Blir Ungarns og Serbias illiberale ledere gjenvalgt?

En 350 kilometer lang hurtigtoglinje mellom Budapest og Beograd ble åpnet 19. mars i år. Den skal redusere reisetiden fra åtte timer til tre og en halv time. Under en åpningsseremoni i Serbia roste Ungarns statsminister Viktor Orbán og Serbias president Alekandar Vučić hverandre opp i skyene. De er allierte og støtter hverandres valgkamper.

«Vi to kommer til å gjøre mye annet fantastisk i tiden fremover», sa Orbán og avsluttet sin tale med å ønske Vučić en «strålende seier» i valget. I Vest-Europa ville det vært uhørt med slik utenlandsk innblanding i valget. I sin hyllest til Orbán la Vučić vekt på Orbáns lojale forsvar av Serbia i Brussel og i andre internasjonale fora. Til stede var også ambassadører fra Kina og Russland. Kinesiske og russiske statlige lån har bidratt til å realisere dette store prestisjeprosjektet.

Det viktigste virkemiddelet er statlig kontroll over medier, og da spesielt den totale dominansen på riksdekkende TV-kanaler.

Det er ikke bare dette hurtigtoget som har knyttet Ungarn og Serbia tettere sammen. Disse to lederne har også kjørt landene sine langs det samme illiberale sporet de siste årene. I demokratiindekser – som den fra Freedom House – er det ikke så stor forskjell mellom Ungarn og Serbia. Begge defineres som «delvis frie» og begge scorer for eksempel likt når det gjelder manglende pressefrihet.

Forskjellen er at Ungarn er en del av EU av NATO. Her i Vest-Europa har vi derfor større forventninger til Ungarn enn Serbia. Den autoritære vendingen i Ungarn og Orbáns tette bånd til Putins Russland har skapt hodebry i EU og NATO. Det skal jeg komme tilbake til, men først om hvorfor disse to sterke menn har klart å holde på makten så lenge, og hvorfor begge ligger an til å bli gjenvalgt søndag 3. april.

 

Brød og sirkus

Det viktigste virkemiddelet er statlig kontroll over medier, og da spesielt den totale dominansen på riksdekkende TV-kanaler. I både Ungarn og Serbia finnes det riktignok opposisjonelle medier som kan være svært regimekritiske, men det hjelper lite når de ikke blir sett og hørt av så mange.

Et annet virkemiddel er populistisk retorikk. Både Orbán og Vučić fremstiller seg selv som nasjonens beskyttere gjennom å skape en konstant følelse av at nasjonen er truet av ytre og indre fiender. Debatten ligner på en permanent valgkamptilstand. Det er nesten alltid mye som står på spill når Orbán eller Vučić snakker på TV. De distraherer sine borgere gjennom å gi dem «brød og sirkus», slik de romerske herskerne gjorde i sin tid. Saker som setter regjeringen i et dårlig lys, havner fort i skyggen.

I Serbia har styresmaktene en mer liberal holdning til migranter og homofile.

Migrasjonskrisen i 2015 var for eksempel særs kjærkomment for Orbán. Ikke minst når kaoset som oppstod i Budapest ble kombinert med sterkt press fra EU om å hente asylsøkere fra Italia og Hellas og bosette dem i Ungarn. Han kunne kontre med folkeavstemninger, grensegjerder og en retorikk som fremstilte han som Ungarns beskytter.

Eller enda viktigere: Som beskytter av den europeiske sivilisasjonen. Noe som har gjort ham populær blant alle høyrepopulister i Europa. Retorikken er spesielt rettet mot den «globalistiske eliten», representert ved «byråkratene i Brussel» og den ungarsk-jødiske filantropen George Soros, som ifølge Orbán prøver å demontere både nasjonalstaten og familien som institusjon.

I Serbia har styresmaktene en mer liberal holdning til migranter og homofile. Soros ses heller ikke som en trussel. Dette fordi Vučić ikke trenger å oppkonstruere nye fiender. De etniske konfliktene fra 1990-tallet, og spesielt konflikten med Kosovo, gir ham nok å spille på. Orbán og Vučić bruker samme metoder, men de har ulike «fiender». Opposisjonen karakteriseres som «forrædere» som ikke bryr seg om landets interesser.

 

Fragmentert opposisjon

For opposisjonen i Ungarn og Serbia har det ikke vært så lett å bli kvitt landenes sterke menn når opposisjonen selv har vært så fragmentert. I Ungarns tilfelle har opposisjonen imidlertid nå gjort noe med saken. Seks opposisjonspartiet har klart å samle seg om ett felles program og én felles kandidat som skal utfordre Orbán. Ideologisk er spennet stort, fra grønne og sosialdemokrater, til partiet Jobbik, som ble stiftet som «et radikalt patriotisk kristent parti».

Man skulle tro at Ukraina-krigen ville ødelegge for Orbán på grunn av hans tette bånd med Russland, men nei.

Peter Marki-Zay er religiøs og konservativ, men målbærer opposisjonens budskap om å bekjempe korrupsjonen og å gjøre Ungarn til et liberalt demokrati igjen. Marki-Zay har siden 2018 vært borgemester i Hodmezovasarhely, tradisjonelt en Fidesz-høyborg.

Valget blir sett på en som folkeavstemning for og imot Orbán. I flere av målingene har det vært tett, men Orbán ligger best an til å vinne. Spørsmålet er hvor mange som tør å erstatte en «trygg» og sterk leder med en opposisjon som består av så ulike partier.

 

Ukraina-krigen gir Orbán en fordel

Man skulle tro at Ukraina-krigen ville ødelegge for Orbán på grunn av hans tette bånd med Russland, men nei. Han har klart å balansere sin holdning slik at han kan treffe flest mulig velgere. Før invasjonen har ikke Ungarn vært særlig god venn med Ukraina. Dette på grunn av misnøyen med behandlingen av den ungarske minoriteten der. Men Ungarn har fordømt invasjonen, støttet EU-sanksjonene mot Russland og tatt imot mange ukrainske flyktninger.

Orbán i Ungarn og Vučić i Serbia er blitt mer selvhevdende i takt med en oppfattelse av at Vesten er blitt svekket.

Samtidig har Orbán signalisert at han ikke vil være med på sanksjoner som medfører at Ungarn må redusere sin import av energi fra Russland. Intet land i Europa er mer avhengig av russisk gass og olje enn Ungarn. Dessuten har de gitt Russland en enorm kontrakt til å bygge nye atomkraftverk. Ungarn har heller ikke tillatt Vesten å sende våpen til Ukraina via Ungarn. Slik fremstiller Orbán seg som en garantist for stabilitet og energisikkerhet samtidig som han beskylder opposisjonen helt feilaktig for å ønske å dra Ungarn inn i krigen med Russland. «De ønsker å sende våre gutter ut i krigen i Ukraina», sier han.

 

Russlands hånd

De sterke båndene til Russland er ytterligere et fellestrekk ved Ungarn og Serbia. I Ungarns tilfelle er det først og fremst på grunn av tette økonomiske forbindelser, mens i Serbias tilfelle dreier det seg om tradisjonelle historiske bånd mellom to slaviske broderfolk. Serbia trenger Russlands støtte internasjonalt, spesielt for å hindre at Kosovo blir innlemmet i FN eller andre internasjonale institusjoner som en selvstendig stat. Serbiske myndigheters nasjonalistiske retorikk og krav om innflytelse i nabolandene ligner også mye på retorikken Kreml bruker om Russlands naboland som de definerer som en del av «den russiske verden».

Orbán i Ungarn og Vučić i Serbia er blitt mer selvhevdende i takt med en oppfattelse av at Vesten er blitt svekket. Man trenger ikke å la seg presse så lett av EU når man har alternativer som Russland og Kina å spille på. Dette passer bra for Russland fordi de er opptatt av å skape splittelse i Europa.

Hvis dette betyr at illiberale land samler seg i allianser og blokker, er det illevarslende.

Russland er derfor tjent med å holde Balkan ustabilt – av to grunner: For det første for å få Vesten til å bruke mer krefter i denne regionen fremfor i Russland og nabolandene. For det andre for å frata EU og NATO en suksesshistorie på Balkan. Jo mer Vesten lykkes på Balkan, jo mer attraktivt blir EUs og NATOs utvidelse østover, og et farlig eksempel for Putin undersåtter.

Den nye jernbanelinjen mellom Budapest og Beograd er et bra prosjekt. Som alt annet som kan knytte europeere tettere sammen. Men begrunnelsen fra Orbáns side under åpningsseremonien kan tolkes på ulike måter. Han sa at man i de siste 70 årene har vært alt for opptatt av å knytte forbindelser mellom land i øst med de i vest. «Nå er det på tide at det blir tettere bånd mellom nord og sør.» Hvis dette betyr at vi må knytte oss på kryss og tvers, er det et positivt signal. Hvis dette betyr at illiberale land samler seg i allianser og blokker, er det illevarslende.

De pro-vestlige opposisjonspartiene vinner nok ikke valget søndag, men slik illiberale ledere støtter hverandre og koordinerer seg imellom, må også liberale aktører bli flinkere til å gjøre det.

Når demokratiet svekkes i noen deler av Europa, kan demokratiet svekkes i andre deler av Europa også.