Blindet av ideologi?

Å ikke inkludere kvinners perspektiv i forskning eller politikk skjer ofte helt ubevisst, til og med i beste mening, skriver den britiske forfatteren Caroline Criado Perez i boken Invisible Women. I beste mening? Ja, fordi mannen, eller det mannlige, anses som nøytralt. Og det nøytrale kan vel ikke være kjønnsdiskriminerende?

Hva har denne teorien å si for hvordan vi snakker, når vi snakker om kvinners sykemeldinger og ulønnet arbeid her hjemme?

 

Livsfarlig mannlig norm

Men først litt mer om hva Caroline Criado Perez mener med usynlige kvinner. For det går dypere enn at menn har mer tid på lerretet i filmer fra Hollywood (det har de), eller at folk fremdeles tenker på en mann når de hører ord som kirurg, forsker eller forfatter.

De siste årene har Criado Perez gjort seg kjent ved å påpeke, vitenskapelig, hvordan det å kjøre bil er farligere for kvinner enn for menn, fordi det som standard brukes mannlige dummies når det skal testes for bilbelter og bilkræsj. Og det er ikke, skriver hun, slik at forskerne bevisst bruker «mann». En mannlig dummy passerer som «kjønnsnøytral» når det skal forskes på bil.

Kan man forestille seg det motsatte? At man plasserte en modell av en kvinne, med bryster som bilbeltet skulle tilpasses, for eksempel, og forventet at alle menn og hele verden skulle akseptere dette som universell utforming? At deres flate bryst måtte tilpasses bilbelter laget for de med mer fasong, men at dette ikke engang var noe menn tenkte over, fordi det bare var der, som luften man puster inn, en slags sunn fornuft ingen stiller spørsmål ved?

Neppe. Og det er nettopp dette, det helt ubevisste vi driver med hele tiden når det gjelder mannlig norm, som opptar Criado Perez.

Hvorfor skal kvinners sykemeldinger alltid måles opp mot menns sykemeldinger?

Og ikke uten omkostninger. I hjemlandet startet denne Oxford-utdannede forfatteren en aksjon for å få kjente kvinner på pengesedler med kun menn, og for å få opp flere statuer av kvinner, der det ingen kvinner var. Men slike utspill, å rette opp en åpenbar kjønnsubalanse, gjorde mange menn (og noen kvinner) rasende. I perioder kunne ikke Criado Perez forlate hjemmet, fordi truslene om voldtekt og partering og annet guffent, var skremmende og massive.

Hva er så provoserende ved å påpeke at halve befolkningen anses som et avvik i møte med den normativ mann? Det er en annen bok, men den boken trengs også.

Jeg tenker at vi i vår norske og heldigvis godt likestilte kontekst, kan ta med oss slike tanker på to områder, som kanskje også berører hverandre: Hvordan vi omtaler ulønnet arbeid, og hvordan vi snakker om sykefravær hos kvinner.

 

Blomstrer mannen på hjemmekontor?

«Min venn designer en laptop for menn. Den vil være som en vanlig laptop, men spesielt tilrettelagt for menn. Hva synes dere dette bør inkludere?» «Beklager, men jeg synes menns historier, menns stemmer og menns opplevelser er kjedelig å høre på. Er det lov å si?» «Hva skal til for å kunne kalle en kvinne en ‘familiekvinne’?»

Slike spørsmål på den humoristiske sosiale medier-profilen Man who has it all avslører oss alle sammen. Med humor og alvor. Kommentarfeltet leverer hver gang. Når vi ser det, så ser vi det. Men noen må vise det frem.

Vi kan le av det, men, skriver Criado Perez, det er ikke noe å le av når kvinner dør av hjerteinfarkt fordi legen ikke kjenner igjen symptomene, eller blir alvorlig skadet i en bilkollisjon fordi setene i bilen faktisk ikke er tilpasset en kropp som hennes.

Feilen ligger hos henne, hun er alternativet til han som er normen.

Ifølge undersøkelser fra CORE – Senter for likestillingsforskning – har kvinner i snitt dobbelt så høyt sykefravær som menn. Forskjellen mellom kjønnene har økt de siste årene. Før pandemien, i 2019, viste tall fra NAV at kvinner er nesten 70 prosent mer sykemeldte enn menn.

Det er heller ikke noe å le av at norske kvinners sykefravær har økt markant under pandemien. Menn derimot, hadde i 2021 en svak nedgang i sykmeldinger.

Slike tall og analyser får oss raskt til å tenke at det er kvinnen som her avviker fra mannen. Feilen ligger hos henne, hun er alternativet til han som er normen.

La oss i Criado Perez’ ånd plassere kvinnen som norm, og snu på det, for øvelsens skyld, og spørre:

Hvorfor går menns sykefravær ned under pandemien? Stiller han ikke opp nok på hjemmebane i pandemiår med digital skole og halvåpne barnehager, men bruker kreftene i lønnet arbeid? Kan det være at såpass mange menn mistrives på arbeidsplassen, kanskje i åpent landskap, at når de får hjemmekontor så blomstrer de opp? Tar han ikke nok ansvar for egen helse, men går på jobb selv om han er halvsyk, og at disse tallene kan skjule former for slitasje vi ikke får øye på? Tar han ikke nok smittevernhensyn, men går på jobb selv med mistanke om virus? Tar han ikke sin del av husarbeidet, slik at partneren sliter seg ut og hennes sykefravær som konsekvens går opp?

Slike tanker er ikke helt nye, men de tar aldri helt grobunn. Jeg mistenker at de latterliggjøres.

 

Mannen som norm når vi snakker sykefravær?

For fem år siden skrev jeg her i Agenda Magasin om hvordan kvinners sykefravær som selvfølge måles opp mot menns, og at selv vi feminister aksepterer mannen som normen. Bakgrunnen for teksten var en nordisk rapport om kvinners sykemeldinger, versus mannens. Rapporten løftet problemstillingen opp, og spurte:

Hvorfor skal kvinners sykemeldinger alltid måles opp mot menns sykemeldinger?

Det er andre markører enn ulike kjønn som er viktige, mener forskerne, og nevnte som eksempler ulike typer arbeidsplasser, ulike typer arbeidsforhold og ulike typer forventinger, på typiske kvinnedominerte versus mannsdominerte arbeidsplasser.

De ville utfordre hele premisset for hvordan vi tenker når vi tenker på kvinners sykefravær i Norden. Kanskje er det slik, spurte de, at troen på at likestilling er oppnådd blinder oss fra å se at livs- og arbeidsbetingelsene til menn og kvinner fremdeles er ulike, også i vår del av verden?

Det er noe galt med at arbeidsdagene fremdeles er organisert etter mannens norm fra den gang det faktisk var en husmor i omløp.

En 2021-rapport fra OsloMet viste at mor fortsatt gjør mest husarbeid, og i tillegg er prosjektleder i familien. I NRKs omtale av saken, sier forskerne at mødrene i undersøkelsen er gjennomgående mer stresset enn fedrene, uavhengig av om de jobber fulltid. Forskerne knytter dette direkte til ansvaret som faller på dem. Cathrine Egeland, som ledet studiet sa:

«Oppgavene i ‘det tredje skiftet’ er mer emosjonelle og relasjonelle, og det krever noe annet av deg enn å fikse en bil. Det handler ikke bare om tid, men om bekymringer og barnas liv.»

Og videre: «Dette er ikke bare et problem for den enkelte kvinne. Vi vet at stress fører til økt sykefravær og ønske om å jobbe deltid. Dette er problematisk når vi trenger kvinners arbeidskraft.»

Dette mønsteret forsterket seg under pandemien. Nettavisen skrev tidligere i år om en undersøkelse av HR Norge og Kantar som viste at kvinnene har tatt støyten under pandemien. Kvinner opplever mer stress, slitasje og bekymringer etter pandemien.

«Korona har ført til et bekymringsfullt tilbakeskritt for likestilling», sa Even Bolstad i HR Norge.

Flere rapporter viste samtidig, både i Norge og internasjonalt, at kvinner tok mest ansvar for å følge opp barn og hjemmeskole når skolene stengte, selv om de også hadde lønnet arbeid.

Hvis kvinnen var norm, ville vi diskutert i møte med dette: Vi trenger menns arbeidskraft hjemme, han må ikke stille opp med redusert arbeidstid på hjemmebane. Kvinners valg viser oss at dagens system ikke fungerer. Det er ikke noe galt med henne som jobber deltid, eller som sykemeldes mer enn mannen. Vi trenger en annen og kortere arbeidsdag for begge kjønn. Det er noe galt med at arbeidsdagene fremdeles er organisert etter mannens norm fra den gang det faktisk var en husmor i omløp, og det er fremdeles en forsinkelse i mange menns evne til å komme skikkelig på banen hjemme, i forhold til likestillingsidealet.

Kvinner opplever mer stress, slitasje og bekymringer etter pandemien.

I stedet for å hinte om at kvinner kanskje er svake eller late, burde journalister, feminister av alle kjønn og forskere, hvis de plasserer kvinnen som en ikke-nøytral men bevisst norm, spørre:

Hva er det som gjør at menn ikke sykemeldes mer? Har de bedre og mer ryddige arbeidsforhold enn kvinner? Går ikke menn til legen så ofte som de burde? Ligger noen menn på sofaen hjemme og hviler ut mens den fulltidsarbeidende konen vasker gulvene og blir utslitt? Lar de samboeren ta ansvar for de 200 daglige tekstmeldingene fra foreldre til barnas venner? Får de bedre helsehjelp hos legen om de går dit?

Det er også noe annet, og selvsagt:

Lege og spesialist i arbeidsmedisin Ebba Wergeland for eksempel, ser ut til å måtte påpeke hver gang debatten om kvinners sykefravær kommer: Kvinners yrkesdeltakelse er økt kraftig siden 1980. Når en større del av befolkningen kommer i arbeid, blir det også plass for dem med litt dårligere helse. Det trekker opp fraværet. Wergeland trekker frem begrepet fraværsbehov som en konsekvens av et arbeidsliv med rom for mange ulike mennesker.

 

Ideologi, biologi og politikk

I hele Norden er kvinner mer sykmeldte enn menn, og dette på tross av at vi lever i påståtte likestillingsparadis. Få debatter blir dermed så inneklemte mellom ideologi, biologi, politikk, velferdssamfunnet, medisin og generell mediesynsing som debatten om kvinners sykefravær. Så langt, oppsummerte forskerne i 2017, finnes tre hovedforklaringer på kvinners høyere sykefravær enn menns: 1. Kvinners helse. 2. Dobbeltarbeid med jobb og hjem. 3. Arbeidsmiljø på arbeidsplassen. Rapporten mener disse teoriene bare forklarer en brøkdel av denne ulikheten.

For dette er hva vi vet, og hva vi ikke vet om arbeidslivet i Norden:

Vi vet at arbeidsmarkedet i de nordiske landene er kjønnsdelte, og vi vet at såkalt maskuline yrker ofte nyter høyrere status enn feminint kodede yrker.

Hvordan denne organiseringen påvirker sykefraværet, er fremdeles et område det er forsket altfor lite på.

Vi vet at psykiske lidelser er en vanlig grunn til kvinners sykemeldinger. Vi vet derimot ikke den presise sammenhengen mellom uhelse, diagnoser og sykemeldinger. For selv om dette kanskje høres opplagt ut, så er det ikke det. En diagnose, for eksempel, er jo ikke bare et navn vi gir en sykdom.

Det er også et verktøy som brukes for å presisere grenseoppgangen mellom velferdspolitikk på en kant, medisinsk innsats på den andre og individets eget ansvar midt mellom dette.

Hva er det som gjør at menn ikke sykemeldes mer?

I dette ligger for eksempel en erkjennelse av at ulike diagnoser har ulik status. Dersom man ser dette i kombinasjon med at kvinners symptomer oftere enn menns diagnostiseres som psykisk u-helse, blir det plutselig litt mer komplisert å sammenligne kvinners og menns sykefravær. For psykisk u-helse, det har vel slett ikke samme status som hjerteproblemer med diagnose på latin.

Forskerne bak denne rapporten mener at det, selv i Norden, ligger en «genuskontrakt» i bunn av samfunnet der staten/samfunnet gir kvinner og menn ulike, men likevel usagte, plikter og rettigheter. Dette kan jo høres avansert ut, men betyr rett og slett at det forventes ulike ting av ulike kjønn; handlinger og holdninger hos den enkelte kodes enten som maskuline eller feminine.

 

Arbeidslinja vi balanserer på

Arbeidslinja har i Norden gitt lønnsarbeidet stor betydning, og det gir borgeren som deltar i det tilsvarende status i forhold til de som er utenfor. Fordi sykelønningene er noe man får når man faktisk er denne betydningsfulle arbeideren, men dessverre er syk, skal sykepengene speile lønnen du har i arbeidslivet. Jo høyere lønn, jo mer sykepenger (dette er litt ulikt i ulike land i Norden).

Denne logikken betyr at de lønnsulikheter som finnes på arbeidsmarkedet mellom kvinner og menn, også finnes blant dem som er sykemeldte. Når man så vet at kvinner får barn, tar større omsorgsansvar hjemme, ofte befinner seg i yrker med lavere lønninger, eller jobber oftere deltid, betyr det at hun også får mindre sykepenger.

Med andre ord, denne «genuskontrakten» med ulike forventninger i seg, betyr at menn som gruppe forfordeles når sykepenger skal deles ut.

Kvinnekroppen, ulønnet arbeid, og menns vold mot kvinner (og redselen for den) påvirker hver dag i kvinners liv. Likevel tas det ikke hensyn til, skriver Criado Perez, når kollektivtransport skal utformes verden over (forskning viser at menn reiser frem og tilbake til jobb, mens kvinner har et mer komplekst reisemønster på kryss og tvers, ikke minst fordi de har ansvar for barn og eldre), hvordan det forskes på sykdommer som rammer begge kjønn (som hjerteinfarkt), eller på bilbelter, eller på hva det betyr for kvinners helse at de verden over gjør aller mest at det ulønnende arbeidet (75 prosent av det). Selv i EU melder 25 prosent av kvinner at omsorgsarbeid er grunnen til at de ikke jobber heltid.

Verden over tjener kvinner mellom 30 og 75 prosent mindre enn menn gjennom livet. Ifølge Bufdir bruker norske kvinner 50 minutter mer på husarbeid enn menn hver dag. Størst kjønnsforskjeller i tidsbruk finner vi i aldersgruppen 25-44 år, nettopp da mange har omsorg for småbarn, men også da karriereløpet (som det heter), skal legges.

 

Er de kanskje litt late?

Norsk forskning fra 2015 viste at kvinner med ansvar for eldre familiemedlemmer får mindre støtte fra staten enn menn får. Er ikke nettopp dette et bevis på at genusperspektivet må inn om vi skal forstå hvorfor fordelingen av velferdsgoder er ulikt? Og for å leke med kjønnsperspektivet for moro skyld:

Hvorfor var det ingen som i denne sammenhengen påpekte hvor stor utgift menn er for staten i forhold til kvinner, når de krever mye mer støtte fra velferdsapparatet for å passe en gammel mor eller far? Er de ikke viljesterke nok, eller skjerper de seg ikke nok, til å gjøre denne innsatsen på fritiden selv, slik kvinner gjør? Er de kanskje litt, vel, late?

Det forventes ulike ting av ulike kjønn.

Dette er selvsagt bare en retorisk lek, vi skal ikke anklage menn for dette. Vi skal i stedet bruke nettopp genusperspektivet for å skjønne hva som får velferdsstaten til å forvente så ulikt av ulike kjønn og utdele hjelp ulikt som en konsekvens.

Dette individuelle ansvaret vi påfører hverandre er kanskje typisk for vår tid og vår markedsstyrte ideologi, men er i samme åndedrag noe som gjør at arbeidsgivere og politisk ansvarlige slipper lett unna kritikk. Det er ikke minst sykefraværsdebatten et svært viktig eksempel på. Genusperspektivet til de svenske forskerne, og Caroline Criado Perez’ bok, kan være et av flere grep for å løfte debatten opp på et høyere systemkritisk og nødvendig plan.