Dagen derpå

«Nyheter kommer og går, oliventrærne består», er et ukjent visdomsord fra et enda mer ukjent land. Ordtaket tolker jeg som at man ikke må forledes til å tro at det alltid er overskriftene med flest utropstegn i Nettavisen som har størst betydning for våre liv, men at det like gjerne kan være det som går under radaren som viser seg å være basalt og retningsgivende – for eksempel et oliventre.

Som det på Kreta. Det er angivelig et sted mellom 2000 og 4000 år gammelt. I skyggen av oliventreet satt trolig Zevs, gudenes konge, og diktet opp universet som kristendommen seinere lot seg inspirere av, og her ble den første europeiske sivilisasjonen født, den minoiske. Siden gikk det slag i slag og Vouves-treet utenfor Chania har sett alt: Romerrikets fall, svartedauden, ABBA, fram til grener fra treet ble brukt til å krone vinnerne av OL i Athen i 2004. Uten det oliventreet kan det være Zevs hadde fått heteslag, og da ville vi ikke hatt noe Europa.

Du trenger ikke være olivenbonde for å skjønne at man høster som man sår.

Når avisene er fulle av sjokk og vantro-overskrifter om Trumps siste dårskap, Brexit-floka, terror eller klimaet som går til helvete, tar jeg meg i å tenke på Kreta og spørre: Hva ville oliventreet gjort? Som oraklet i Delfi gir det meg heldigvis de svarene jeg vil ha. Oliventreet ville ikke så lett latt seg distrahere av Trump. Det har sett verre ting før. Zevs var ikke noen helgen han heller. Vi kan late som om Brexit er noe Theresa May skal løse her og nå, mens virkeligheten jo er at det startet for mange tiår siden siden, minst, og vil fortsette i uoverskuelig framtid.

Brexit er et symptom, ikke en årsak. Symptomer behandler vi med ibux og rødvin. Å fjerne årsaken krever at vi legger om kostholdet og begynner å gå trapper, du veit, alle de slitsomme tinga, som krever tålmodighet og målrettet, langsiktig innsats. Og det er ingenting som tilsier at May akter å gjøre noe med det dysfunksjonelle arbeidslivet i Storbritannia, de sosiale og økonomiske kløftene, stagnerte lønninger, den eroderende tilliten mellom folk og til Systemet – like lite som Trump har et ønske om å hjelpe de svakest stilte i USA. Og om de så skulle ha det, ville det ta like lang tid å rette opp kursen som det tok å havne på kjøret. 40-50 år, omtrent. Da er vel Theresa May rundt 130 år.

Det er mange råtne dansegulv der ute om dagen. Da er ikke løsningen å skru opp musikken og svinge litt på discokula.

Den samme ibux-quick-fix-en finner vi igjen i debatter om klima, flyktninger, finanskriser, høyrepopulisme, fake news, Ex on the beach. Klimaendringene startet ikke i går. Mekanismene som skapte finanskrisa i 2008 er ikke endret. Flyktningene slutter ikke å være flyktninger selv om EU lager en returavtale med Tyrkia.

 

Sosiale medier er rigget for å favorisere fake news og høyrepopulister, likevel lar vi oss overraske over at trolletjenestene document.no, rights.no og resett.no danker ut etablerte medier i disse kanalene. Det er mye bra å si om faktisk.no, men at de må lage faktasjekk-saker som «Nei, Gro skrev ikke stortingsmelding som var ´en plan om å ødelegge Norge´» og «Nei, mobilen gir ikke større skader på huden enn sol», er først og fremst et tegn på at vi burde være alvorlig bekymret for journalistikkens kår.

Likevel foretrekker vi tilsynelatende å pisse i buksa mens vi løper rundt som hodeløse høns og slukker branner.

«Politikernes oppgave er å bygge dansegulv, slik at enkeltmenneskene kan danse sine egne liv», er et berømt sitat fra den svenske sosialdemokraten Tage Erlander.

Det er mange råtne dansegulv der ute om dagen. Da er ikke løsningen å skru opp musikken og svinge litt på discokula.

Du trenger ikke være olivenbonde for å skjønne at man høster som man sår. Eller søvnekspert for å innse at vi ligger som vi reder. Eller britisk historiker for å vite at historie er fortidens politikk og politikk nåtidens historie. Likevel foretrekker vi tilsynelatende å pisse i buksa mens vi løper rundt som hodeløse høns og slukker branner.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum er hverken den første eller siste politikeren som angriper eliten. Erdogan kom til makten i Tyrkia på samme strategi, som Tsipras i Hellas. Som Bernie Sanders forsøkte i USA og Trump lyktes med. Det kan gi kortsiktig tilfredsstillelse og byks på meningsmålingene, men i det lange løp reduseres respekten for politikken, oppslutningen om valg og demokratiet forvitrer. Men det er heldigvis ikke vårt problem. Det får de som kommer seinere ta seg av.

Nå kan vi kanskje ikke forlange at politikere og andre ledere skal ta beslutninger i tusenårsperspektiv, men de bør kunne skue lenger enn nesetippen, altså neste kvartalsrapport.

Oliventrær gror sakte og gir mest utbytte når det har gått nærmere 50 år. Vouves-treet utenfor Chania på Kreta gir fortsatt frukter, 2000 til 4000 år etter at det ble plantet av en kar med sans for de lange linjer. Nå kan vi kanskje ikke forlange at politikere og andre ledere skal ta beslutninger i tusenårsperspektiv, men de bør kunne skue lenger enn nesetippen, altså neste kvartalsrapport.

Vi må kunne forvente at de legger øret på skinnene og advarer oss andre om at det kommer et tog dundrende snart. Og at de kikker inn i glasskula og lager løsninger på problemer vi ennå ikke vet finnes. «Politikk er en disiplin innen meteorologien – det er læren om hvordan vinden blåser», som en fransk politiker har formulert det. Bare slik kan man påvirke samfunnsutviklingen i stedet for å halse etter den, igjen og igjen.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 21. januar 2019)