Britiske politikere tror tilsynelatende at Storbritannia er det eneste europeiske landet med nevneverdige militære styrker og den politiske viljen til å bruke dem.
NEW YORK: To dager før landgangen i Normandie, i juni 1944, krevde Charles de Gaulle å styre Frankrike etter frigjøringen av landet. Franklin D. Roosevelt, som mislikte de Gaulle intenst, hadde ingen intensjoner om å gå med på dette. Winston Churchill, som delvis beundret de Gaulles stormannsvyer, tok parti med Roosevelt. Han sa til lederen av de frie franske styrker at dersom han måtte velge mellom de Gaulle og Roosevelt, ville han alltid velge Roosevelt.
Churchills holdning var fullt forståelig. Europa var okkupert av Nazi-Tyskland. De frie franske var i stor grad symbolske styrker. Og Storbritannia var en av de tre allierte stormaktene. Senere kom britenes beslutning om å klamre seg fast til USA uansett hva som skjedde (med noen få unntak, som Suezkrisen i 1956 og krigene på Balkan på 1990-tallet) til å ha en høy pris.
Høy på seier etter andre verdenskrig, sa britene nei til å være med og påvirke utformingen av europeiske institusjoner på 1950-tallet. Da statsminister Harold Macmillan tidlig på 1960-tallet kom fram til at Storbritannia bare kunne forbli en «seriøs» nasjon innen rammene av Det europeiske fellesskap (EF), ble han blokkert av de Gaulle, som la ned veto mot britisk medlemskap i 1963 — og igjen i 1967.
De Gaulle hadde ikke glemt det Churchill sa i 1944. Han så Storbritannia som en trojansk hest — et redskap for amerikansk dominans i Europa. Frankrike, var ifølge ham selv, den naturlige leder av Europa. Og fordi Tyskland ikke ønsket å lede, og andre europeere hadde fått mer enn nok av tysk maktutøvelse, ble denne ordningen akseptert av mange i Europa.
Krigsnostalgi spiller en viktig rolle i britenes instinktive forkjærlighet for det spesielle forholdet.
Britene ble til slutt medlem av EF i 1973. Likevel klamret britiske statsministre (med unntak av Edward Heath på 1970-tallet) seg til det særlig britene omtalte som det «spesielle forholdet» til USA. Dette forholdet dreide seg i stor grad om deling av statshemmeligheter knyttet til atomteknologi, etterretning og militært samarbeid. Britene hadde håp om at det spesielle forholdet ville gjøre det mulig for landet å forbli en formidabel aktør på den globale arena, selv lenge etter at det britiske verdensrike var gått tapt.
Nå har britene nok en gang valgt å ta parti for USA — denne gang i en ny forsvarspakt med Australia for å stagge Kina. AUKUS er denne paktens utiltalende navn. En mangeårig avtale med Frankrike om å forsyne Australia med dieseldrevne ubåter ble brutt til fordel for en avtale med USA og Storbritannia om atomdrevne ubåter. Franske myndigheter er forståelig nok rasende. De tre AUKUS-landene tok seg ikke en gang bryet med å underrette franske myndigheter om avtalen før den ble inngått. Frankrike trakk tilbake sine ambassadører fra Canberra og Washington, men ikke London; Storbritannia var ikke ansett som viktig nok.
Det kan være gode grunner til at Australia bestemte seg for at amerikanske ubåter ville være en bedre beskyttelse mot Kina. Man kan også hevde at det gir mening å styrke amerikanske allianser i Asia-Stillehavsregionen — ikke bare med Australia, men også med Japan og India. Men hvilke interesser britene måtte ha i regionen, annet enn å blåse opp sitt eget ego og hausse opp forestillingen om «global Britain» etter Brexit, virker mindre klart. Frankrike, som har 1,5 millioner mennesker, 8000 soldater og mange øyer de råder over i Det indiske hav og Stillehavet, har større interesser i denne regionen enn det britene har.
Krigsnostalgien har bidratt til å dra britene inn i flere tåpelige amerikanske kriger, som andre europeiske land var kloke nok til å styre unna.
Men det ligger mer bak AUKUS enn bare disse ubåtavtalene, uansett hvor lukrative de måtte være. President Joe Biden har bestemt seg for å konfrontere Kina og utfordre kinesernes økte makt i Øst-Asia med en militær styrkedemonstrasjon. Han har gjentatte ganger gitt uttrykk for et ønske om at amerikanske allierte bør ta del i dette, selv om japanske og europeiske myndigheter er redde for å skade sine handelsinteresser i Kina og for å bli dratt inn i en mulig krig. Men ved å underminere Frankrike, har USA, med god hjelp fra Storbritannia, forsterket en historisk kløft blant allierte i Europa. Det er som om de Gaulles mistanker til les Anglo-Saxons i 1944 har vist seg å stemme.
Men man kan også se dette på en annen måte. Krigsnostalgi spiller en viktig rolle i britenes instinktive forkjærlighet for det spesielle forholdet. Vi så det klart og tydelig med Tony Blair under opptakten til invasjonen av Irak i 2003. Og vi ser det samme nå: Britiske politikere tror tilsynelatende at Storbritannia er det eneste europeiske landet med nevneverdige militære styrker og den politiske viljen til å bruke dem. Og i likhet med Blair, liker tydeligvis statsminister Boris Johnson å framstille seg selv som en slags moderne Churchill.
Dessverre (eller kanskje ikke) er britenes militærmakt ubetydelig sammenlignet med den Churchill rådet over i 1944. Krigsnostalgien har bidratt til å dra britene inn i flere tåpelige amerikanske kriger, som andre europeiske land var kloke nok til å styre unna. Spørsmålet er om det likevel er verdt å provosere Kina ved å bidra til Bidens sabelrasling, selv om det ikke berører britiske interesser direkte. Dersom man drar seg unna, fortsetter som før og opprettholder gode økonomiske relasjoner til Kina, vil det være en form for feig forsoning og ettergivelse? Eller finnes det andre alternativer?
Kun ved å samarbeide fullt ut med britene og gjennom en langt større militær deltagelse fra Tyskland, kan Europa en gang i framtiden ha håp om slik selvråderett.
Frykten for å gjenta Neville Chamberlains «appeasement» i 1938 er en årsak til at USA og Storbritannia har blitt viklet inn i den ene unødvendige krigen etter den andre i tiårene etter andre verdenskrig. Derfor har franske ledere tatt til orde for en større grad av «strategisk selvråderett» for EU. Europa bør styrke seg militært og venne seg av med avhengigheten til USA. Josep Borrell, EUs høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, kunngjorde at også Europa vil bidra til å begrense Kinas makt. EU ønsker en handelsavtale med Taiwan, men samtidig vil unionen opprettholde sine bånd til Kina. Selv den pro-europeiske, venstrevridde avisen Le Monde omtalte dette som «mangel på ryggrad».
Så lenge EU ikke har en felles utenrikspolitikk og tilstrekkelig med egne militære styrker, er all snakk om strategisk selvråderett ikke mer enn nettopp det — snakk. Kun ved å samarbeide fullt ut med britene og gjennom en langt større militær deltagelse fra Tyskland, kan Europa en gang i framtiden ha håp om slik selvråderett. Men kombinasjonen av Tysklands historiske bagasje og britenes fiksering på det spesielle forholdet, forhindrer dette.
Dermed vil skjebnen til Asia-Stillehavsregionen — og muligens andre deler av verden — fortsatt ligge i hendene på de stadig mer selvhevdende autoritære lederne i Beijing og den presidenten som til en hver tid leder USA. Uansett vil verken Storbritannia eller Australia — og langt mindre Frankrike og EU — ha så mye de skulle ha sagt.
Oversatt av Marius Gustavson
Ian Buruma har skrevet flere bøker. Den siste er The Churchill Complex: The Curse of Being Special, From Winston and FDR to Trump and Brexit.
Copyright: Project Syndicate, 2021.
www.project-syndicate.org
Kommentarer