De burde skjønt at dingser med TikTok-steroider forstyrrer læringen

Det siste tiåret har norsk skole kjøpt iPader for mange millioner kroner. Antakelig flere hundre tusen enheter. Samtidig har mobiltelefonene i elevenes lommer fått TikTok-steroider.

Digitale læremidler har vært begrunnet som en nødvendig tilpassing til et moderne samfunn. Men skjerm-revolusjonen har samtidig vært et storstilt eksperiment, hvor læremetoder og sosiale relasjoner i klasserommet raskt skulle tilpasses ny teknologi.

Konstruert for å gi dopaminrush når de blinker og følelse av utenforskap når de overses.

I et blogginnlegg 2. januar er Civitas Kristin Clemet kritisk til de som mener kunnskapsgrunnlaget til styrende politikere burde vært bedre før digitaliseringen av skolen skjøt fart. Det er ikke så lett å gjøre empiriske undersøkelser av noe som ikke finnes, skriver Clemet. Hvordan kunne man da være kritisk?

Men de burde visst og de burde skjønt. Og i gradvis tiltakende grad etter 2010 burde de visst og skjønt. I 2010 var både iPhone, Facebook og Instagram lansert i Norge. I 2013 Snapchat, i 2018 TikTok. Konstruert for å gi dopaminrush når de blinker og følelse av utenforskap når de overses.

Høyres landsmøte stemte i 2023 ned et forslag om nasjonalt mobilforbud.

Men illustrerende nok, da Aftenposten i 2019 spurte daværende kunnskapsminister Jan Tore Sanner om hvilket forskningsbelegg det var for at nettbrett ville gi bedre læring, var Sanners svar ikke å vise til undersøkelser, men at «dette er noe elevene selv etterspør. Når jeg besøker skoler rundt i landet sier elevene at de forventer at skolen skal utvikle seg i takt med samfunnet».

Men helt ukjente har utfordringene ikke vært. I Solberg-regjeringens egen strategi for digitaliseringen av skolen het det blant annet at bred tilgang til telefoner, nettbrett og pc ville gjøre at mange elever ville ha vanskelig for å holde oppmerksomhet på det faglige, og at ikke-faglig skjermbruk tar tid fra skolearbeid. Uten at strategien inneholdt særlige svar på den utfordringen.

Men at en kursjustering er nødvendig, fremstår allerede tydelig.

Høyres landsmøte stemte i 2023 ned et forslag om nasjonalt mobilforbud. Jeg har tidligere argumentert for et slikt nasjonalt forbud. Støtte ovenfra tar brodden av konflikter om mobilforbud i klasserommene og gir lærerne tid til å fokusere på viktigere ting. Mobil i skolen burde først og fremst være noe som velges inn der lærerne finner det nødvendig som en del av et pedagogisk opplegg, ikke en evig kamp mot Elon Musk og Mark Zuckerberg.

I sitt blogginnlegg argumenterer Kristin Clemet for at det ikke bør innføres betydelige politiske tiltak for å bremse dårlig digitalisering av skolen før regjeringens skjermbrukutvalg har levert sin utredning.

Men at en kursjustering er nødvendig, fremstår allerede tydelig. Særlig innstramming på ikke-pedagogisk skjermbruk og bedre tilgang på ikke-digitale læremidler.

Da er det lovende at kunnskapsministeren har vært så tydelig på at mobilen skal reguleres strengere.

Selv om omfanget av digitale forstyrrelser i klasserommene går i riktig retning, var et av funnene i siste PISA-undersøkelse at 31 prosent av norske elever blir distrahert av digitale hjelpemidler, mens 25 prosent blir forstyrret av andres skjermbruk. Disse tallene er lavere på norske skoler med mobilforbud.

Lærerne selv oppgir i undersøkelser at de bruker digitale verktøy i undervisningen mer enn hva de ville gjort hvis de fikk bestemme selv. Det gir ganske klare indikasjoner på at de storstilte innkjøpene av digitale læremidler har gått på bekostning av lærernes faglig begrunnede metodevalg. Det er bekymringsverdig i seg selv, men særlig når en voksende stabel med forskningsartikler viser at elever leser dårligere på skjerm enn på papir.

Da er det lovende at kunnskapsministeren har vært så tydelig på at mobilen skal reguleres strengere, og at det ble prioritert store summer til fysiske, ikke-digitale læremidler i statsbudsjettet for 2024. Spørsmålet er heller hvorfor disse tiltakene ikke kom tidligere.