ha vært en person i det offentlige systemet, som alle fødende kan få tilgang til på lik linje. 

Vi er ikke minoriteter, vi er halve befolkningen

En som ikke bare dytter hodet til barnet inntil puppen min og forlater deg uten svar, men som får lov av systemet til å ta seg tid til å spørre hvordan det går og som lytter. Det er viktig for alle kvinners helse – og alle deres partnere og/eller støttespillere for den saks skyld. 

Effektivisering i helsevesenet skal ikke automatisk gå på bekostning av kvinnehelse og barselsomsorgen, sånn som deler av det politiske lederskapet i Norge nå ser ut til å tro at det må.

Å være kvinne er ikke en særinteresse.

Og selv om minoriteter også har krav på det samme menneskeverd som resten av befolkningen, så er vi ikke minoriteter heller, vi er halve befolkningen.

Det skulle bare mangle å behandle oss deretter.