Besteforeldre X

Noen ganger dukker det opp debatter i sosiale medier, på reditt eller i interne interesse-fora som kanskje har rot i noe viktig (eller kanskje ikke har det) og som kan smitte over til reportasjer og annen debatt.

Et tema som stadig vekk dukker opp i ulike kanaler for tiden er denne: Er generasjon X elendige besteforeldre, som er mer opptatt av vinturer og venner enn å stille opp for barnebarna sine (og med det også barna sine)?

Kan man ikke bare jobbe deltid da, om man god besteforelder vil være?

Generasjon X er født mellom 1965 og 1980, og det vil si at de eldste i denne gruppen nå debuterer som besteforeldre. Det er deres barn, de såkalte millennias, som uttrykker en viss misnøye over opphavets manglende interesse for å være barnevakt eller stille opp for en travel småbarnsfamilie.

Her er det opplagt familiære ulikheter, der noen vil kjenne seg igjen og andre ikke, men diskusjonen kan likevel hjelpe oss til å forstå samfunnet vårt, på samme måte som den såkalte «tidsklemme-debatten», som har pågått i over 20 år nå, også gjør det.

I dette tilfellet henger de to dessuten tett sammen. Dagens yngste besteforeldre er den første generasjonen som oppdro sine barn i en norsk familiepolitikk som la til rette for at begge foreldre skulle jobbe full tid selv mens barna var små. Vi fikk i løpet av 2000-tallet barnehager til alle, pappapermisjon og ammefri. Det var pent på papiret, men det dukket likevel opp debatter jevnlig, som utfordret dette i praksis.

Tidsklemme handler ikke om at du vil mer tid til venner eller trening, men at du opplever å miste kontroll over hverdagen din. Kontroll over hverdagen er et gammelt arbeider- og kvinnekrav. Tidsklemme er der du står i spagat mellom barn som trenger deg hjemme og jobben som krever mer enn du kan gi ute, med andre ord, en jobb/hjem-ubalanse.

Du strekker ikke til noen steder, og mellom der er også det ulønnede evige husarbeidet som ingen snakker om, i alle fall ikke politisk, men som like fullt er en jobb som må gjøres.

Mange av dagens 60-åringer er dessuten skilt.

Kan man ikke bare jobbe deltid da, om man god besteforelder vil være?

Nei. De fleste friske voksne kan ikke velge deltid eller ulønnet permisjon. Retten til velferdsordninger, som sykepenger, pensjon, feriepenger eller arbeidsledighetstrygd, er knyttet opp til hvor mye du jobber her i landet.

Skal du ha full rett til velferd er eneste mulighet full jobb, i alle voksne år. Toinntektsfamilien vokser dermed som norm, noe alle som er eneforsørgende smertelig vet. I 1990 jobbet nesten halvparten av norske kvinner deltid, 48 prosent. I 2000 var tallet 43. I 2025 er det 35 prosent av kvinner som jobber deltid. Rundt 17 prosent av menn jobber deltid i dag.

Det er denne virkeligheten dagens besteforeldre ble voksne i. Dagens 60-åringer er dessuten fremdeles i full jobb selv, dersom helsen holder, for det må de være for å kunne ta ut full pensjon. 20-årsregelen for opptjening av pensjon i folketrygden ble avviklet med pensjonsreformen i 2011, det vil at det før var slik at dine 20 beste år telte når pensjon ble regnet ut. I dagens ordning teller hele livsløpet for pensjonsopptjening. Da kan man ikke bare begynne å jobbe deltid om barn og barnebarn skulle trenge assistanse. Nå er det bare å jobbe på!

Mange av dagens 60-åringer er dessuten skilt. Skilsmisseprosenten er mer enn doblet seg fra generasjonen før, noe som betyr at mange av dem måtte ta opp nye boliglån i voksen alder og sitter med gjeld man betjener alene. Eller, om man etablerte seg på nytt, kan det være mine og dine barnebarn og ekstra mange å holde fast i og ta hånd om.

Alt dette har så klart påvirket familielivet og hvordan vi innretter oss privat.

Tidsklemme-generasjonen, som kanskje kan puste litt når barna flytter ut, kan være heldig å fremdeles ha egne foreldre levende til stede i livene sine, altså barnebarnas oldeforeldre. Men her kommer en ny tidsklemme seilende. Fordi så mange eldre i dag bor hjemme lenge, noe som kan være eget ønske men som også er politisk villet, så må mange 60-åringer ved siden av full jobb også drive omsorg- og byråkratisk arbeid for egne foreldre. Forskning viser at nordmenn tar ut sykedager for å hjelpe gamle foreldre.

«Nå står vi overfor en brå og akselererende vekst i antall eldre over åtti, og svært mange arbeidstakere vil bli utsatt for et press om å ta seg av gamle og syke foreldre. Det er behov for å endre permisjonsordningen for å løse «den andre tidsklemma», sier forsker ved NOVA, Heidi Gautun, som står bak forskningen.

Det er akkurat dette: Det private fortsetter å være politisk, og derfor kan skravling på nettet om besteforeldre som ikke stiller opp i den grad barna ønsker, fortelle oss ganske mye om samfunnet vi har skapt de siste 50-60 årene.

Denne epoken fikk på en side stadig flere velferdsordninger, ikke minst kjempet frem av feminister i en likestillingskamp, men – på den annen side – sammenfalt dette gode med en stadig krassere kapitalisme, som også utfordret velferdsstatens etiske fundament, skapte et arbeidsmarked, tok eierskap over internett og sosiale medier, sendte et boligmarked ut i fri vekst og underveis evnet ødelegge natur og skapte klimakriser og økosorg.

Generasjon X var barn mens det kollektive fremdeles sto sterkt.

Alt dette har så klart påvirket familielivet og hvordan vi innretter oss privat, alt dette skaper betingelser for våre liv. Kanskje er det lov å si at den første gruppen av generasjon X som nå er 60 år og besteforeldre, er litt slitne?

I alle fall de som ikke reiste medstrøms med den bølgende nyliberalismen, men som heller ble ofre for konsekvensene av den.

Generasjon X var barn mens det kollektive fremdeles sto sterkt, men ble voksne mens individualismen kom krypende inn i våre sinn og politikk. Dagens 60-åringer vokste kanskje opp uten både TV og telefon da de var små, og kan huske første gang de fikk noe som het epost, og er førstereis på sosiale medier og skulle lære alt selv. Samtidig skulle de håndtere tech-giganters inntreden i sine barns liv og sette grenser lenge før det var en politisk samtale om sånt.

Med nyliberal tidsånd i omløp, ble generasjon X fortalt at «du har alle muligheter i livet, det er bare opp til deg», og det trodde man kanskje på en stakket stund, inntil de politiske og private utfordringene ble realiteter. For her var noen umuligheter også: Sekstimersarbeidsdag for eksempel, som kunne lettet hverdagen underveis, men også gitt mulighet til være fungerende besteforelder med overskudd i dag. Universelle velferdsordninger for alle. Umulig. Borgerlønn. Umulig. Å redde naturen, hindre klimakriser, stanse oljeproduksjon. Umulig. Reversere økt økonomisk ulikhet. Klin umulig.

Et magasin som har fanget opp besteforeldredebatten, er Kvinner og Klær, KK. Under overskriften Besteforeldre: Derfor stiller de ikke opp sier en bestemor: – Vi har allerede gjort så mye.

Debatten om besteforeldre som stiller eller ikke, kan bruke til å forstå noe mye mer om oss selv og samfunnet vårt.

Psykolog Line Marie Warholm har skrevet om moderne besteforeldre i sin faste spalte i Aftenposten og bruker begrepet omsorgstretthet; spesielt mange kvinner som nå er besteforeldre, har hatt store omsorgsoppgaver fra de var små.

Forskning fra NOVA i 2019 viste da at norske besteforeldre bruker mye tid sammen med barnebarna sine. Forsker Katharina Herlofson ved OsloMet, sa som et tilsvar til debatter også den gang om at besteforeldre ikke stiller opp, at 90 prosent av både besteforeldre og småbarnsforeldre har en klar forventning om at besteforeldre skal engasjere seg i aktiviteter med barnebarna.

Dette løfter dermed frem en ny nyanse; dersom besteforeldre faktisk stiller opp, men barna deres etterlyser enda mer support, så må vi dra tidsklemmedebatten ned en generasjon, og spørre hva slags liv vi har servert millenniums-generasjonen, dersom de føler det krevende å få ting til uten hjelp fra foreldre. Kapitalismen har ikke blitt mindre rå disse årene. Boliggjelden vokser, sammen med midlertidigheten på arbeidsplassen. Det har vært pandemi, kriger og økonomisk uro, ved siden av den alltid tilstedeværende klimauroen.

Debatten om besteforeldre som stiller eller ikke, kan bruke til å forstå noe mye mer om oss selv og samfunnet vårt, og om politiske vedtak som kunne gitt overskudd og tid, mer tid, til å knytte bånd til våre medmennesker, inkludert de barnebarna man eventuelt får.