Bestialitetens samtidshistorie

Hvorfor er mennesker så grusomme mot hverandre? Det spurte Jens Bjørneboe om i mange av sine verk, spesielt i triologien «Bestialitetens historie» – en slags katalog over vestlig barbari, fra heksebrenningen og kolonialismen via Stalin og Hitlers menneskeutslettelser til nyimperialisme og krig. Tidsepoker og tankegods vi liker å tenke at vi har tilbakelagt. Så leser man avisen og sitter igjen med det samme spørsmålet: Hvorfor er mennesker så grusomme mot hverandre?

Flyktningene er kledd nakne for å fornedre dem – og avskrekke andre. Ren ondskap.

Jeg kom til å tenke på det forrige fredag, da vi kunne lese om en tolv år gammel jente som var blitt drept i Paris, voldtatt og stappet ned i en koffert. Hun var på samme alder som jenta som preger nyhetsbildet i Hellas om dagen, hun som er blitt voldtatt av flere menn over lengre tid, muligens med morens velsignelse. Mens drapet i Frankrike trolig ble begått av en nokså gal, hevngjerrig kvinne, er det ressurssterke menn i trygge, faste jobber som nå er arrestert for voldtekt av den 12 år gamle jenta i Hellas.

Isolert er disse overgrepene grusomme, men de dukker opp i to land som fra før av har et alvorlig problem med pedofili. Hvert år registreres det minst 300 seksuelle overgrep, inkludert voldtekt, av mindreårige i Hellas – og tallene er økende. Etter pandemiutbruddet har mye av kriminaliteten flyttet seg fra det offentlige til det private rommet. I fjor ble det sluppet en rapport i Frankrike som viste at 330.000 barn var blitt misbrukt i den katolske kirken i landet. Rundt 3 000 overgripere har jobbet i kirken, to tredjedeler som prester. Dette er altså folk som har «kjempet for moralen, for et renslig, åndelig liv», som Bjørneboe ville sagt det. «Meget burde de beundre: Vår kultur er høy og rik!».

Det handler om makt og menneskesyn.

Hvorfor er mennesker så grusomme mot hverandre? Jeg kom til å tenke på det da jeg leste nyheten sist uke om at 92 flyktninger var blitt funnet nakne og forslått i gummijoller på grensa mellom Hellas og Tyrkia. Ifølge flyktningenes egen beretning, var det tyrkiske myndigheter som strippet dem, men som vanlig er det oppstått munnhuggeri mellom de to nabolandene om hvem som er mest skurk. Uansett hvem som står bak, er dette et foreløpig bunnpunkt i hvordan vi behandler mennesker i Europa. Flyktningene er kledd nakne for å fornedre dem – og avskrekke andre. Ren ondskap.

Akkurat av samme grunn er de russiske soldatene på slagmarken bevæpnet med potente piller. «Når kvinner blir holdt fanget i dagevis og voldtatt, når du begynner å voldta små gutter og menn, når du ser en rekke kjønnslemlestelser, når du hører kvinner vitne om russiske soldater utstyrt med Viagra, da er det helt klart en militær strategi», sier FN-utsending Pramila Patten i en fersk NTB-sak.

Jeg antar han lærte ungdommen at det er en borgerplikt å myrde, voldta, plyndre og bedra.

Det handler om makt og menneskesyn. Du angriper de svake og gjør dem mindre, for selv å framstå større. Kler dem nakne, både bokstavelig og billedlig talt. For at mennesker skal være i stand til noe sånt, må de på forhånd ha puttet disse menneskene i en bås av mindreverdige. De er allerede deklassifisert og dehumanisert. Det er en god sjanse for at de har lært dette av en professor, en forkjemper for moralen, for et renslig, åndelig liv. Kanskje Konstantinos Plevris.

Sist uke gjorde Gyllent Daggry-advokaten for tredje gang nazihilsen i rettssalen. Medlemmer av det nynazistiske partiet Gyllent Daggry, som tidligere har vært raust representert i det greske parlamentet, er tiltalt for å ha drept den antifascistiske rapperen Pavlos Fyssas i 2013. Første gang Plevris gjorde det i retten, var foran moren til den drepte musikeren. Advokaten har tidligere utgitt en bok der han kaller jøder for undermennesker. I tillegg til å være utdannet advokat, er han utdannet statsviter og sosiolog. Da han jobbet som professor, underviste han blant annet i psykologisk krigføring. For soldater og politifolk. Jeg antar han lærte ungdommen at det er en borgerplikt å myrde, voldta, plyndre og bedra.

Vi har en stor, feit hånd på rattet.

I forfatterne David Wengrow og David Graebers nye bok, «Begynnelsen til alt», tegner de opp en verdenshistorie som ikke er en lineær strek fra barbari til sivilisasjon, men snarere beveger seg i en pendel, med fram- og tilbakeskritt. Nazihilsen i rettssaler, som vi også har vent oss til i Norge, og halvnazistiske partier med politisk tyngde i flere store europeiske parlament, er ikke å regne som framskritt. Jeg ville kalt det sjokkerende, hadde det ikke vært for at alt er sjokkerende nå til dags. Utdannelse er åpenbart ikke et botemiddel mot galskap heller, når det er samfunnets støtter som først og fremst gir menneskeheten et stort imageproblem.

Det er fristende å ende denne klagesangen på en mollstemt tone, men Wengrow og Graebers analyse tilsier at utviklingen ikke er forutbestemt. Vi har en stor, feit hånd på rattet. Verdenshistorien har lært oss at urolige tider preget av knapphet, konflikt og krig, kan bringe fram det verste, men også beste, i mennesker. Vi trenger ikke lage samfunn som angriper de svakeste og normaliserer galskap. Vi kan velge en annen vei.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen 24. oktober, 2022.)