Bedre bistand med Biden?

Amerikansk utenriks- og utviklingspolitikk har alltid vært brukt til å fremme amerikanske politiske og økonomiske interesser. Dette ble likevel kraftig forsterket under Trumps presidentperiode. Trump brukte rett og slett bistand som et verktøy for å presse og kneble mottakere som mente noe annet enn ham selv eller hans kjernevelgere.

 

Kneblet meningsmotstandere

Noe av det første Trump gjorde var for eksempel å iverksette Mexico City Policy, også kjent som «The Global Gag Rule», eller «munnkurv-regelen». Regelen, som forbyr all støtte til organisasjoner som utfører eller informerer om abort, blir gjeninnført hver gang en republikaner kommer til makten, og avviklet hver gang en demokrat overtar. Trump valgte å utvide den.

Under tidligere republikanske presidenter gjaldt forbudet bare penger øremerket til familieplanlegging, med Trump omfattet det hele USAs helsebistand på 9 milliarder dollar. I tillegg kunne ikke mottakere av amerikansk bistand bruke midler fra andre givere på å informere om abort, hvilket fikk en lang rekke organisasjoner til å bøye seg for Trumps harde pisk.

Trump brukte rett og slett bistand som et verktøy for å presse og kneble mottakere som mente noe annet enn ham selv eller hans kjernevelgere

Dette ble et dramatisk tilbakeslag for kvinners rettigheter, global helse og ytringsfrihet i amerikansk bistand. Ifølge en rapport fra 2019 fikk regelen umiddelbare negative konsekvenser.

I Kenya ble en organisasjon som hjalp unge kvinner og sexarbeidere tvunget til å slutte å gi informasjon og henvisninger til abort. To av organisasjonens klienter døde etter å ha brukt usikre metoder for å avslutte graviditeten. I Nepal, som har en progressiv abortlov, måtte et prosjekt som skulle øke tilgangen til prevensjonsmidler på landsbygda, legges ned. I Sør-Afrika måtte utarbeidelsen av en nasjonal læreplan for seksualutdanning utelukke enhver omtale av abort, selv om retten til abort er beskyttet av landets grunnlov.

 

FN-kutt

Trump har også kuttet betydelig i støtten til FN i de fire årene han har innehatt presidentembetet. FNs organisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, fikk kuttet all amerikansk støtte i 2018. Dette fikk umiddelbare konsekvenser for 5,7 millioner palestinske flyktninger i land som Jordan, Libanon og Syria, og på Gaza og Vestbredden. Store helse- og utdanningsprogrammer måtte stenge ned. Nylig kunngjorde organisasjonen at de ikke lenger har penger til å betale lønn til egne ansatte.

FNs befolkningsfond fikk store kutt samme år, det samme fikk UNAIDS og Verdens helseorganisasjon, WHO, som opplevde kutt på henholdsvis 30 og 20 prosent.

Så, i mai 2020, mens verden står mitt i den største helsekrisen på årtier, beslutter Trump at han vil trekke USA helt ut av WHO, fordi han mener organisasjonen er for mye påvirket av Kina. Tidligere har han som kjent også trukket USA fra atomavtalen med Iran og fra Parisavtalen.

Denne formen for utenrikspolitikk kalles gjerne transaksjonspolitikk, og har kjennetegnet mye av det Trump har bedrevet i sine fire år i det hvite hus. Snarere enn å støtte opp om internasjonale organisasjoner og forhandlinger, som ofte tar tid og diplomatisk fotarbeid, har Trump foretrukket bilaterale forhandlinger med raske resultater.

 

Må gjenvinne tillit

Det store spørsmålet er nå hva Biden vil gjøre annerledes enn sin forgjenger. Utenrikspolitikk generelt, og utviklingspolitikken spesielt, fikk lite plass i den amerikanske valgkampen, og Biden har ikke kommet med mange nye visjoner eller planer. Det han har sagt, er at han umiddelbart vil melde USA inn igjen i Parisavtalen. Mest sannsynlig vil han også øke støtten til Det grønne fondet, som skal bistå utviklingsland med å kutte egne utslipp og tilpasse seg klimaendringene. Klimapolitikk har blitt et stadig viktigere politikkområde for demokratene, så dette er ikke veldig overraskende.

Kvinner og minoriteters rettigheter er også et område der man forventer økt støtte nå. Biden har for eksempel vært en tydelig forkjemper for LHBTI personers rettigheter i den nasjonale debatten.

Først og fremst vil Bidens utenrikspolitikk handle om å gjenoppta diplomatiske forbindelser og «reparere» det Trump har ødelagt. Det vil si gjenvinne tillit og respekt for USA internasjonalt

Men først og fremst vil Bidens utenrikspolitikk handle om å gjenoppta diplomatiske forbindelser og «reparere» det Trump har ødelagt. Det vil si gjenvinne tillit og respekt for USA internasjonalt. Det kan være vanskelig nok i seg selv, da det er liten tvil om at landet som global og forutsigbar stormakt har fått en betydelig skrape i lakken.

 

Multilateralisme under press

Når det er sagt er det ikke bare Trump som har bidratt til å endre verden. Verden har også endret seg. Andre land, spesielt Kina, India, Russland og Tyrkia, vil ha mer å si internasjonalt. Dette parallelt med at multilateralismen, det vil si samarbeid mellom land gjennom internasjonale organisasjoner, er under press. Stadig flere land foretrekker bilaterale forhandlinger, både politisk og økonomisk. Nasjonal egeninteresse, proteksjonisme og lavere tillit til det internasjonale systemet preger verden vi lever i.

Samtidig står verden overfor enorme globale utfordringer som bare kan løses i fellesskap. Klima, handel, gjeldskriser, våpennedrustning og for ikke å glemme: pandemi, er eksempler på problemer som ikke kan løses i en- eller tosomhet. Selv om det ikke er ønskelig med et USA som oppfører seg som verdenspoliti, er det mange som håper at et amerikansk comeback som forutsigbar lagspiller vil styrke det multilaterale samarbeidet.

 

Global pandemi

Noe av det første Biden forventes å ta tak i, er åpenbart den pågående koronakrisen. Her har han først og fremst en enorm oppgave foran seg på hjemmebane. Døds- og smittetallene i USA er rekordhøye. Men mange, ikke minst demokratenes fremste forkjemper for bistand- og utvikling i senatet, Chris Coone, har sagt at Bidens nye regjering også må bli en stor og viktig bidragsyter til global helse og internasjonalt vaksinesamarbeid.

Biden selv skrev følgende på twitter tidligere i år: «Amerikanere er tryggere når USA er involvert i å styrke global helse. På min første dag som president vil jeg melde USA inn igjen i WHO, og gjenopprette USAs lederskap på den globale arenaen».

Uansett har mye vann rent i bekken før Bidens nye regjering og den nye kongressen er på plass. Når USA ikke har tatt ledelsen på global helse under pandemien, er det andre land som har trådd til.

Når USA ikke har tatt ledelsen på global helse under pandemien, er det andre land som har trådd til

Nye allianser og koalisjoner har dannet seg i fravær av et amerikansk engasjement. For eksempel er det nå et samarbeid mellom Frankrike og Tyskland i å lede reform av WHO. Opprettelsen av COVAX – et initiativ som skal sikre lik tilgang til coronavaksinen, ledes av vaksinekoalisjonen GAVI, CEPI og WHO, og USA har hittil nektet å delta.

Det er ikke selvsagt at en ny administrasjon, med store utfordringer nasjonalt, vil makte å ta over dette lederskapet. Og hvorfor skal andre land som nå nyter anerkjennelse for å ha tatt ansvar, frivillig tre til side for USA?

 

Fake news om bistand

Kanskje vil USAs utenriksdepartement og det amerikanske bistandsprogrammet ha godt av en liten dose ydmykhet. Ikke minst trengs kanskje også en liten realitetsorientering:

Meningsmålinger rapporterer konsekvent at amerikanerne tror USA bruker om lag 25 prosent av det føderale budsjettet på internasjonal bistand. På spørsmål om hvor mye de syns det skal være, svarer flest «10 prosent». Sannheten er at USA i 2019 ga 39,2 milliarder dollar i bistand, mindre enn 1 prosent av budsjettet.

En annen myte er at amerikanere tror de gir mye mer enn andre land. Det stemmer riktignok i kroner og øre, men ikke per innbygger. Det er en bred internasjonal forpliktelse at rike land skal gi 0,7 prosent av deres brutto nasjonalinntekt i bistand. Fire land, inkludert Norge, gir mer. Gjennomsnittet er 0,4, mens USA gir kun 0,2 prosent.

 

Republikanerne kan avgjøre

Det er heller ikke slik at det er demokratene som er bistandens fremste forsvarer. Det er nok riktig at det er de som har dette høyest på sin politiske agenda. Men alle amerikanske presidenter før Trump, uavhengig av politisk farge, har vært tydelige tilhengere av bistand og internasjonal utvikling. Faktisk har de største økningene på bistandsbudsjettet forekommet under Ronald Reagan og George Bushs første presidentperioder.

Store amerikanske bistandsprosjekter, spesielt på helse, har gjennom mange år og presidenter hatt bred støtte i kongressen, og da Trump foreslo å kutte bistandsbudsjettet med en tredjedel i 2017, møtte han overveldende motstand i eget parti.

Store amerikanske bistandsprosjekter, spesielt på helse, har gjennom mange år og presidenter hatt bred støtte i kongressen

Hvorvidt denne støtten fortsatt er til stede er usikkert, ikke minst fordi kritikken internt i det republikanske partiet mot Trumps oppførsel etter valgnederlaget har vært overraskende liten. Frykten er at bistand, som så mye annet i amerikansk politikk, skal bli satt i politisk spill.

Dette kan for eksempel ramme forhandlinger om en internasjonal COVID-19-hjelpepakke. En slik pakke ligger på vent i senatet nå, men vil mest sannsynlig bli tatt opp igjen på et snarlig tidspunkt. Hvor stor og omfattende den blir, vil avhenge av hvor stor makt demokratene får i senatet, men også av hvor samarbeidsvillig republikanerne blir.

Det er også flere bistandsvennlige kongressmedlemmer fra begge sider av politikken som nå forlater kongressen, enten fordi de har tapt eller fordi de går av med pensjon. Dette vil også påvirke forhandlingene av en slik pakke.

De internasjonale utfordringene står i kø. Løsningene må Biden finne på hjemmebane.