Bazookaen mot tinningen til norske medier

Det er januar 2026 og det føles allerede som selve kalenderen er i ferd med å rakne under presset fra autoritære krefter.

Nå er gardinen trukket fra. Der det tidligere var forskere som snakket om nedgang i demokrati-indekser, er det nå Canadas statsminister som ber andre verdensledere ta inspirasjon fra opposisjonen mot diktaturet i Tsjekkoslovakia i møte med Trump.

Til sammen bruker folk i verden over en million år hver dag på sosiale medieplattformer eid av milliardærer.

De nye tidene setter press på oss i utenrikspolitikken. Derfor ruster vi opp forsvaret massivt. Derfor bruker regjeringen tid på diplomati. På å reise til Davos.

Men mens vi ruster opp forsvaret mot ytre trusler, kan den fjerde statsmakt bli stående ribbet her hjemme.

Dette er ikke en detalj i fortellingen om den nye verdensordenen. Det er del av selve essensen.

Plattformene polariserer oss.

En ny ulikhets-rapport viser at de samme milliardærene som har brukt pengemakten sin til å løfte fram Trump, fullstendig dominerer hvilket innhold folk får opp på skjermen. Til sammen bruker folk i verden over en million år hver dag på sosiale medieplattformer eid av milliardærer.

Plattformene er ikke politisk nøytrale. Algoritmene både på lik-og-del-plattformer som Facebook og nye, mer passive plattformer som TikTok, belønner innhold som er kritisk til andre grupper i samfunnet enn brukeren selv. Plattformene polariserer oss.

Og vel så vesentlig: Den nye oppmerksomhetsøkonomien er en bazooka rettet mot tinningen mot norske medier, grunnlaget for en norsk diskusjon om norske problemer i det norske samfunnet.

De store annonsepengene sluses bort fra avisene, og i lomma på Elon Musk og Mark Zuckerberg.

Den tabloide modellen er død som en død katt. Før ble kritisk journalistikk finansiert gjennom at avisen ga deg eksklusiv tilgang til pupper og fotball. Nå står selv VG, Norges tabloide flaggskip og største avis, med bare helt marginale overskudd.

Og abonnementsmodellen holdes oppe av en stadig eldre gruppe av lesere som kjøper papirabonnement. Det er først og fremst aldersgruppen 67 pluss som leser papiraviser i dag. Det er ikke bærekraftig.

De store annonsepengene sluses bort fra avisene, og i lomma på Elon Musk og Mark Zuckerberg.

Tenkemåten må være at kritisk journalistikk er et fellesgode for samfunnet

Det er denne konteksten mediepolitikken må tenkes innenfor.

Tenkemåten må være at kritisk journalistikk er et fellesgode for samfunnet. I privat næringsliv tenker de akkurat slik om forskning: Det offentlige finansierer fellesgodet som grunnleggende forskning er, og så bygger bedrifter videre på det gjennom innovasjon som er salgbar på markedet. På tilsvarende vis er leverer journalistikken den substansen som kan debatteres sønder i både avisenes egne spalter og på sosiale medier.

Det må også en mer prinsipiell tenkning til rundt hvordan autoritære krefter kan komme til å legge press på den frie pressen mer konkret. I Sverige har ytre høyre jobbet systematisk for å delegitimere pressen. 39 prosent av svenske journalister oppgir at de sensurerer seg selv for å unngå trusler og trakassering. I Ungarn, et land som er et uttalt forbilde for flere på ytre høyre flanke i Sverige, har regjeringen tatt politisk styring over media og slått ned på den kritiske pressen.

Skattlegg tech-gigantene, og la dem betale tilbake det de har tappet avisene for.

Vi er ikke der i Norge, men det vil være naivt om den norske mediepolitikken ikke tok høyde for at et autoritært press mot media også kan komme til vårt land. Svaret kan være å spre en økt finansiering til flere ulike kilder, heller enn å være avhengig av ett kapittel i statsbudsjettet, som kan fjernes med et pennestrøk.

En idé: Skattlegg tech-gigantene, og la dem betale tilbake det de har tappet avisene for. En annen: Lag et uavhengig mediefond, slik tippemidlene er det for idretten. En tredje: Styrk lokal finansiering, la fylker og kommuner kjøpe aviser til skolene. En fjerde: Flytt mer av det offentliges annonsekroner over til den kritiske pressen.

Og dessuten: Sivilsamfunnet kan ta et mer aktivt og strategisk ansvar for medieeierskap. Jeg har hørt flere argumentere for at LO bør ta et større slikt ansvar fordi norsk presse i stort ofte har et høyreperspektiv i mange viktige spørsmål. Men det er også et demokrati-argument her: At den frie pressen får flere ulike ben å stå på gir mer robuste medier i møte med autoritært press.

Norske politikere har i tiår tenkt altfor smått om mediene. Det kan gå lukt til helvete.

Den norske pressen er ikke perfekt. Mange har ikke tillit til det som skrives. Og en del av de som ikke har tillit til det som skrives har grunn til det. De er ikke representert, og meningene deres er ikke representert. Det er blindsoner. For eksempel handler bare fire prosent av nyhetsartiklene og tre prosent av kommentarartiklene i avisene om arbeidsliv, selv om vi bruker store del av vår våkne tid på jobb. Og hvor ofte kommer arbeidsfolk selv til orde som intervjuobjekter? Ikke ofte.

Når store grupper systematisk ikke kjenner seg igjen i hvem som slipper til, hva som prioriteres og hvilke erfaringer som regnes som relevante, svekkes tilliten til mediene. Mediene selv må ta det på alvor. Og det må møtes strukturelt, gjennom en mediepolitikk som aktivt legger til rette for større mediemangfold.

Norske politikere har i tiår tenkt altfor smått om mediene. Det kan gå lukt til helvete. Da må mediepolitikken rustes for det alvoret vi faktisk står overfor.