En brottsjø av høyre-reformer har truffet nordlendingene

De svingete veiene i Nord-Norge har nærmest blitt del av den nordnorske folkesjela. Det er en del av hverdagen for alle som ikke bor sentralt i de største av byene i nord. En av disse svingete veiene går mellom Glomfjord og Ørnes, litt sør for Bodø. Veien har et vedlikeholdsetterslep på flere hundre millioner kroner. Det skyldes blant annet at fylkeskommunene for noen år siden fikk overført kilometervis med vei fra staten, uten at det fulgte med nok penger til vedlikehold. For særlig Nordlands del har samferdselsbudsjettet i tillegg blitt skviset ytterligere en omdreining fordi hurtigbåtruter nå teller mindre i fordelingsnøkkelen for midler fra stat til fylke. Men hurtigbåtene er nødt til å suse opp og ned langs den nordnorske kysten, hvis landsdelen skal være knyttet sammen.

Yara kunstgjødselfabrikk i Glomfjord er del av en svært sterk kraftforedlende industri i Nord-Norge. Manganproduksjonen på Mo, aluminiumsverket i Mosjøen og verdens nordligste sementfabrikk i Kjøpsvik er andre eksempler. Sammen med en blomstrende turist- og oppdrettsnæring, bidrar de til et Nordlands-næringsliv som i fjor omsatte for 223 milliarder, med nesten dobbelt så høy vekst siden 2017 som det nasjonale snittet, og rekordlav arbeidsledighet.

I politiske kretser viser man ofte til Bill Clintons kjente it’s the economy, stupid–frase, når man skal forklare hvorfor folk blir misfornøyde med politikken. Går økonomien dårlig og folk mangler jobb, så blir de sure, rett og slett.

Det avgjørende for folk er ikke bare veksten i økonomien, men også at alle får tilbake en fair andel av det som skapes i fellesskap

Men det er ikke et paradoks at velgere uttrykker misnøye samtidig som økonomien går godt. For det avgjørende for folk er ikke bare veksten i økonomien, men også at alle får tilbake en fair andel av det som skapes i fellesskap. Det er rett og rimelig.

I eksempelet Glomfjord bidrar arbeidstakere og næringsliv til Norges felles verdiskaping gjennom for eksempel å shippe mineralgjødsel til Tyrkia og kalksalpeter til USA. Samtidig har fylkespolitikernes samferdselsbudsjett blitt så presset at det har vært vanskelig å finne penger til å utbedre det som er en svingete nordnorsk vei av den klassiske typen. Er det fair? Kanskje ikke. Poenget er ikke at alle lokalsamfunn skal få tilbake like mange offentlige kroner som de har bidratt med i skatt – men at alle lokalsamfunn bidrar til det store fellesskapet etter evne, og bør derfor få tilbake en fair andel. Så blir det et politisk spørsmål hvor stor en fair andel er.

På Nesna og på Andøya handler opprøret om nærmest eksistensielle spørsmål, for her er det snakk om nedlegging av hjørnesteinsbedrifter lokalt – henholdsvis Nord universitet og Forsvaret. Det er ikke vanskelig å forstå at det skaper politisk opprør når man må stille seg spørsmålet om politikken egentlig bidrar til om lokalsamfunnet blir bedre eller dårligere – eller kanskje man ikke engang trenger stille spørsmålet.

I resten av Nord-Norge har folk blitt truffet av politireformen, kommunereformen, universitets- og høyskolereformen, endring av postloven, regionreformen – alt på en gang. På 80-tallet snakket man om høyrebølgen, da velgerne for første gang etter krigen gav partiet Høyre varig regjeringsmakt. Dagens høyrebølge kommer som en bråttsjø av reformer fra en blå-blå-regjering – de kommer samtidig, og forsterker de sentraliserende tendensene som allerede ligger i måten vårt økonomiske system virker på.

Regjeringen mangler fullstendig en helhetlig analyse av hvordan alle reformene de har banket gjennom virker til sammen

Det er grunnleggende i vårt økonomiske system at hver del skal optimaliseres maksimalt – gjerne gjennom stordrift. Da er resultatet sentralisering, både internt i land og på tvers av landegrenser. Men skal markedsøkonomien ha oppslutning, må den fungere for alle. Da må politikken gripe inn og sørge for at ikke mange blir hengende etter og ikke får sin del av verdiene som skapes. Regjeringen mangler fullstendig en helhetlig analyse av hvordan alle reformene de har banket gjennom virker til sammen, og har i svært liten grad kompensert for politikk som har negative effekter i folks dagligliv og lokalsamfunn slik at alle både bidrar med en fair andel og får en fair andel tilbake.

På samme måte som at politikere må tenke fordelingspolitikk hele tiden for å bidra til at de rikeste ikke stikker av med en uforholdsmessig stor andel av det vi skaper sammen, må sentralisering møtes med aktive tiltak. Men situasjonen i mange år har vært at man møter det med politikk som aktivt fremmer sentralisering, og gjør tilbudet for folk som ikke bor i større byer dårligere.

Forklaringen på velgeropprøret i Nord-Norge er egentlig ganske enkel: Mange opplever at de har gitt og gir mer enn de får tilbake. Løsningen er også ganske enkel – det er at alle både bidrar med en fair andel og får en fair andel tilbake.

PS: Ja, det bør vel nevnes – Glomfjord-Ørnes er blant de prioriterte områdene for fylkesrådets 1 milliard kroner til opprusting av fylkesveier som kom i mai i år.