Champagnedrikkende bøller

I 2010 skapte forfatter Kjartan Fløgstad debatt da han satte søkelys på båndene mellom overklassen og nazismen i romanen «Grense Jakobselv». Det var samfunnets støtter som heiet fram Hitler, og de fleste gikk fri etter krigen og fortsatte å virke i ledende stillinger.

«I ettertid er det flokkar av øldrikkande bøller som har prega vårt bilde av nazistane. Endå meir skremmande er dei velutdanna, velfødde skarane av sofistikerte champagnemenneske som var overtydde om at dei berre kunne forsvara klasseprivilega sine med nazistane ved makta», som han formulerte seg i et foredrag på Lillehammer året før.

De er blitt champagnedrikkende bøller som snøvler vrøvl.

Noen tiår senere fikk vi oppleve de samme dynamikkene spille seg ut i det som etter hvert ble hetende eks-Jugoslavia. Den nasjonalistiske ideologien som førte fram til det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie, Srebrenica-massakren i 1995, som tok livet av nærmere 8 000 bosniske muslimer, stammet fra et «memorandum» skrevet av ledende intellektuelle i det serbiske kunst-og vitenskapsakademiet i 1986. Det var altså akademikere, forskere, poeter og romanforfattere som hisset opp befolkningen og vendte dem mot hverandre, med offerretorikk, hatsk tale og konspirasjonsteorier.

«Clercs» (kontorister) kaller Anne Applebaum dem i sin nye bok «Demokratiets svanesang. Politikk som svikter og vennskap som tar slutt». Begrepet har hun fra den franske essayisten Julien Benda som skrev om fremveksten av autoritære bevegelser på 1920-tallet i boka «De intellektuelles forræderi». De siste årene har det utkommet mange bøker som forsøker å forklare hvorfor folk har stemt fra Trump, men de fleste har tatt for seg de «deplorables», altså rusk og rask fra rustbeltet i USA. Uutdannede og fattige fra arbeiderklassen, ofte hvite middelaldrende menn. Tenk memoarboka «Hillbilly Elegy» av J.D. Vance fra 2016, filmatisert i 2020.

Applebaum beholder imidlertid fokus på de intellektuelle og de rike. Hvem er disse presumtivt oppegående, velutdannede og formuende menneskene som i nyere tid har skapt grobunn for autoritære ledere i Vesten? Mange av dem er hennes tidligere venner, viser det seg. Og de er ikke til å kjenne igjen. De er blitt champagnedrikkende bøller som snøvler vrøvl.

Høyresidens demagoger later som de står på folkets side, mens de trekker opp stigen etter seg og gir privilegier til familie, venner og bekjente.

Anne Applebaum er en prisvinnende journalist og forfatter. Hun vokste opp i Washington, men har skrevet om og bodde mange år i Øst-Europa. Hennes mann Radosław Sikorski er en fremtredende polsk politiker. Begge har sine dype røtter i den liberale konservatismen, så det er altså ingen venstreradikaler som har begitt seg ut på å dissekere de konservative ideologene og politikerne som har tilta horisontalt i land som USA, Ungarn, Polen, Storbritannia, ja selv Spania.

Siden slutten av 1980-tallet har Anne Applebaum og hennes mann sirkulert i de øverste, kosmopolitiske samfunnssjiktene i vestlige metropoler, blant advokater, leger, politikere, redaktører og andre med fjongt visittkort. Deres fellesskap ble bygget opp under kampen mot kommunismen og omfavnelsen av Reagan-doktrinen. De trodde på kapitalisme, ytringsfrihet og liberalt demokrati. Men i kjølvannet av den kalde krigen, har mange av disse vennene gradvis beveget seg over i en nasjonalistisk og nostalgisk retning, der de ser innvandringsspøkelser og EU-monstre på høylys dag. Kvinner er til for å lage barn og dulle med familien, homofile og jøder skal kjeppjages tilbake i skapet og gettoen, og pressefolk tillates bare så lenge de ikke stiller spørsmål. De er blitt «fanatiske internettroll på heltid», som hun formulerer det.

Så er spørsmålet hvorfor disse clercs-ene har beveget seg nedover den besynderlige sti. En av Applebaums forklaringer er i tråd med Fløgstads, nemlig at de ser at de er best tjent med å forsvare klasseprivilegiene sine ved å få og holde folk som Donald Trump, Viktor Orbán (Ungarn) og Andrzej Duda (Polen) ved makta. Erdogan i Tyrkia og Putin i Russland kunne også vært nevnt. Det gir mening. Høyresidens demagoger later som de står på folkets side, mens de trekker opp stigen etter seg og gir privilegier til familie, venner og bekjente.

De vil ha orden, ensartethet, misliker annerledestenkende og hater mangfold.

Redaktør og forretningsmann Steve Bannon er et eksempel, også han tidligere en nokså moderat Reagan-tilhenger. Før Donald Trump tok ham inn i varmen først som valgkampstrateg og siden som politisk rådgiver, var han å betrakte som en obskur hvit makt-profet på ytterste høyre fløy. Med seieren høsten 2016 ble dørene åpnet og han kunne reise rundt i USA og Europa og bli møtt av regjeringsmedlemmer og populistpartiledere på rød løper.

I 2018 skiltes deres veier, etter at Bannon hadde kritisert Trumps familie i en bok. Trump svarte med å konstatere at Bannon hadde gått fra vettet – en av ytterst få sannheter fra den karen: «Steve Bannon has nothing to do with me or my presidency. When he was fired, he not only lost his job, he lost his mind». I august 2020 ble Bannon arrestert og tiltalt for bedrageri og underslag. Det er denne mannen uten forstanden Donald Trump valgte å benåde på sin siste dag som president, et nokså sikkert tegn på at siste ord ikke er sagt.

Men hvordan greier disse champagnedrikkende bøllene å overbevise Ringnes-drikkende hooligans om at det er riktig å stemme på firkanta politikere, og til og med marsjere i gatene eller storme en kongress? Her kommer adferdsøkonomen Karen Stenner inn, som Applebaum siterer i «Demokratiets svanesang». Ifølge hennes forskning er det rundt 30 prosent av befolkningen som til enhver tid har «autoritære tilbøyeligheter». De vil ha orden, ensartethet, misliker annerledestenkende og hater mangfold. De takler ikke kompleksitet. Og disse personlighetstrekkene kan godt være til stede uten at de manifesterer seg.

Men hvis noen begynner å spille på de strengene – intellektuelle, spinndoktorer, bloggere, redaktører, aksjemeglere og advokater – så oppstår det sur musikk.

Folk flest burde vite bedre enn å la seg forgifte av folk med universitetsgrad.

Boka som regnes som bibelen for hvit makt-bevegelsen i USA, romanen The Turner Diaries fra 1978, ble tross alt skrevet av en fysikkprofessor. En mann i dress og slips. Så hvis man lurer på hvorfor det var satt opp en galge utenfor kongressen ved stormingen sjette januar, så det det en hilsen til dommedagsscenariene det lengtes etter i romanen: Patrioter starter en revolusjon, stormer kongressen og henger senatorer, journalister og andre forrædere, før de gjenerobrer makten fra den globale eliten og utsletter ikke-hvite. Ikke akkurat en feelgood-roman.

Føy til at dagens hvit makt-influencere besitter kraftfulle redskaper som ikke fantes før – sosiale medier-programvare som daglig spyr ut tusenvis av konspirasjonsteorier, hatmeldinger eller skitkasting mot politiske motstandere. Fersk forskning fra Aarhus-universitet i Danmark, viser at vi langt oftere, og med større glede, deler negative nyheter om politikere enn saklige nyheter med politisk substans. Og vi husker og kan gjenfortelle de negative nyhetene lettere enn de fornuftige. Dermed er vi med på å spre og forsterke vår egen politikerforakt. Så skal du komme seirende ut av gjørmebadet, kan du altså ikke gå høyt når de går lavt. Du må gå lavest. Oppløftende.

Folk flest burde vite bedre enn å la seg forgifte av folk med universitetsgrad, og bermen som stormet kongressen i USA er langt fra uskyldig. Men de blir nå en gang straffeforfulgt. De som har oppildnet massene går fri. Den tidligere journalisten Boris Johnsen var en sånn type, som i årevis spredte populist-nasjonalistisk cyanid i Storbritannia, bare for å ha det litt festlig. Nå er han statsminister i Storbritannia.

Mange av Anne Applebaums eksempler er anekdotiske, men i sum gir de et nokså dystert samtidsbilde.

Jacek Protasiewicz er en annen usunn sak. I 2014 ble det oppstuss da den polske politikeren drakk seg full på flyet til Tyskland og ropte «Heil Hitler!» til tollerne i Frankfurt. Da Donald Tusk forsøkte å bli president i Polen, spredte han et rykte om at bestefaren til Tusk var nazist. Da han ble spurt om dette stuntet av en liten gruppe utvalgte journalister, svarte han at det naturligvis ikke var sant, men «de uvitende bøndene kommer til å kjøpe det». Dette er altså en fyr som har sittet i Europa-parlamentet og vært direktør for polsk NRK.

Mange av Anne Applebaums eksempler er anekdotiske, men i sum gir de et nokså dystert samtidsbilde. Trump har gjort sitt beste gjennom fire år for å undergrave demokratiet gjennom å manipulere, lyve og kneble meningsmotstandere. Etter innsettelsen av Joe Biden onsdag, ble det sagt at demokratiet var tilbake. Ap-politiker Jette Christensen er ikke enig, og minner i Klassekampen 22. januar under overskriften “Demokratiet har ikke seiret” om at Biden er president for det samme amerika som valgte Trump for fire år siden. Hun siterer målinger fra 2017 som viste at 17 prosent av amerikanerne mener militærstyre er en god ide, 22 prosent omfavner autokrati og hele 40 prosent er fornøyd med et ekspertvelde. “Det holder ikke for Biden å gi amerikanere tilbake troen på demokratiet. De må oppleve at det virker”, som hun skriver.

Det er dumt av uvitende bønder å kjøpe svertekampanjer, selv om de er på salg.

Så det gjenstår å se om demokratiet på magisk vis lar seg gjenopprette over natten. Influencerne er dessuten fortsatt løse. «Amerika overlever ikke den store løgnen bare fordi en løgner ble skilt fra makten», som historieprofessor Timothy Snyder skriver i danske Weekendavisen. Kollega Ruth Ben-Ghiat ved New York University sier til samme avis at det er trolig at Trump vil fortsette samarbeidet med ekstremister utenfor det hvite hus og at kuppforsøket bare var startskuddet for en fase av trumpismen der hvit makt-bevegelsen spiller en større rolle:

«Det er en veldig farlig situasjon. Trump var allerede i ferd med å innføre et autoritært styre, og jeg frykter at vi i den kommende tid vil se flere forsøke på å destabilisere Amerika og skape kaos under Joe Biden for å få det til å se ut som Biden-administrasjonen ikke kan styre landet. Det kan skape grobunn for en tilbakevendelse til et styre med Trump eller en annen autoritær skikkelse i spissen».

Det er dumt av uvitende bønder å kjøpe svertekampanjer, selv om de er på salg. Men snart burde vi gjøre noe med de sofistikerte Dom Perignon-fulle folka som selger skitten. Det kan kanskje hjelpe hvis vi ser for oss møkkasprederen som en mann i dress og slips med pc under armen i stedet for en kar med snekkerbukse og høygaffel.