Å overse Israels rolle som et potensielt tilfluktssted, viser en viss mangel på solidaritet og forestillingsevne.
NEW YORK – I 2009 argumenterte den nå avdøde britiske historikeren Tony Judt at Israels identitet som en entydig jødisk stat var «dårlig for Israel» og «dårlig for jøder, andre steder i verden, som blir identifisert med dens handlinger». Uttalelsene han kom med da, var kontroversielle. Men den globale reaksjonen på den pågående krigen mellom Hamas og Israel i Gaza kan tyde på at han hadde rett, ettersom jøder over hele verden blir beskyldt for det som mange omtaler som et «folkemord» mot det palestinske folk.
De siste seks månedene har nyhetsrapportering om grusomhetene i Gaza blitt etterfulgt av en kraftig oppgang i antall antisemittiske ytringer og handlinger i byer som London, New York og Wien. Synagoger har blitt malt og sprayet med hatefulle slagord. Jødiske gravplasser har blitt skjendet. Og personer identifisert som jøder har blitt trakassert.
Mange jøder deltar riktignok aktivt i antikrigsprotester der man forlanger et fritt Palestina «fra elven til havet». Og det er galt å sammenblande enhver kritikk av Israels statsminister Benjamin Netanyahus ytre høyre-regjering med antisemittisme. Men det er også sant at enkelte har vært raskt ute med å betegne Israels fremferd i Gaza som et folkemord – og det i langt større grad enn det man har sett av reaksjoner på massevold i land som Syria, Sudan eller til og med Ukraina. Denne uforholdsmessige oppmerksomheten antyder at kritikk av israelske handlinger kan fungere som en slags befrielse for de som er lei av at noen skal få dem til å føle skyld for Holocaust.
Selv om dette kan virke som en enkel løsning, er det ikke det, fordi selvbildet til jøder ikke nødvendigvis endrer hvordan ikke-jøder ser dem.
Israelske myndigheter bærer noe av ansvaret for denne bitterheten, ikke bare på grunn av deres forferdelige behandling av palestinere opp gjennom årene, men også fordi israelske politikere og myndighetsrepresentanter ofte bruker holocaust som begrunnelse for landets rå og brutale politikk. Siden rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961, har Israel hevdet å tale på vegne av alle holocaustofre. Argumentet er som følger: Hvis Israel hadde eksistert på 1930-tallet, ville seks millioner jødiske liv ha blitt reddet fra nazistenes inferno.
Dette er antakelig grunnen til at den israelske presidenten Isaac Herzog ble invitert til å delta på åpningen av Amsterdams nye holocaust-museum 10. mars. Etter massakren av israelske borgere 7. oktober, hevdet Herzog at en «hel nasjon» var ansvarlig og at det ikke var noen uskyldige sivile i Gaza. Men det ble ansett å være for sent å trekke tilbake invitasjonen fra museet. Dette utløste omfattende protester, der demonstranter skrek pro-palestinske slagord mot jøder som gikk inn i synagogen i Amsterdam, for å minnes det nederlandske jødiske samfunnet som nesten ble fullstendig utryddet av nazistene.
Judts svar på at det ble satt likhetstegn mellom jøder og Israel var å skille jødisk identitet fra den jødiske staten. Som han skrev: «Vi kunne dermed håpe på å etablere et naturlig skille mellom personer som tilfeldigvis er jøder, men som er borgere av andre land, og personer som er israelske borgere og tilfeldigvis er jøder».
Det er virkelig ingen grunn til at jøder må forsvare Israels politikk.
Judt var ikke den første til å foreslå dette. Den ungarskfødte forfatteren Arthur Koestler – som i likhet med Judt var en tidligere sionist – argumenterte for at jøder som ønsket å leve som jøder, burde flytte til Israel, mens de som ikke ønsket det, burde slutte å identifisere seg som jøder. Selv om dette kan virke som en enkel løsning, er det ikke det, fordi selvbildet til jøder ikke nødvendigvis endrer hvordan ikke-jøder ser dem. Under holocaust ble sekulære jøder som så på seg selv først og fremst som tyskere, gasset sammen med ortodokse jøder fra polske shtetler.
Det tydeligste uttrykket for Israels jødiske karakter er Loven om tilbakevending fra 1950, som gir enhver jøde retten til å flytte til landet. Denne loven ble opprinnelig utformet for å etablere Israel som et tilfluktssted fra antisemittisme. Men loven har blitt kritisert for sin vage definisjon av jødisk identitet. For øyeblikket gjør den det mulig for enhver med minst én jødisk besteforelder eller for de som har konvertert til jødedommen, å kvalifisere seg for israelsk statsborgerskap.
Dette er åpenbart urettferdig overfor palestinere med familier som ble fordrevet fra sine forfedres landområder av jødiske styrker under krigen i 1948. Hvorfor skal en person fra Frankrike eller Russland med én jødisk besteforelder få lov til å immigrere til Israel mens etterkommere av palestinske flyktninger ikke kan det?
Å overse Israels rolle som et potensielt tilfluktssted, viser en viss mangel på solidaritet og forestillingsevne.
Mange jøder kan si at de ikke føler noen tilknytning til Israel i det hele tatt og at de misliker enhver antydning om at de skal føle lojalitet til denne staten eller forsvare dens politikk. Det er virkelig ingen grunn til at jøder må forsvare Israels politikk. Og mange gjør det ikke. Men det at noen jøder i Europa og USA føler at forfølgelse tilhører fortiden, betyr ikke at jøder i mer utsatte områder ikke møter på antisemittiske holdninger og handlinger. Det er også sant at Israel i dag ikke akkurat ser ut til å være en trygg havn, delvis på grunn av sin egen regjerings renkespill, men det endrer ikke prinsippet.
Likevel kan man argumentere for at Israel bør revurdere Loven om tilbakevending og anse den som utdatert politikk som gjør varig fred med palestinerne nærmest umulig. Men selv om avskaffelse av denne loven sikkert vil være mer rettferdig for palestinerne, vil det også undergrave Israels grunnleggende prinsipp om at staten skal være et tilfluktssted for jøder i nød.
Å overse Israels rolle som et potensielt tilfluktssted, viser en viss mangel på solidaritet og forestillingsevne. Med mindre man tror at jøder har rett til sin egen stat fordi Gud lovet det hellige landet til det jødiske folket, forblir idealet om å bygge et hjemland for alle forfulgte jøder den sterkeste begrunnelsen for dens eksistens.
Så lenge dette er tilfellet, vil det være vanskelig for jøder å ta fullstendig avstand fra Israel. Og selv om diaspora-jøder benekter enhver tilknytning til Israel, vil mange ikke-jøder insistere på det. Tross alt blir identitet ofte pålagt oss av andre – en virkelighet som jøder er altfor godt kjent med.
Oversatt av Marius Gustavson.
Copyright: Project Syndicate, 2024.
Kommentarer