Da russerne kom

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen sier til Klassekampen at ingen vil vinne krigen i Ukraina. Hvor lenge vi og ikke minst ukrainerne har igjen til våpnene vil tie, er umulig å si. Ingen tør spå. Alle kan bare håpe. Den russiske aggresjonen har ikke avtatt. Den er blitt villere og råere. Enda mer uforutsigbar.

Den russiske bjørnen er såret. Den lider under de vestlige sanksjonene og en krympende økonomi, men aller mest er den ydmyket. Pekt på og ledd av som inkompetent. Som militært impotent. En rasjonell og stabil motpart gjennom tiår står og vakler. Og kan trekke oss alle med i fallet.

Det er bare én klaustrofobisk slutning å trekke: Krigen kan ikke vinnes, og en forhandlingsløsning har ingen troverdighet. Det er status.

Veien tilbake er blitt lenger og lenger. Bruer er krysset og brent for lederne i Moskva. Minst 100.000 unge russiske menn er drept eller har fått livet ødelagt i krigen. Et regime som er villig til å ofre sine egne unge i et slikt omfang, som stjeler barn for å hjernevaske dem, som virker helt ubesværet av de enorme menneskelige kostnadene de påfører både fienden og eget folk, hva annet er det beredt på å gjøre? Det er en tanke som er vanskelig å slippe når man i disse dager ser tilbake på ett år med krig i Europa.

Forsvarssjefen tror altså ikke at Ukraina kan vinne. At det ikke finnes noen militær løsning. Hans vurdering slo ned som en bombe i Norge fredag. Det bryter med den gryende optimismen, troen på at Russland kan tvinges ut av det okkuperte Ukraina med makt. Har Kristoffersen rett, har vi enten mange år med krig foran oss med en irrasjonell fiende, eller forhandlinger og en påfølgende framforhandlet fred. Men denne vil det være umulig å stole på.

Det er bare én klaustrofobisk slutning å trekke: Krigen kan ikke vinnes, og en forhandlingsløsning har ingen troverdighet. Det er status.

Hva skjer når krigsinnsatsen går på bekostning av vår velferd eller trygghet?

En avtale mellom Ukraina og Russland er avvist av president Zelenskyj, som denne uka fikk 75 milliarder av Stortinget til å slåss for. Eller til gjenoppbygging. Nå ser det ut som om pengene våre går til videre væpnet kamp. Hvordan denne kampen ser ut ett år fram i tid, vet ingen. Men et bilde på utviklingen kan være at Norge i februar 2022 sendte bandasjer og hjelmer. I februar 2023 sender vi Leopard-tanks. Hva skippes til fronten i februar 2024? Jagerfly? Soldater? Dere kjenner lignelsen om frosken, kjelen og det kokende vannet.

Det er tilkommet noen dystre varianter av det nasjonale munnhellet «Hvor var du da Brå brakk staven» de siste årene. Du husker hvor du var 11. september. Og 22. juli. Og du husker hvor du var på invasjonsdagen 24. februar i fjor. Dagen da sløret av annerledeshet, følelsen av å leve i en historisk unntakstilstand, ble løftet fra flere generasjoner. Dagen da krigen kom inn fra kulden, og vi ble innhentet av dens tilsynelatende evige syklus i Europa. Der fred har vært et unntak i den menneskelige tilværelse. Med ett var vi sårbare. Som alle de andre før oss.

Selv var jeg som så mange andre på vinterferie på fjellet den dagen i fjor. Torsdag 24. februar startet med sjokkmeldingene fra øst. Men skituren for de tre familiene måtte gå som om ingenting hadde skjedd. Seks mindre barn. Seks voksne. Kakao. Appelsiner. Sjokolade. Strålende sol og gnistrende føre. Det var vinterparadis. Det var surrealisme. For de voksne var det en utenfor kroppen-opplevelse. En tur i tåka. Det var krig i Europa. Hva faen skjer?

Grunnlaget for russisk opposisjon og fremtidig, liberalt demokrati svekkes for hver dag.

Dagen amerikansk etterretning hadde antydet at angrepet på Ukraina ville skje, 16. februar, hadde kommet og gått. Verden var samlet i et totalparanoid, munnbindsmanisk Kina til skilek og kulturutveksling. «Det kan like godt være tredje verdenskrig som starter mellom skiskytterstafetten for kvinner og finaler i kortbaneløp for herrer i Beijing», hadde jeg skrevet i en kommentar den utpekte dagen. Det kan fortsatt vise seg å stemme.

Mens Norge altså vant sine 16 OL-gull, gikk krigsforberedelsene sin gang. Ambassadeansatte ble hentet hjem fra Kiev. Alle land ba sine statsborgere komme seg hjem. Polakkene gjorde seg klare til å ta imot millioner av flyktninger fra naboen. Flyselskapene sluttet å fly østover. Analytikere og politikere kom daglig med motstridende konklusjoner. Krig eller fred? Statslederne gikk i skyttel, men alle kom tomhendte tilbake. Noen også ydmyket. Som den britiske utenriksministeren, senere statsministeren, Liz Truss. Hun ble tråkket på i full åpenhet av utenriksminister Lavrov. Det var et omen.

Vår egen statsminister har senere fortalt om nettopp Lavrov. En mann Jonas Gahr Støre har møtt et utall ganger. Ja, så hyppig traff de hverandre for å diskutere samarbeidet i Arktis at de begge smilende kunne fortelle pressen at de så mer til hverandre enn til sine ektefeller. Da de i høst satt i samme rom under åpningen av FN, viet ikke Lavrov Støre så mye som et blikk på halvannen time. Det er iskaldt. I dag er det i praksis ingen kontakt mellom landene.

Putin er 70 år. Neste år «velges» han for seks nye år. Vestens nasjoner er demokratier. Folket bestemmer. Hvor lenge er det vilje og evne og tålmodighet med en konflikt øst i Europa? Hva skjer når krigsinnsatsen går på bekostning av vår velferd eller trygghet? Ingen vet det, heller. Men jeg er redd klokka tikker for russerne.

Vi må faktisk ikke miste troen på det tilsynelatende umulige. På nedskalering og dialog.

Det kommer et etterpå. Og hva da? Russland vil bestå, men av hva? Før krigens flammer har brent ut, vil nye hundretusener være drept eller skadet. Rundt 600.000 russere har flyktet fra hjemlandet siden 24. februar i fjor. De enorme tallene kommer på toppen av en allerede utarmende hjerneflukt. Grunnlaget for russisk opposisjon og fremtidig, liberalt demokrati svekkes for hver dag. Men forråelsen, brutaliseringen av russere flest øker. Det som var uakseptabelt i fjor, er normalisert i dag. Kistene kommer hjem, men sinnet rettes utad og ikke mot egen ledelse. Det er lett å bli svartsynt av tanken på hva det vil være mulig å bygge nye relasjoner på mellom Russland og Europa.

All dialog med Russland virker naiv. Alle annerledestenkende om krigen har fått erfare den kompakte majoritetens tyngde. Partiet Rødt og deler av fredsbevegelsen har kjent på en trangere norsk offentlighet. Men naiviteten må også få vinne fram. Vi må faktisk ikke miste troen på det tilsynelatende umulige. På nedskalering og dialog.

Når vi nå ser oss tilbake på ett år med krig, kan vi like godt forlenge siktlinja. Tilbake til 1945. I vår egen historie og evne til forsoning ligger det kime til håp i en konflikt som nå virker håpløs. Gjenoppbyggingen av Europa baserte seg på å integrere fiendene i framtidas fellesskap. EU ble etablert for å binde sammen dødsfiendene fra to verdenskriger, Frankrike og Tyskland. Det hadde ikke gått uten kalkulert naivitet, og tillit.

Det er lett å bli svartsynt av tanken på hva det vil være mulig å bygge nye relasjoner på mellom Russland og Europa.

«Å se for seg en europeisk union som omfatter både Ukraina, Russland og Belarus, er derfor ikke bare mulig, men også det best tenkelige utfallet av den krisen vi nå står i», skriver forfatterne Stein Inge Jørgensen og Leonid Ragozin i boka «En europeisk tragedie. Hvordan Vesten og Russland ble fiender − og kan finne sammen igjen». Boka kom i høst, og har typisk nok fått lite oppmerksomhet.

Forsvarssjefen bør vite hva han snakker om. Men vinner ikke vi og Ukraina krigen, må vi sørge for å vinne freden.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 18. februar 2023.