Teknologi til å stole på

Når vi ser bakover på den moderne historien, kan det se ut som at den har utviklet seg jevnt og trutt, mot det samfunnet vi har i Norge i dag. Folk har fått det bedre og vi har blitt mer velstående. Litt etter litt. Sannheten er selvsagt at det har gått i rykk og napp og med enkelte tilbakeslag. Noen av endringene vi har vært gjennom, må ha vært sjokkartede da de kom.

Hvordan vi håndterer slike endringer og hvilke resultater de medfører for ulike grupper, sier mye om hvor sterk samfunnsmodellen vår er. Om den såkalte blokkjede-teknologien (mer om det seinere) blir et vannskille i vår historie, vil vise seg, men det er mange som satser mange penger på akkurat det, akkurat nå. Myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, så vel som alle andre som er interessert i hvordan vi organiserer samfunnet vårt, bør følge med.

Kjernen i bankdrift er tillit.

Risikokapitalister som for ti år siden investerte i (sosiale) medieselskaper, plasserer nå pengene sine i FinTech. Enorme beløp finner veien til disse selskapene, som samtidig beveger seg fra å fra å levere rene prissammenlignings- eller betalingstjenester, til å bli mer komplette tjenesteleverandører.

Et blikk på årsberetningene til norske banker forteller at avkastningsmulighetene i finans er svært gode. FinTech er dermed dobbelt interessant for investorene fordi de også ser næringen som upløyd mark. Næringen oppfattes som konservativ og med svak brukervennlighet, sammenlignet med det som er mulig å få til med ny teknologi. Betalingstjenestedirektivet (PSD2) vil kreve at finansinstitusjoner åpner for at andre kan bruke deres plattform, det gir muligheter for oppstartsbedrifter som kan levere tjenester på infrastrukturen de etablerte har bygget opp, omtrent slik jungelen av små teleselskaper tilbyr telefoni gjennom Telenor og NetCom sine nettverk. En bank risikerer å bli redusert til en leverandør av infrastruktur à la Jernbaneverket, som eier skinnene de andre kjører på.

Teknologien har potensial for å fjerne selveste Mellommannen.

Et FinTech-selskap med en lønnsom ide, kan plukke på øverste og mest lønnsomme hylle. Det kan forsyne seg av den etablerte næringens inntektspotensial, uten å dra med seg historikk og kostnader i samme grad. I motsetning til de som drømmer om å bygge det neste Volkswagen eller General Electric, er finansiell tjenesteyting et område der du i teorien kan starte på pikerommet med laptopen i fanget, mens du kjøper billige skytjenester etter hvert som behovene oppstår. Ikke dermed sagt at de store holder seg unna. Både etablerte banker og forsikringsselskaper, samt institusjonelle investorer av ulike slag, investerer i dag enorme beløp i finansteknologi.

Det som først og fremst får kroner og dollar til å rulle i dag, er forretningsmodeller basert på blokkjedeteknologi. Blokkjeden er et desentralisert system som holder rede på inngåtte avtaler og som er tilnærmet umulig å jukse med. Den blir en slags nettverk av digitale sorenskrivere som garanterer at dokumentet (filen) du har foran deg, er originalen, og som dessuten passer på hverandre. (For en introduksjon på norsk til hvordan det virker, er denne Aftenposten-artikkelen en bra start).

Teknologien har potensial for å fjerne selveste Mellommannen. En rolle som i ulike varianter er like gammel som Mennesket selv. Kjernen i bankdrift er tillit. Tillit til at banken har kontroll over sin belåning, kreditt og risiko. Ikke kontoer, transaksjoner eller noe annet. Men tillit. Behovet for en mellommann du kan stole på, oppstår fordi mennesker stadig handler med folk og bedrifter vi ikke kjenner. Det være seg om vi kjøper bil, båt, bolig eller banjo. Blokkjeden kommer med løfter om å kunne tilby en slik tillit gjennom absolutt transparens og sporbarhet.

Brukerne merker ikke forskjell.

Svært mange tjenester handler om å med troverdighet kunne fastslå hvor og når en avtale ble inngått og hva den gikk ut på. Eller bare å fastslå hvem som eier en gitt gjenstand eller rettighet. Med blokkjedeteknologi kan eksempel en radiostasjon betale for de låtene den spiller direkte til opphavsmann, uavhengig av aktører som TONO, Gramo etc. Settlement-selskaper som Clearstream og EuroClear må følge med i timen. Hva gjør Nordic trustee? (Tidl. Norsk tillitsmann), Verdipapirsentralen eller børsene selv? Ser Brønnøysundregisteret på dette som en mulighet eller en trussel?

Bankene ruster seg nå i et enormt tempo for å lære seg å bruke denne nye teknologien. En rekke av verdens store banker, inkludert Nordea og Danske Bank, har gått sammen i et fellesskap for å bli enige om standarder for bruk av teknologien. Det er – som det gjerne sies – bare fantasien som setter grenser for hvor denne utviklingen kan gå. Si at en bank klarer å sluse alle sine transaksjoner gjennom et nytt, brukervennlig grensesnitt. Kall det “en app”. Maskinen i bakgrunnen er i begynnelsen tradisjonell infrastruktur som for eksempel BankAxept eller VISA. Denne sørger for at pengene kommer fram. Kunden ser bare det som skjer på smarttelefonen. Etter en stund bytter banken ut den gamle ”maskinen” med blokkjedebasert teknologi. Brukerne merker ikke forskjell, eventuelt merker de bare at tjenesten blir raskere.

Blokkjeden startet som en nedenfra og opp-bevegelse med sterke anarkiske trekk.

Transaksjonene er nå uavhengige av den gamle banken. Flere og flere tjenester kan bygges inn i tjenesten som etter hvert kanskje skilles ut i et eget selskap. Banken (og konkurrentene?) kjøper nå tjenester av det nye selskapet. Etter en stund blir det synlig at det er det nye selskapet som tjener pengene, ikke det gamle. De økonomiske og arbeidslivspolitiske konsekvensene ligner ikke så lite på det som skjedde da Schibsted la rubrikkannonsene inn i finn.no. Avisene mistet inntektene, så kom Facebook-grupper og konkurrerte om kundene slik at finn.no måtte gjøre “torget” gratis.

De etablerte universalbankene har noen fortrinn de forsøker å benytte seg av. De “eier” fortsatt kunderelasjonene, de har ressurser og overskudd til å investere, og de har (i motsetningen til gründeren på pikerommet) oversikt over reguleringer og compliance-krav. Utfordringene er at konkurrenten som utfordrer deg kan komme fra hvilken retning som helst, inkludert nedenfra. Det er ikke lenger banken over gata, men heller en global spesialist eller en fersk startup, som utgjør den største trusselen. I tillegg krever kundene at finans må være gøy, eller i det minste lett å forstå.

Finanstjenester er ikke rubrikkannonser.

Blokkjeden startet som en nedenfra og opp-bevegelse med sterke anarkiske trekk, men kan ironisk nok ende opp som det motsatte. Det ligger i teknologiens natur at det vil være mulig å følge pengestrømmene når betalinger er foretatt ved hjelp av en blokkjede. Det samme gjelder for andre typer transaksjoner der vi har behov for sikkerhet. Kilometerstand på bilen, budrunder ved boligkjøp, aksjehandler og lignende.

En romersk myte forteller at Tiberius Cæsar skal ha henrettet en mann som oppfant uknuselig glass, dette for å beskytte keramikkindustrien. Historien er neppe sann, men like fullt en nyttig påminnelse om hvor sterke krefter som settes i spill når ny teknologi kommer og truer(?) med å overta det som finnes i dag. Finanstjenester er ikke rubrikkannonser. Norsk lovverk stiller krav til de som leverer infrastrukturen som ligger til grunn for disse viktige tjenestene.

Norges banks publikasjon “Finansiell infrastruktur 2015” nevner ikke blokkjeden med ett ord. Det bør neste utgave gjøre. Kravene myndighetene må stille til næringen, på vegne av fellesskapet, blir neppe mindre i lys av de enorme endringene næringen står foran. Hvis en brøkdel av de løftene og ambisjonene blokkjeden kommer med skal realiseres, vil det kreve enormt av både næringslivet selv, av myndighetene og ikke minst av de organiserte partene i arbeidslivet.