Under presidentdebatten forrige uke slåss Trump og Biden om være den som støtter Israel mest. Men: I hva da egentlig?
Det finnes ikke lenger ord for å beskrive den totale destruksjonen av alt som var Gaza. Massemordene som skjer hver natt og hver dag, krigens terrorvelde av bomber, granater og snikskyttere, gråtende småunger uten foreldre, armer, bein, vett eller liv i behold.
Nå er sultkatastrofen et faktum, og den er menneskeskapt, villet og planlagt.
Tenk på det. Ingen naturkatastrofe, men en kulturkatastrofe.
Det er mye, mye verre nå.
Det er lett å belegge alt dette med statistikk; over døde mennesker, ødelagt natur, antall bomber og antall destruerte hus, hjem, skoler og nærbutikker. Men det holder egentlig å si med FN: «Gaza er en verden av ødeleggelse.»
Er det dette Trump og Biden konkurrerer om støtte Israel mest i?
Verdens mektigste nasjon, og vår og NATOs nærmeste allierte. Dette skiller denne katastrofen fra andre i vår tid: Massedrapene på sivile støttes aktivt av ledere i vår del av verden. USA har brukt 69 milliarder kroner av sine skattebetaleres penger på å støtte Israel siden 7. oktober.
Med sin militære tyngde globalt holder USA verden i jerngrep, inkludert oss. Har noe av våre ledere kritisert USA for denne massive våpenstøtten til Israel?
Sist jeg så NATOs Jens Stoltenberg på hans egen Instagram, omfavnet han Joe Biden og skrøt av hvordan stadig flere NATO-allierte nå bruker en økende andel av sitt lands BNP på militær opprustning. Våpenkappløpet burde sørges over, aldri feires eller skrytes av.
Det er også flaks og uflaks som gjør at jeg sitter levende her.
Hvis du ikke orker å følge med på sosiale medier lenger, og måtte pause fra Gaza for fire måneder siden, eller for to, eller for en uke siden, kan jeg avsløre dette:
Det er mye, mye verre nå.
Og alt er verre i morgen enn i dag: Nye døde barn. Mer sult. Flere skitne, utslitte, desperate mennesker som har mistet alt, som jages rundt på dagtid og bombes på nattestid.
Det er som en moderne versjon av Victor Hugos roman De elendige (1862), der fattigdom og sult i Frankrike, sammen med horrible arbeidsforhold, overgrep fra sjefer og en stat som har ulike lover for ulike klasser i samfunnet, får desperate mennesker til å gjøre desperate ting, alt mens kontrastene mellom de lurvete og fattige menneskene, og de blendende hvite klærne hos overklassen settes mot hverandre av Hugo, mens menneskene tegnes likeverdige innenfor den flaksen eller uflaksen som fordeler oss i klasser, i klassesamfunn.
Og dette, dette her, står to menn som ønsker å bli verdens mektigste mann, og krangler om å støtte mest.
Det er også flaks og uflaks som gjør at jeg sitter levende her, mens mitt speilbilde av en kvinne i Gaza kanskje lever, kanskje er død, kanskje har mistet alle hun hadde kjær. Det er vissheten om tilfeldighetens spill, det at vi alle kan rammas, som ligger bak troen på menneskeverd, likeverd, humanisme, religiøs nestekjærlighet, eller hva vi velger å kalle det, og som kloke mennesker etter andre verdenskrig klarte å forankre i internasjonale institusjoner som FN.
FN er noe av det vakreste menneskene har skapt politisk sammen i moderne tid. Ved å forsvare andre, andre steder på jorden, redder vi oss selv og alle som kommer etter oss. Det er «ingen er fri før alle er fri» som ideal og forsøksvis praksis.
Det “eneste demokratiet i Midtøsten” nekter journalister adgang til et stykke land de ulovlig okkuperer og har satt ulovlig mur rundt. At ikke en global journaliststand er i raseri over denne åpenbare krenkelsen av ytringsfrihet, kommer jeg – på vegne av mitt eget laug – aldri til å kunne stå komfortabel i.
Trump valgte å bruke et helt folk i en rasistisk anklage mot Biden.
Og dette, dette her, står to menn som ønsker å bli verdens mektigste mann, og krangler om å støtte mest.
Okkupasjon av folk og knebling av en fri presse?
Ødeleggelsen av FN?
Det finnes ikke en «eneste trygg centimeter igjen i Gaza» melder FN.
UNWRA melder at egne fasiliteter – skoler, lager, matdistribusjon – er skadet eller ødelagt. Det er kulehull, utblåste vegger, sammenraste gulv «stablet som pannekaker oppå hverandre».
FNs fasiliteter er beskyttet av internasjonal lov. UNRWAs ansatte er palestinere selv, som bor på gata og traumatiserte har mistet alt, akkurat som folk de prøver hjelpe.
De fattige bor og lever i rennesteinene. I dag er Gaza en hel rennestein.
Trump valgte å bruke et helt folk i en rasistisk anklage mot Biden, ved å kalle ham “en palestiner”, og verre: en elendig og svak palestiner. Dehumaniseringen av palestinerne har nådd toppen. Og bunnen. Alt mellom.
“Du kan høre bombene fra nord, midten og sør. Gaza er nå virkelig et helvete på jord. Det er veldig varmt. Søppel hoper seg opp overalt, og folk lever under plastduker hvor temperaturene stiger,” sa FNs Louise Wateridge, som jobber for UNRWA da hun i går reiste inn igjen i Gaza.
«Kjøreturen gjennom Khan Younis var sjokkerende – jeg hadde ikke vært der siden før invasjonen av Rafah 6. mai, og det var en spøkelsesby fordi alt er ødelagt.»
I motsetning til Victor Hugos roman er de elendige i vår tid, noen helt andre enn utslitte, fattige, tapre og modige mennesker som prøver å overleve på Gaza. De elendige er alle dem, alle vi, som lar elendigheten skje.
I Victor Hugos roman er estetikken – det visuelle – rundt fattigdommen, slik vi har lest i boken, sett i musikalen eller filmen Les Miserables basert på boken, noe av det som gjør oss opprørte. De aller fattigste er skitne, de lukter, de er ikke i nærheten av å ha verdige sanitære forhold, rent vann, et sted å vaske seg, rene klær eller et rent og pent hjem.
Den finnes det ingen tilgivelse for.
De finnes ikke privatliv, et privatliv som også renner ut i ruinene i Gaza. Oppå dette kan folk sulte og få bomber i hodet.
De fattige bor og lever i rennesteinene. I dag er Gaza en hel rennestein.
Kriminaliteten øker, og FNs matvareprogram forteller at bilene deres blir ranet av desperate folk som ikke vet hva annet de kan gjøre. Fordi UNRWA ikke lenger har drivstoff får ikke bidratt med distribusjonen av mat.
Akkurat som i Hugos roman forstår vi at å stjele mat er de elendiges eneste måte å overleve på. Lett å forstå, lett å tilgi.
Kriminaliteten er å la Israels regjering holde på, endog støtte dem militært, og sende FN-systemet vårt i spill samtidig. Den finnes det ingen tilgivelse for.
Kommentarer